Risikobasert sonering og lokalisering for marin akvakultur

Romleg planlegging for marin akvakultur, inkludert risikobasert sonering og lokalisering, får auka merksemd, med tanke på den aukande utviklinga i havbruksnæringa. Den har som mål å sikre mest mogleg rettferdig bruk av det marine rommet for denne aktiviteten, støtte produksjon, minimere konfliktar med andre bruksområde og oppretthalde miljøintegritet.

Havbruksregulering og plassering gjennom ei økosystemtilnærming og vurdering av klimavariabilitet og endring oppfordrast av FAO (FAO,2018, FAO, 2017)som eit viktig tilpasningstiltak. Passande stadsval støtta av eit fleksibelt regelverk, foreslås også som tilpasningsstrategi i case-studiar av det Horisont 2020-finansierte ClimeFish-prosjektet, med sikte på å sikre at auken i sjømatproduksjonen kjem i område og for artar der det er potensial for berekraftig vekst, gjeve dei forventa endringane i klimaet. Risikobasert sonering og lokalisering kan bidra til å unngå område som er spesielt utsett for klimarisiko og velje dei mest eigna områda for dei kultiverte artane, både med tanke på dagens tilstand og utfordringane klimaendringane medfører på mellomlang sikt. Den overordna prosessen gjer det mogleg å minimere moglege økonomiske tap som kan oppstå frå val som ikkje tek omsyn til alle risikoar og bekymringar.

Risikobasert sonering og stadsval er naudsynt i område både der akvakultur er i ferd med å utvikle seg og der akvakultur allereie har utvikla seg og flyttinga er avgrensa av miljøspørsmål og konfliktar med andre bruksområde. Det finst eit breitt utval av romlege verktøy og modellar, som beskrive i ein eigen FAO-publikasjon (FAO,2017). Ny kunnskap er produsert av Aquaspace-prosjektet (finansiert av EU Horizon 2020-programmet), som tok sikte på å forstå romlege og sosioøkonomiske begrensningar for utviding av akvakultur og testverktøy for å bidra til å overvinne desse begrensningane. Nærare bestemt leverte Aquaspace ei verktøykasse som inneheldt informasjon om verktøy som vart testa i løpet av prosjektet, for å hjelpe og støtte føremålet med å gjere meir plass av høg kvalitet tilgjengeleg for akvakultur. Med det H2020-finansierte prosjektet TAPAS (Tools for Assessment and Planning of Aquaculture Sustainability), har ny forsking utvikla seg for å fremje og konsolidere den miljømessige berekrafta til den europeiske akvakulturen, og gjev òg nærfeltsmodellar for val av akvakultur, ved hjelp av ei rekkje eksisterande, tilpassa og nyutvikla modellar.

Innanfor den romlege planleggingsprosessen har soneinndelinga som mål å identifisere breie område som potensielt er eigna for akvakultur, også kalla tildelte soner for akvakultur (AZA), for å sikre integrering av akvakultur i område som allereie utnyttast av andre bruksområde. Zoning bør innehalde ein fullstendig risikoanalyse som identifiserer hovudtruslar mot ein vellukka produksjon. Klimarelaterte risikoar må òg takast i betraktning for å sikre suksess i havbruksnæringa, med tanke på at sektoren er sårbar for ei rekkje potensielt katastrofale klimaforstyrringar. Klimarisikoar inkluderer direkte skadar forårsaka av alvorlege bølgjer, tidvasss- og stormbølgjer, samt sakte innsettande effektar som er ansvarlege for endring av fysisk-kjemiske forhold i sjøvatn (t.d. aukande temperaturar, forsuring) og relaterte indirekte verknader som sjukdomsdiffusjon, skadelege algeoppblomstringar og hypoksi. Klimarisiko er blant andre ikkje-klimarisikoar, til dømes knytte til miljø (forureining), helse (biotryggleik) og til sosiale konfliktar.

Når breie soner som er eigna for marin akvakultur er definert, sikrar plasseringstrinnet at gardane er plassert på ein bestemt stad med riktige eigenskapar som mogleggjer ein vellukka produksjon. Gjennom val av stad samanliknast dei biofysiske eigenskapane til ein stad med behova til dei valde organismane for kultur og til driftskrava til gardar. Denne vurderinga bør omfatta ein gjennomgang av lokale klimaforhold (historiske data), av risikoar som følgje av klimavariabilitet (t.d. stormar) og av langsiktige trendar (t.d. stigande temperatur og endring i salthaldigheit). Heile soneringsprosessen har som mål å minimere konfliktar med andre sektorar og negative konsekvensar for samfunnet, menneskeleg velvære og økosystemfunksjonar og -tenester, i samsvar med økosystemtilnærminga til akvakulturutvikling.