Prinsipper og suksessfaktorar

Prinsipper og suksessfaktorar

Klimatilpasning gjeld politikk, praksis og prosjekter som anten kan redusere risiko ved å redusere sårbarheit og/eller eksponering og/eller realisere høve knytte til klimaendringar. Tilpasning påverkar alle beslutningsnivå, alle regionar og dei fleste sektorar. Tilpasning må strukturerast som ein tverrsektoriell, fleirnivå og interregional aktivitet som samlar aktørar med ulik kunnskap, interesser og verdiar. Tilpasning handlar ikkje berre om å gjere meir, det handlar om nye måtar å tenkje og handtere risiko og fer, usikkerheit og kompleksitet. Å utforske eigna tilpasningsvegar for å løyse eksisterande sårbarheiter og auke motstandskrafta vil krevje ein strukturert læringsprosess av menneske og organisasjonar. Sjølv om kvar tilpasningsprosess må vere kontekstspesifikk, anerkjennast flere viktige prinsippar som presentert nedanfor for å støtte god tilpasning.

Flere prinsipper i tilpasningspolitikkprosessen er ålment anerkjent som sentrale faktorar for god tilpasning. Desse prinsippa (basert på UKCIP, 2005; Adger eit al. 2005 Prutsch eit al. (engelsk). 2010 Brown eit al. 2011, Southern Voices on Adaptation, CARE 2015) er:

1. Tilpasning må vere berekraftig — tilpasningstiltak bør ikkje bidra til klimaendringar eller avgrense reduksjonsarbeidet, og synergier med mål for reduksjon av klimaendringar bør derfor utnyttast og konfliktar unngåast. I tillegg bør det ikkje redusere andre delar av det naturlege miljøet, samfunnet eller verksemdas evne til å tilpasse seg andre stader (t.d. bruke grunnvatn til vatning i tørre område, noko som fører til eit fallande grunnvasssnivå og avgrensar den tilgjengelege mengda drikkevatn). Der det er mogleg, fremje tilpasningsarbeid som aukar kapasiteten til naturlege systemer for å auke motstandskrafta (t.d. økosystembaserte tilnærmingar og naturbaserte løysingar) ved å buffre klimarisiko.
2. Arbeide i partnarskap — identifisere og engasjere seg med råka aktørar (til dømes frå offentlege styresmakter, frivillige organisasjonar, næringsliv, lokalsamfunn og menneske) på alle relevante nivåar og sikre at dei er godt informerte og oppfordra til å jobbe med tilpasning. Formulere, definere alternativ og prioritere dei, implementere og overvaka tilpasningspolitikk og planleggje på ein deltakande og inkluderande måte.
3. Tilpasning må vera evidensbasert — gjere full bruk av den nyaste forskinga, data og praktisk erfaring, slik at beslutningstaking er godt støtta og informert.
4. Handtere klima- og ikkje-klimarisiko ved hjelp av ei balansert tilnærming — klimaendringar er berre éit aspekt av flere påkjenningar som påverkar sosial, naturleg og økonomisk utvikling. Tilpasning må derfor ta ei heilskapleg tilnærming som inkluderer styring av både klima- og ikkje-klimatiske risikoar.
5. Ta tak i risikoar knytte til tidlegare og noverande klimavariasjonar og ekstremvær — dette bør vere utgangspunktet for føresjåande tiltak for å handtere risikoar og høve knytte til langsiktige klimaendringar. Det er viktig å sikre samordning og tette synergier med reduksjon/handtering av katastroferisiko (t.d. rapport om tilpasning til klimaendringar og reduksjon av katastroferisiko i Europa).
6. Responsen på klimaverknader bør prioriterast — til dømes ved å fokusere meir på sektorar som er mest påverka av vêr og klima, dei som har lang levetid eller implikasjonar, der betydelege investeringar er involvert eller høge verdiar står på spel, eller der støtte til kritisk nasjonal infrastruktur er involvert.
7. Tilpasninga må tilpassast den skalaen som klimautfordringa krev (t.d. nasjonalt/regionalt/lokalt/sektorielt/grenseoverskridande)— løysingar må tilpassast individuelle situasjonar, samtidig som ansvar og finansiering ivareerast.
8. Tilpasninga bør vera fleksibel — sjølv om det framleis er usikkerheit om det framtidige klimaet, bør alternativ no på enkelte felt (til dømes i sektorar med langsiktig planleggingshorisont) vurderast og ta beslutningar som lett kan justerast. Dermed bør verdien av ingen/låg anger og vinn-vinn-tilpasningsalternativar når det gjeld kostnadseffektivitet og flere fordelar anerkjennast, samt verdien av ei fasa tilnærming til tilpasning.
9. Tilpasning må vera gjennomsiktig — fullt ut kommunisere effektane og kostnadene ved ulike tilpasningsalternativar, både på kort og lang sikt og gje så mange detaljar som mogleg. Tilpasningsbeslutningar er òg verdibelasta, t.d. når det gjeld risikonivået som skal aksepterast. Det er derfor viktig at beslutningar og ressursallokering gjerast transparente for å kunne bli samde om løysingar som er rettferdige og balanserte.
10. Gå gjennom effektiviteten, effektiviteten, eigenkapitalen og legitimiteten til tilpasningsbeslutningar kontinuerleg for å gradvis forbetra dei i samsvar med utviklinga av prov og kunnskap om klimaendringar. Dette krev overvåking og revurdering av risikoar samt tilpasningspolitikk/tiltak.