Varme og helse i WHOs europeiske region: ajourført dokumentasjon for effektiv førebygging

Denne publikasjonen samlar og samanfattar dei mest relevante bevisa som er publiserte sidan 2008, med hovudfokus på dei 53 medlemslanda som betjenes av WHOs regionale kontor for Europa.

Funna er organisert rundt dei åtte elementa som det opphavlege rettleiingsdokumentet identifiserte som «kjerne» i ein omfattande handlingsplan for varme-helse (HHAP), og kvart kapittel suppleres med resultata frå WHOs 2019-undersøking om varme-helse-handlingsplanlegging, der dette er relevant for temaet som dekkast. Hovudinnhaldet i kvart kapittel er beskrive nedanfor.

Kapittel 1 set scenen og skisserer varme- og helseeffektar, både observert og projisert, med fokus på land i WHOs europeiske region. Framskrivingar viser tydeleg at utan tilstrekkeleg innsats for tilpasning til klimaendringar, vil varmerelaterte eksponeringar og tilhøyrande helseeffektar auka betydeleg.

Kapittel 2 samanfattar prov på styring av folkehelseresponsar på varme. Behovet for å definere og gjennomføre hensiktsmessige og avtalte folkehelseresponsar og -politikkar har vorte stadig meir presserande, sjølv om tilgjengeleg prov på kva som utgjer god praksis i styringa av slike responsar er avgrensa. Dei viktigaste spørsmåla å ta opp blir imidlertid stadig tydelegare, inkludert tilstrekkeleg finansiering og menneskelege ressursar og formell involvering av subnasjonale og ikkje-statlege aktørar.

Kapittel 3 rapporterer om varme-helse varslingssystemer og korleis HHAP bør underbyggjast av dei for rettidig og effektiv respons. Den vitskaplege litteraturen antyder at det er investert betydeleg innsats i å forbetra varslingsmodellens yting og retteider, målretta formidling og forståing blant folkehelseinteressatar. Evaluering av varslingssystemer må gjennomførast regelmessig for å sikre kontinuerleg forbetring og forståing.

Kapittel 4 oppsummerer dokumentasjonen om korleis varme/relaterte helseinformasjonsplanar kommuniserer varmerisiko og anbefalingar. Den skisserer eksisterande tilnærmingar for å gjere varmehelsemeldingar effektive, og vurderer korleis HHAP-ar betre kan målrette åtvaringar, anbefalingar og informasjon til sine ulike interessentar og målgrupper. Land har generelt flytta sin HHAP-kommunikasjon mot nettbaserte og mobile teknologiplattformer, og det er viktig at slike overgangar utførast for å sikre sosial rettferd, utan å sjå bort frå dei mest sårbare eller dei med færre ressursar.

Kapittel 5 rapporterer om typar tiltak og dokumentasjon på effektivitet i reduksjon av farleg innandørs varmeeksponering. Eit breitt spekter av passiv kjøling (relatert til hus og kjøling) og aktiv kjøling (til dømes klimaanlegg, personlege kjøleinnretningar) intervensjonar og teknologiar kan brukast. Forståing av dei termiske komfortbehova til dei mest sårbare for varme er imidlertid framleis avgrensa, og data om sanntidssambandet mellom utandørs og innandørs temperaturar i bustadinnstillingar manglar. Det er behov for meir forsking på risiko for overoppheting og adaptive løysingar på sjukehus, pleieheim og andre innstillingar.

Kapittel 6 beskriv den oppdaterte dokumentasjonen om risikofaktorar og sårbarheit. Det beviset utviklar seg og vert meir spesifikt når det gjeld helseutfall, biologiske mekanismar, årsakssamanheng og sårbarheita til ulike grupper. Til dags dato nemner imidlertid dei fleste nasjonale HHAP-ar sårbare grupper, men inneheld ikkje handlingar adressert til dei. Det bør leggjast meir innsats i å auka medvitet og fremja aktive responstiltak og opplæring av helsepersonell og sosialarbeidarar. Det er viktig å erkjenne at sårbare undergrupper og deira behov endrar seg over tid og krev kontinuerleg overvåking og studiar.

Kapittel 7 rapporterer om beredskapen i helse- og omsorgssystemet for varme. Til dags dato, prov på planlegging og respons tiltak på plass i helsevesenet innstillingar og deira effektivitet er sparsam. Ei viktig utfordring som står att er effekten av varmebølgjer i helse- og sosialtenester, til trass for betydelege varmebølgjehendingar som har skjedd i heile WHOs europeiske region dei siste åra. Det er behov for auka innsats for å dele planleggings- og responstiltak for beste praksis i helsesektoren.

Kapittel 8 beskriv korleis langsiktig byplanlegging kan redusera varmerisiko. Grøne og blå (vass) rom, urbane landskapsmateriale og fargar, og urbane strukturendringar er viktige område for langsiktig reduksjon av helserisiko frå varme og klimagassutslepp. Til trass for deira helsevernpotensial, held fram med å vere byplanleggingstiltak det minst implementerte HHAP-kjerneelementet. Verktøy for tverrsektorielle tiltak manglar for å tillate offentlege helseføretak å påverke bystyringsbeslutningar for å beskytte helse mot varme. 

Kapittel 9 utforskar bruken av overvåkings- og evalueringsprosessar som viktige komponentar i HHAPs. Helseovervaking er viktig for å overvaka helseeffektar og evaluere responstiltak under og etter varmebølgjehendingar, men det er framleis eit marginalt element i HHAPs og må fremjast. Evaluering inneber tverrfagleg og samarbeidande tiltak mellom ulike interessentar for å ta opp dei ulike aspekta og komponentane i HHAP. Formell og konstant overvåking og evaluering av HHAP er avgjerande for å forstå deira effektivitet og potensielle forbetringsområde.

Kapittel 10 gjev ei oppsummering av hovudbodskapa frå rapporten, med konkrete og overordna konklusjonar, samt prov og forskingsgap.

Utvalde opplysningar frå denne rapporten er visualisert på temasida Nasjonale varslingssystemer for varmehelse og handlingsplanar frå Det europeiske klima- og helseobservatorium.