Klimasmart urbant landbruk

Individuelle borgarar og det sivile samfunn spelar ei nøkkelrolle i urbant landbruk fordi dei opprettheld og administrerer jordbruksplott og tildelingshager. I tillegg kan privat sektor og små bedrifter (t.drestaurantar) òg vera aktive i dyrking av mat og urter eller biehald i sin private eigedom. Tett samarbeid mellom innbyggjarar og bystyresmakter er ein føresetnad for langsiktig urbant landbruk. Lokale urbane bønder treng vanlegvis støtte (tildømes utdanning, kunnskapsutveksling og rettleiing) frå bystyresmaktene i å vedta økologisk berekraftig oppdrettspraksis. Å velje nye offisielt anerkjende område for urbant landbruk eller establishing urbane oppdrettsnettverk bør forbetra lik fordeling avtilpasningsfordelar på byskalaen.   Dei bør spesielt sørgje for at sårbare grupper (eldre, barn, innvandrarar) og bebuarar i nabolag med låg sosioøkonomisk status har høve for lokalt byoppdrett. Planlegging og gjennomføring av urbane oppdrettsnettverk bør gjerast gjennom overvegande deltaking med borgarar og andre viktige interessentar.

Iverksetjinga av urbant landbruk er i stor grad avhengig av lokale faktorar: klima, politikk og planlegging, geografi, økonomi og kulturelle verdiar. 

Sosialt rettferdig og rettferdig tilgjengelegheit til å praktisere urbane jordbruk kan støttast av byen via okkupere og sonering område for urbane oppdrett (t.d tildeling og samfunnet hagar) i ulike typar nabolag. Byen kan ha program for å auke engasjementet av ulike sosioøkonomiske grupper. Til dømes, i Barcelona nettverket av urbane hagar er eit deltakingsprogram av Department of Environment of the City Council som er adressert til borgarar over 65 år. Målet er òg å støtte berekraftig jordbrukspraksis som økologisk landbruk. Dette krev samarbeid og forhandlingar mellom planleggarar, grunneigarar og lokale borgarar som kan gjennomførast gjennom formell deltaking som ein del av byplanlegging eller reguleringsplan. For å lykkast med å etablere eit nytt, uformelt urbant jordbruksområde av innbyggjarar eller lokalsamfunn for stader som ikkje er offisielt bevart eller planlagt for slik arealbruksaktivitet (t.d. Sterk politisk støtte og offentleg aksept sikrar suksess for grasrotinitiativar frå lokalsamfunn når dei ikkje sparkast av statlege aktørar. 

Konkurrerande og motstridande arealbruksinteresser og svakt samarbeid med sentrale aktørar — spesielt med bystyresmakter eller grunneigarar — er kritiske avgrensande faktorar for gjennomføringa av urbane landbruksinitiativar. Auke i land premier og sterk etterspørsel mot tildeling hage tomter kan føra til stor auke i leige eller sal premiar, forårsaka utestenging av låge sosioøkonomiske grupper.

Urban jordbruk og hagearbeid gjev flere miljøfordelar. Dei støttar bevaring av rik matjord, forbetrar lokale mikroklimaforhold, aukar resirkulering av urbant avfall som kilde til jordnæringsstoff og organisk materiale, og støttar biologisk mangfald i byar, og tiltrekkjer seg ei rekkje fauna. Dyrkingsaktivitetar styrkar direkte samspel mellom menneske og natur og aukar difor miljømedvitet og forvaltinga av naturen. Tildeling og samfunnshagar kan brukast som rekreasjonsområde og møteplassar for menneske, og forbetrar det menneskelege velvære i urbane område. Urban oppdrett og hagearbeid kan òg forbetra sosial inkludering, samfunnet identitet og sosial likskap. Gartnarar kan arbeide saman, nokre gonger på tvers av ulike tomter, og dele sine erfaringar, kunnskap og sine produkter med kvarandre. Urbant landbruk aukar mattryggleiken spesielt for låg sosioøkonomiske grupper og kan bidra til grøn økonomi i å skape ein lågkarbon, ressurseffektiv og sosialt inkluderande økonomi. 

Forretningsmodellar for urbant landbruk kan variere mykje. Privateigde eller forvalta parsellhagar finansierast hovudsakleg av enkelthushaldningar. Fellesskapets landbruk er hovudsakleg basert på ein ganske ny type sirkulær økonomi, dvs. delt økonomi. Kostnader, verktøy og leiingsoppgåver delast mellom medlemmer av samfunnet. Kommunane kan gje støtte ved å tilby kompetanse, verktøy eller halde tomteprisane rettferdige, spesielt for innbyggjarar med låg inntekt. Kommunen kan vera ein viktig pådrivar for urbant landbruk, og gjev tomter, gjerde, tilfluktsrom for lagring av verktøy, vatn til vatning, opplæring og teknisk støtte til alle brukarane. Kommunen kan òg vera ein pådrivar for nettverkshøve mellom ulike urbane oppdrettsinitiativar. Til dømes tilbyr byen Berlin juridisk støtte til å førebu kontraktar, økonomisk støtte, kunnskap og kompetanse, jordprøvar og til og med organiserte offentlege møte for å mobilisere lokalbefolkninga til å ta på seg eit hageprosjekt.

Vanlegviserområda for urbant landbruk kontrollert og regulert av bystyresmaktene,også basert på nasjonal eller subnasjonal lovgiving (tildømes gjennom ei tillating frå kommunen, basert på lokale planar). Design, eigarskap og leiing kan delegerast til fellesskap eller samanslutning av enkelteigarar. I løpet av dei siste åra har det imidlertid vore ei aukande semje om å gå frå «regjering» ovanfrå og ned til ei meir inkluderande,tilpasningsdyktigog fleirnivåbasert «styring». I nokre tilfellekanikkje-autoriserte grasrotinitiativar oppstå og okkupere offentlege rom for urbane jordbruk, noko som kan skape konfliktar mellom bystyresmakter, grunneigarar og andre brukarar av rommet: However, desse har vore relativt sjeldne.

Implementeringstida varierer, avhengig av omfanget og storleiken på initiativet. Autonome initiativer for urbant landbruk tek ein vekstsesong å bli etablert. Meir formelle tildelingshagar eller samfunnsjordbruk etablerast langs lengre periodar opp til 1-5 år, og mesteparten av denne tida kan brukast til forhandlingar og byråkratiproblemer (t.d. avtalar og tillatingar). 

Avhengig av typen urbane jordbruk kan levetida variere frå nokre få år (spontan oppdrett tomter i brownfields) opp til århundre. Eldste parsellhagar i Europa harallereie vorte etablert i byrjinga av det 20.århundre. They brukast framleis til oppdrett med uformelle hageplott i boksar kan bytast ut og brukast berre i ein sesong på same stad.