5.3 Integrering: Integrering av tilpasning i verkemiddel og sektorpolitikk

5.3 Integrering: Integrering av tilpasning i verkemiddel og sektorpolitikk

Opptak og gjennomføring av tilpasningsmål og -tiltak i sektorpolitikken og verkemidla for desse er avgjerande fordi klimaendringane råkar praktisk talt alle forvaltingssektorar og sosioøkonomisk verksemd, og nasjonale eller subnasjonale handlingsplanar for tilpasning er derfor for det meste fleirsektorielle, tverrgåande politiske dokumenter. Som eit resultat kan tilpasning ikkje utførast isolert frå eksisterande politikk (t.d. lovgiving, finansieringssystemer), instrumenter (t.d. lovgiving, strategiar, planar, program, prosjekter, økonomi, utdanning), leiingsstrukturar (t.d. nettverk) og prosessar (t.d. i beslutningsprosessar) i andre sektorar, men må i stor grad gjennomførast gjennom sektorvise handlingslinjer. Implementering av tilpasning krev dermed integrering av tilpasningspolitikk i sektorar. Ein viktig del av denne integreringa av tilpasning er integreringa i sektorpolitiske verkemiddel. Hovudmidla for å oppnå politisk integrasjon er horisontal styring, som inneber mekanismar, institusjonar og prosessar for koordinering, samarbeid og nettverk.

Mainstreaming betyr i hovudsak å integrere tilpasning i alle nivåer av sektorpolitikk, frå politiske agendaer, lovgivingar, strategiar, verkemiddel (til dømes program og planar) til budsjetter, prosjekter og daglege arbeidsrutiner. Eit hovudmål er å oppnå samanheng i offentleg politikk, dvs. samordning og harmonisering av ulike sektorpolitikkar med klimatilpasningsmål for å minimere konfliktar, unngå kompromissar og fremje gjensidige synergiar for å oppnå felles overordna tilpasningsresultater.

I prinsippet finst det ein brei portefølje av eksisterande verkemiddel som kan brukast til å gjennomføre tilpasningsstrategiar og handlingsplanar på tvers av sektorar og nivåer, noko som gjer dei til eit viktig middel for å oppnå integrering og vertikal gjennomføring. Integrering av tilpasning i verkemiddel inneber screening og gjennomgang av aktuelle eksisterande verkemiddel, identifisering av inngangspunktar for tilpasning og innarbeiding av tilpasningsmål og -hensyn. Dersom endringar av instrumentar som allereie er på plass, ikkje er tilstrekkelege, må nye instrumentar for å gjennomføra tilpasning utviklast og etablerast. Ei god blanding av verkemiddel som balanserer «mjuke» og «harde» stimuli, vil sannsynlegvis vere mest effektive når det gjeld å setje i verk det breie spekteret av tilpasningstiltak som vanlegvis er fastsett i handlingsplanar for tilpasning.

Moglege instrumentar kan dekkja følgjande spektrum:

• Juridiske instrumentar (lover, forskrifter, forordningar, «soft law» som standardar)
• Økonomiske verkemiddel (finansiering, skattar, avgifter, offentlege anskaffingar, tilskot, lån, marknadsbaserte)
• Informasjonsinstrumenter (studiar, databasar, informasjonskampanjar, råd, opplæring, rettleiing og arbeidshjelpemiddel, arrangementer, nettstader)
• Partnarskapsinstrumenter (Public Private Partnership Agreements, frivillige avtalar, samarbeidsprosjekter)
• Hybride strategiske/planleggingsinstrumenter (planar, strategiar, program, planleggingsinstrumenter)

Eit døme på regulatorisk integrering er oppsett av sektorvise tilpasningsplanar, som kan drivast av juridiske krav eller fremjast av eit generelt strategisk rammeverk for integrering. Obligatoriske forpliktingar for å opprette sektortilpasningsplanar eller integrere tilpasning i eksisterande sektorpolitiske dokumenter, slik dei er på plass i enkelte europeiske land, er absolutt ein pressfaktor for integrering av tilpasningspolitikken. Men åleine er dei ikkje tilstrekkelege til å sikre effektiv gjennomføring i praksis, men bør kombinerast med "mjuke" former for horisontal styring. Desse kan omfatta å gje sektorrepresentantar tilstrekkeleg spelerom til å samutvikle sine respektive tilpasningstiltak, slik at dei kan utvikla eigarskap til gjennomføring, eller utvikla tilpasningsløysingar som er attraktive og tilpassa sektorar og gjev fordelar i eiga interesse.

Integrering av klimatilpasning på EU-plan er ei viktig drivkraft for integrering av tilpasningspolitikk på nasjonalt nivå. Døme er EUs politikk for vassforvalting (vassrammedirektivet),flaumrisikostyring (flaumdirektivet),katastroferisikoreduksjon (sivilbeskyttelsesmekanisme),byplanlegging (UrbanAgenda for EU, Covenant of Mayors for Climate and Energy)og grøn infrastruktur (strategifor grøn infrastruktur)samt tverrsektorielle politikkar som miljøkonsekvensvurdering og forsikringspolitikk. Vidare støttar Interreg-program i transnasjonale samarbeidsområde, makroregionale strategiar og internasjonale konvensjonar integrering av tilpasning i europeiske land og regionar på program- og prosjektnivå. Climate-ADAPT gjev informasjon om ulike EU-politikkar der integrering av klimatilpasning går føre seg eller utforskast.