Tilpasning til klimaendringar

Tilpasning til klimaendringar

Kvifor, gjeve andre utfordringar, bør ein vurdere å tilpasse seg klimaendringane? Ifølgje FNs klimapanel (IPCC) er oppvarming av klimasystemet utvitydig med menneskelege aktivitetar som den dominerande årsaka sidan midten av det 20. århundre. Dette gjeld oppvarming av atmosfæren og havet, endringar i den globale vasssyklusen, reduksjonar i snø og is, global gjennomsnittleg havnivåstiging og endringar i nokre klima ekstremar. Effektane av global oppvarming er allereie sett og vil halde fram med å gjere det i mange år framover. Tilpasningsstrategiar er naudsynt på alle administrasjonsnivå: på lokalt, regionalt, nasjonalt, EU og internasjonalt nivå. På grunn av den varierande alvorsgraden og arten av klimapåverknader mellom regionar i Europa, vil dei fleste tilpasningsinitiativar bli tekne på regionalt eller lokalt nivå. Evna til å takle og tilpasse seg varierer på tvers av folkesetnader, økonomiske sektorar og regionar i Europa. Tilpasning er derfor avgjerande for å handtere dagens klimavariabilitet og uunngåelege konsekvensar av klimaendringar. Det vil òg bidra til å dra nytte av eventuelle høve som oppstår.

Den europeiske klimalova skriv i lov at målet i European Green Deal for Europas økonomi og samfunn skal bli klimanøytralt innan 2050. Den europeiske klimalova kallar på tilpasningsområdet for følgjande tiltak (artikkel5):

1. Dei relevante unionsinstitusjonane og medlemsstatane skal sikre kontinuerlege framskritt når det gjeld å styrke tilpasningskapasiteten, styrke motstandskrafta og redusere sårbarheita for klimaendringar i samsvar med artikkel 7 i Parisavtalen.
2. Kommisjonen skal vedta ein unionsstrategi for tilpasning til klimaendringar i samsvar med Paris-avtalen og skal regelmessig gå gjennom den i samband med gå gjennominga fastsett i artikkel 6 nr. 2 bokstav b) i denne forordning.
3. Dei relevante unionsinstitusjonane og medlemsstatane skal òg sikre at politikk for tilpasning i Unionen og i medlemsstatane er samanhengjande, gjensidig støttande, gjev medverknad til sektorpolitikk og arbeider for betre integrering av tilpasning til klimaendringar på ein einsarta måte på alle politikkområde, herunder relevant sosioøkonomisk politikk og miljøpolitikk og -tiltak, der det er hensiktsmessig, samt i Unionens eksterne tiltak. Dei skal særleg fokusere på dei mest sårbare og råka folkesetnadane og sektorane, og identifisere manglar i samband med dette i samråd med det sivile samfunn.
4. Medlemsstatane skal vedta og gjennomføre nasjonale tilpasningsstrategiar og -planar, idet det takast omsyn til Unionens strategi for tilpasning til klimaendringar nemnt i nr. 2 i denne artikkel og på grunnlag av robuste analyser av klimaendringar og sårbarheiter, framdriftsvurderingar og indikatorar, og på grunnlag av den beste tilgjengelege og nyaste vitskaplege dokumentasjonen. I sine nasjonale tilpasningsstrategiar skal medlemsstatane ta omsyn til særleg sårbarheit i dei relevante sektorane, mellom anna landbruk, vass- og næringsmiddelsystemer samt næringsmiddeltryggleik, og fremje naturbaserte løysingar og økosystembaserte tilpasning. Medlemsstatane skal regelmessig ajourføre strategiane og ta med dei tilhøyrande ajourførte opplysningane i rapportane som skal målberast i samsvar med artikkel 19 nr. 1 i forordning (EU) 2018/1999.
5. Innan 30. juli 2022 skal Kommisjonen vedta retningslinjer som fastset felles prinsippar og praksis for identifisering, klassifisering og forsvarleg handtering av vesentlege fysiske klimarisikoar ved planlegging, utvikling, gjennomføring og overvåking av prosjekter og program for prosjekter.

I dei politiske retningslinjene 2024-2029 for EU-kommisjonen annonserte president Ursula von der Leyen den europeiske klimatilpasningsplanen (ECAP) for å støtte medlemsstatane om beredskap og motstandsplanlegging.

På grunn av den varierande alvorsgraden og arten av klimapåverknader mellom regionar i Europa, vil dei fleste tilpasningsinitiativar bli tekne på regionalt eller lokalt nivå. Evna til å takle og tilpasse seg varierer på tvers av folkesetnader, økonomiske sektorar og regionar i Europa. Tilpasning er derfor avgjerande for å handtere dagens klimavariabilitet og uunngåelege verknader av klimaendringar, samt med spesifikke sårbarheiter når det gjeld alder, helse, bostad, sosioøkonomisk status og andre aspektar. Omgrepet «å ikkje etterlate nokon» i klimaendringane, også kalla «rettferd i tilpasning» eller «rettferdig motstandskraft», må derfor takast i betraktning når det skal gjennomførast rettferdige, transformative og langsiktige klimatilpasningspolitikkar og tiltak for å unngå mistilpassa praksis, omfordele risiko eller forsterke eksisterande ulikheiter, og unngå å skape «vinnarar» og «tapere». Det vil òg bidra til å sikre at fordelane ved tilpasningspolitikken og tiltaka fordelast rettferdig.

EEA-rapporten 4/2025 Sosial rettferd i førebulsene til klimaendringane: korleis nettopp motstandskraft kan vera til nytte for samfunn over heile Europa, presenterer dei nyaste tilgjengelege prova på nettopp motstandskraft og gjev ei oppdatering om sin noverande status i politikk og planlegging på EU, nasjonalt og subnasjonalt nivå, samt prioriteringar for tiltak. Den undersøkjer korleis berre motstandskraft er adressert og implementert i fire sentrale systemer: det bygde miljø, landbruk og mat, vatn og transport. Det gjev praktisk rettleiing for beslutningstakarar og praktikarar, og kastar lys over kor tilpasningstiltak utilsikta kan gjere eksisterande ulikheiter verre i desse systema, med inspirerande døme på praktiske tilnærmingar som brukast for å sikre at ingen blir etterlate.