Tilpasning av grunnvasshandtering

Grunnvatn er ein viktig ferskvassskilde og står for om lag ein tredel av verdens samla tilgjengelege vatn. Grunnvassressursane blir imidlertid raskt brukt opp i ein alarmerande og ikkje-berekraftig snøggleik. Redusert nedbør og sjøsaltvatn inntrenging kombinert med grunnvatn over-utnytting har direkte innverknad på akviferar lade, utslepp, lagring og biogeokjemiske eigenskapar. Klimaendringar og tilkopla havnivåstiging forventast å ytterlegare intensivere desse effektane, som imidlertid knapt kan kvantifiserast på grunn av usikkerheit i klimaprognosar og det lokale hydrologiske systemets respons på klimavariabilitet.

Desse omstenda krev å sameine menneskelege aktivitetar med bevaring og berekraftig forvalting av grunnvassressursar. På den eine sida er det viktig å forbetre bevaringa av grunnvassreservoarer, avgrense vassforbruket og optimalisere gjenbruk av vatn først. Dette skal skje gjennom ei integrert tilnærming til vassforvalting som òg omfattar andre ferskvassskildar. I tillegg til dette veks tilgjengelegheita av teknikkar som er meint å gjenopprette og til og med auke den naturlege infiltrasjonskapasiteten til ferskvatn i vassførande sjikt, inkludert regnvasshøsting (innsamling og lagring av regnvatn elles tapt på grunn av avrenning) og bruk av gjennomtrengeleg fortau.

Desse løysingane åleine kan ikkje vere tilstrekkeleg til å gjenopprette akviferar som opplever intenst press og overutnytting. Andre lokale løysingar som tek sikte på akviferoppladning, kan difor implementerast for å bidra til å takle utfordrande problem forbunde med tørke og vassmangel. I tider med rikeleg vatn (dvs. regnfulle periodar), kan ekstra vatn trekkast ut frå ei elv (eller anna kilde) og deretter injiserast og lagrast i eit vassførande sjikt i eit utpeikt område. På denne måten kan vatn brukast til å gjenopprette grunnvassbalansen og seinare for vassforsyning. I løpet av dei siste to århundra har Managed Aquifer Recharge (MAR) vorte implementert over heile verd for ulike føremål: forbetra naturleg lagring; styring av vasskvalitet, fysisk behandling av vassførande sjikt, forvalting av vassdistribusjonssystemer og økologiske fordelar. Mar er vellukka brukt i Europa (t.d Tyskland, Nederland, Frankrike, Finland, Sverige, Spania, etc.), USA, Sør-Afrika, India, Kina, Australia og Midtausten. Per i dag er det gjennomført ca. 1200 casestudiar frå over 50 land (Marinventar portal).

Oppladinga av akviferen kan oppnåast ved anten direkte å injisere overflatevatn i grunnvasssystemet via brønnar, eller indirekte ved å fylle oppladingsbassengar som gjer at overflatevatn sakte kan perkolarar nedover i grunnvassstabellen nedanfor. Indirekte opplading kan kombinerast med tiltak som tek sikte på å forbetra den naturlege infiltrasjonskapasiteten som ved bruk av skogkledde område. Vanlegvis er indirekte vassinfiltrasjonsteknikkar godt eigna til uberørte akviferar, medan direkte injeksjonsteknikkar er meir eigna for djupare, avgrensa akviferar. Dei vanlegaste typane MAR i Europa er indusert bankfiltrering (direkte metode) og overflatespreiingsmetodar (indirekte metode), lokalisert i sentrale og nordlege land der det finst store fleirårige elvar og innsjøar. Desse systema er for det meste designa for hushaldsbruk (drikkevassforsyning), men nyleg har dei òg blitt vurdert for å redusere verknaden av saltvassinntrenging eller for å gjenopprette underjordisk vassbalanse kompromittert av overabstraksjon.

Vatn til opplading av vassførande sjikt kan òg takast frå tertiære reinseanlegg for avløpsvatn. Mekaniske og kjemiske prosessar som oppstår når vatn perkolerer i bakken og tilhøyrande betydeleg reise- og opphaldstid brukast som effektive filtreringsmekanismar for å sikre at vatnet har den naudsynte kvaliteten. Overvåking er uansett naudsynt for å vurdera samsvar med normative standardar.

Det krevst ingen store infrastrukturinvesteringar for MAR. Imidlertid er eksistensen av ein grunnvassførekomst ein føresetnad, og det må vere betydeleg open landoverflate tilgjengeleg for å mogleggjere vassinfiltrasjon i jorda og opplading av grunnvatnet. Eit slikt område må vera i hydrologisk samband til akviferen som skal ladast opp. Grunnvassladning har fordelen av å støtte ein kontinuerleg grunnvassstraum langs dei naturlege straumningsvegane, mogleggjer auka utvinning av grunnvatn på allereie eksisterande stader, opprettheld eit høgare grunnvasssnivå som kan tene forskjellige føremål (t.d. landbruk) og støtte økosystemfunksjonar, og kan forhindre inntrenging av saltvatn på stader nær sjøen. Samanlikna med andre metodar som brukast til å lagre vatn på landoverflata, gjer grunnvassoppladning det mogleg å unngå tap på grunn av fordamping, noko som er spesielt relevant i varme og tørre klima.