Retningslinjer for samskaping av klimatilpasningsplanar for fiskeri og havbruk

Klimaendringane har ein betydeleg innverknad på biologien og økologien til fiskebestandar og akvakulturartar og vil påverke produktiviteten innan sjømatforsyningskjeder i framtida. Utfordringane forsterkast ytterlegare når aktørar innan fiskeri- og havbrukssektoren har svært ulike idear og føresetnader om klimaendringar og kva for risikoar og høve dei inneber. For å møte klimautfordringane har flere land utvikla nasjonale tilpasningsplanar. Fiskeri og havbruk er imidlertid sjeldan inkludert i desse planane, noko som resulterer i ein generell mangel på dokumenterte tilpasningsstrategiar innanfor desse sektorane i dei fleste land.

Papiret presenterer retningslinjer som gjev ei praktisk trinnvis tilnærming til utviklinga av klimatilpasningsplanar (CAP) for fiskeri og akvakultur. Den gjev detaljar om den teoretiske bakgrunnen og tilnærminga for kvart trinn, i lys av andre eksisterande tilpasningsverktøy, og framhevar skilnadene mellom fiskeri og akvakultur i CAP-utviklingsprosessen.

Prosessen som foreslås består av tre hovudoppgåver: 1) Vurdere risikoar og høve 2) identifisere tilpasningstiltak, 3) Gjennomføre tilpasningsforanstaltningar. Ei samskapingstilnærming brukast som gjer at ulike interessentar med ulik bakgrunn og posisjonar i fellesskap kan omfang og planleggje tilpasningsarbeidet. Retningslinjene har vorte testa og prototypt gjennom deira søknad i sju fiskeri- og akvakultur casestudiar over heile Europa (Italia, Hellas, Ungarn, Skottland, Spania og to i Nordaust-Atlanteren).

Gjennom denne prosessen har interessentane i dei respektive case-studia validert si praktiske bruking. Retningslinjene er overførbare til ulike geografiske område og til ulike skalaer, frå enkeltartar til økosystemnivå. Denne samskapingsmetoden sikrar realistiske og inkluderande CAPs som er fullt anvendelege for den valde sektoren og aukar sannsynet for suksess. 

Tretrinnsprosessen er òg ein del av ein større syklus, inkludert implementering, overvåking og evaluering, og genererer igjen iterative tilbakemeldingssløyfer over tid. Lærdom vert diskutert, og fordelane og utfordringane ved å utvikle CAPs vert framheva. Medan retningslinjene er designa for og testa innan fiskeri- og havbrukssystemer, er CAP-tilnærminga òg brukbar for andre naturressursbaserte systemar.