Tilpasning i EUs politiske sektorar

Klimaendringane har komplekse effektar på dei biofysiske prosessane som ligg til grunn for landbrukssystemer, med både negative og positive konsekvensar i ulike EU-regionar. Stigande atmosfærisk CO2-konsentrasjon, høgare temperaturar, endringar i nedbørsmønster og i hyppigheita av ekstreme hendingar påverkar både det naturlege miljøet, samt mengda, kvaliteten og stabiliteten til matproduksjonen. Klimavariasjonar påverkar vassressursar, jordsmonn, skadedyr og sjukdommar, noko som fører til betydelege endringar i landbruket og husdyrproduksjonen.

Biodiversitet spelar ei viktig rolle i reguleringa av klimaet, og gjev dermed eit viktig bidrag til reduksjon og tilpasning av klimaendringar. Samstundes er det viktig å oppfylle reduksjonsmål kombinert med økosystembaserte tilnærmingar for å avverje tap av biologisk mangfald. Derfor er det umogleg å handtere tap av biologisk mangfald utan å takle klimaendringar, men det er like umogleg å takle klimaendringar utan å takle tap av biologisk mangfald.

Bygningar kan vere sårbare for klimaendringar. I framtida kan det vere ein auke i risikoen for kollaps, fallande tilstand og betydeleg verditap som følgje av flere stormar, snø- eller innsynkningsskadar, vassinntrenging, forverra inneklima og redusert byggelevetid. EU-kommisjonen har som mål å auke klimabestandigheita til infrastruktur, inkludert bygningar. Nye og eksisterande bygningar må vurderast for motstandsdyktigheit mot noverande risikoar og framtidige klimaendringar, og planleggast eller oppgraderast tilsvarande. Ein viktig politikk som brukast til å støtte motstandskrafta til bygningar, er samhaldspolitikken (òg referert til som regionalpolitikk).

Bedrifter står overfor to hovudtypar av klimarelaterte risikoar: direkte fysiske risikoar og overgangsrisikoar som oppstår som følgje av samfunnets respons på klimaendringar, hovudsakleg reduksjonstiltak. Klimaendringar kan ha betydeleg innverknad på forsyningskjeder, distribusjon og sal på ei rekke måtar. Varme påverkar menneskes helse negativt og kan føre til dårlegare arbeidsyting (redusert produktivitet) eller lågare få timar forplikta til arbeid (arbeidsforsyning).

Havnivåstiging kan forårsaka flaum, kysterosjon og tap av lågtliggande kystsystemer. Det vil òg auke risikoen for stormflod og sannsynet for landinntrenging av saltvatn og kan truga kystnære økosystemar. Forventa auke i vasstemperaturar og havforsuring vil bidra til ei omstilling av kystøkosystema. med implikasjonar for havsirkulasjon og biogeokjemisk sykling.

Konsekvensane av katastrofale hendingar på denne arven er kombinert med den langsame starten av endringar som følgje av forringingsprosessar. Kontinuerleg auke i temperatur og svingingar i temperatur og råme eller svingingar i fryse-tiningssyklusar forårsaka nedbrytning og stress i materiale, noko som fører til eit større behov for restaurering og bevaring. Biologisk nedbrytning forårsaka av mikroorganismar, til dømes, er meir sannsynleg å førekomme.

I løpet av dei siste åra har Europa opplevd alle typar naturkatastrofar: Alvorlege oversvømmingar, tørke og skogbrannar med øydeleggjande effektar på menneskes liv, den europeiske økonomien og miljøet. I løpet av det siste tiåret har EU-kommisjonen vedteke flere strategiar og tiltak for å takle katastroferisikoreduksjon som til dømes flaumdirektivet og gjennomføringa (tidstabell), EUs tiltak for vassmangel og tørke, grønboka om forsikring i samanheng med naturlege og menneskeskapte katastrofar.

Klimaendringar påverkar energisektoren på flere måtar, alt frå endringar i oppvarmings- og kjølebehov; innverknad på energiforsyningstilhøva — til dømes redusert vasstilgjengelegheit for vasskraft under langvarig tørke og redusert tilgjengelegheit av kjølevatn som påverkar kraftverkas effektivitet. Vidare kan energiinfrastruktur bli meir utsett for skadar ved endra klimaforhold. EU-kommisjonen har som mål å auke klimamotstanden til infrastruktur, inkludert energi, ved å gje strategiske rammer.

Ekstremværhendingar dei siste åra har auka hastar for å integrere klimatilpasning i dei ulike EU-politiske felta. Det er få spesifikke EU-aktivitetar for å integrere klimatilpasning i politikk for finans- og forsikringssektorar. Imidlertid er mange europeiske politikkar knytte til naturkatastrofar svært relevante for finans- og forsikringssektoren, då dei kan bidra til å forhindre betydelege tap og økonomiske katastrofar. EU-kommisjonen har òg forplikta seg til å auke finansieringa av klimarelaterte aktivitetar ved å sikre at minst 20 % av det europeiske budsjettet er klimarelaterte utgifter.

