FNs rammekonvensjon om klimaendringar (UNFCCC)

I 1992 vart land med i ein internasjonal traktat, FNs rammekonvensjon om klimaendringar (UNFCCC), for å samarbeide vurdere kva dei kunne gjere for å avgrense gjennomsnittlege globale temperaturaukar og dei resulterande klimaendringane, og å takle kva for verknader som då var uunngåelege. Det endelege målet for FNs klimakonvensjon er å forhindre «farleg» menneskeleg påverknad av klimasystemet. FNs klimakonvensjon tredde i kraft 21. mars 1994. I dag har den nesten universell medlemskap. Dei 195 landa som har ratifisert konvensjonen, kallast partar i konvensjonen. UNFCCCs offisielle nettstad støttar ordningar for møter organisert under rammekonvensjonen om klimaendringar. Føremålet er å oversande offisielle dokumenter og rapportar, og å hjelpe til partane i å formidle annan informasjon knytte til konvensjonen.

UNFCCCs nettsider om tilpasning belyser ei rekkje spørsmål som partane tek opp under dei ulike konvensjonsorgana, herunder:
•Arbeidsramma for Cancun-tilpasningen, som er eit resultat av forhandlingar om styrkte tiltak for tilpasning som ein del av Bali-handlingsplanen under Ad-hoc-arbeidsgruppa for langsiktig samarbeid under konvensjonen (AWG-LCA)
•Nairobi-arbeidsprogrammet om verknader, sårbarheit og tilpasning til klimaendringar, utvikling og overføring av teknologiar, forsking og systematisk observasjon under Subsidiary Body for Scientific and Technological Advice (SBSTA)
•Problemer knytte til gjennomføring, herunder nasjonale tilpasningsprogram (NAPA), og støtte til tilpasning gjennom finansiering, teknologi og kapasitetsbygging under Subsidiary Body for Implementation (SBI)

Vellukka tilpasning er ikkje berre avhengig av regjeringar, men òg av aktivt og vedvarande engasjement frå interessentar (Nairobis arbeidsprogram), herunder nasjonale, regionale, multilaterale og internasjonale organisasjonar, offentleg og privat sektor (privat sektor initiativ), sivilt samfunn og andre råka partar.