Den raske snøggleiken på klimaendringane kan overvinne skogens naturlege evne til å tilpasse seg. Det fører til auka risiko for forstyrringar gjennom stormar, brann, skadedyr og sjukdommar med implikasjonar for skogvekst og produksjon. Skogbrukets økonomiske levedyktigheit vil bli påverka, hovudsakleg i sørlege delar av Europa, samt skogens evne til å yte miljøtenester, inkludert endringar i karbonvaskfunksjonen. I 2013 vedtok Kommisjonen ein ny EU-skogstrategi, som svarar på nye utfordringar som skog og skogsektoren står overfor.

Klimaendringane vil generere nye helserisikoar og forsterke dagens helseproblemar. Både direkte og indirekte effektar på menneskes, planters og dyrs helse er forventa av klimaendringar. Direkte effektar skyldast endringar i intensitet og frekvens av ekstreme vêrforhold som hetebølgjer og flaum. Indirekte effektar kan merkast gjennom endringar i førekomsten av sjukdommar som overførast av insektar (dvs. vektorborne sjukdommar forårsaka av mygg og flått), gnagarar eller endringar i vatn, mat og luftkvalitet. EU-kommisjonens strategi for tilpasning til klimaendringar er ledsaga av eit arbeidsdokument.

Klimautfordringane for IKT fell inn i to hovudkategoriar: akutte hendingar og kronisk stress. Akutte hendingar (òg kalla kritiske eller krisehendingar) inkluderer flaum (pluvial, fluvial, kyst), isstormar, hetebølgjer, etc. Akutte hendingar kompromitterer IKT-infrastrukturar ved å øydeleggja eller deaktivere dei fysiske eigedelane dei er avhengige av. Kroniske påkjenningar skyldast meir gradvise endringar i klimanormer, som til dømes endringar i temperaturområde og råmesnivå. Sjølv om desse konsekvensane er mindre sannsynleg å ha katastrofale konsekvensar, vil dei føre til auka nedbrytning av eigedelar, hyppigare feil og kortare levetid.

Arealplanlegging er identifisert som ei av dei mest effektive prosessane for å legge til rette for lokal tilpasning til klimaendringar. Eksisterande prosessar og verktøy som er tilgjengelege gjennom den kommunale arealplanleggingsprosessen i EU, inkludert offisielle planar, reguleringsplanar og/eller utviklingstillatingar, bidreg til å minimere utviklingsrisikoen for ein kommune frå dei forventa konsekvensane av auka flaum, brannfellar, jordskred og/eller andre naturlege farar på grunn av eit forandrande klima.

Klimaendringane forventast å få alvorlege konsekvensar for det marine miljøet. Auke i vasstemperaturar vil bidra til ei restrukturering av marine økosystemer med implikasjonar for havsirkulasjon, biogeokjemisk sykling og marint biologisk mangfald. Havforsuring vil påverka evna til nokre kalsiumkarbonatutskiljende artar (som blautdyr, planktonar og korallar) til å produsere skjel eller skjelettar. Varmare og surare sjøvatn vil derfor påverke fiskeri og havbruk negativt.

Ved slutten av århundret er det anslått at europeiske fjell vil ha endra seg fysisk. Isbrear vil ha opplevd betydeleg massetap, men endringar påverkar òg lågare, mid-hills og floodplain miljøar, og dermed påverkar vasstilgjengelegheita, landbruksproduksjon, turisme og helsesektorar. Sesongmessige snølinjer vil bli funne på høgare høgder, og snøsesongane vil bli kortare. Trelinjer vil bevege seg opp og skogmønster vil endre seg i lågare høgder.

Sidan vêr og klima har ei avgjerande innflytelse på reisesesongen og val av feriemål, er reiselivsnæringa svært avhengig av dei. Det er òg ein sterk samanheng mellom natur og turisme, samt mellom kulturarv og turisme. Avhengig av stad og tid på året turisme kan bli positivt eller negativt påverka av klimaendringar.

Behovet for å tilpasse transportsystemet til verknaden av klimaendringar har vorte framheva sidan Europakommisjonens Kvitbok om tilpasning (COM (2009) 148). Transporttilpasning handterast gjennom ein kombinasjon av europeisk transport, klimaendringar og forskingspolitikk. Den europeiske unionen fremjar beste praksis, integrerer tilpasning i sine program for utvikling av transportinfrastruktur og gjev rettleiing, t.d. ved å utvikle tilstrekkelege standardar for bygging. Tiltaket er retta mot transportinfrastruktur, og særleg mot det transeuropeiske transportnettverket (TEN-T).

I Europa bur nesten 73 % av folkesetnaden i urbane område, og dette forventast å auke til over 80 % innan 2050. Klimaendringane vil sannsynlegvis påverke nesten alle komponentar i byar og tettstader — deira miljø, økonomi og samfunn. Dette reiser nye, komplekse utfordringar for byplanlegging og leiing. Klimaendringanes innverknad på knutepunkta for Europas økonomiske aktivitet, sosiale liv, kultur og innovasjon har konsekvensar langt utover deira kommunale grenser.

Vassressursar påverkast direkte av klimaendringar, og forvaltinga av desse ressursane påverkar sårbarheita til økosystemar, sosioøkonomiske aktivitetar og menneskes helse. Vassforvalting er òg forventa å spele ei stadig meir sentral rolle i tilpasning. Klimaendringane forventast å føre til store endringar i vasstilgjengelegheit over heile Europa med aukande vassmangel og tørke hovudsakleg i Sør-Europa og aukande risiko for flaum i heile Europa.