Prinsippar og suksessfaktorar

Klimatilpasning gjeld politikk, praksis og prosjekter som anten kan redusere risiko ved å redusere sårbarheit og/eller eksponering og/eller realisere høve knytte til klimaendringar. Tilpasning påverkar alle beslutningsnivå, alle regionar og dei fleste sektorar. Tilpasning må strukturerast som ein tverrsektoriell, fleirnivå og interregional aktivitet som samlar aktørar med ulik kunnskap, interesser og verdiar. Tilpasning handlar ikkje berre om å gjere meir, det handlar om nye måtar å tenkje og handtere risiko og fer, usikkerheit og kompleksitet på. Å utforske eigna tilpasningsvegar for å løyse eksisterande sårbarheiter og auke motstandskrafta vil krevje ein strukturert læringsprosess av menneske og organisasjonar. Sjølv om kvar tilpasningsprosess må vere kontekstspesifikk, er det flere viktige prinsippar som presenteres nedanfor, som vanlegvis anerkjennast for å støtte god tilpasning.

Flere prinsipper i tilpasningspolitikkprosessen er allment anerkjent som sentrale faktorar for god tilpasning. Desse prinsippa (basert på UKCIP, 2005; Adger eit al. 2005 og Prutsch og al. 2010 Brown og al. 2011 Southern Voices on Adaptation, CARE 2015) er:

Tilpasning må vere berekraftig — Tilpasningsresponsar bør ikkje bidra til klimaendringar eller avgrense reduksjonsinnsatsen, og dermed bør synergier med mål for reduksjon av klimaendringar utnyttast og konfliktar unngåast. I tillegg bør det ikkje redusere andre delar av naturmiljøets, samfunnets eller næringslivets evne til å tilpassa seg andre stader (t.d. bruk av grunnvatn til vatning i tørre område, noko som fører til at grunnvassnivået søkk og avgrensar den tilgjengelege mengda drikkevatn). Der det er mogleg, fremje tilpasningstiltak som aukar kapasiteten til naturlege systemer for å auke motstandskrafta (t.d. økosystembaserte tilnærmingar og naturbaserte løysingar) ved å buffre klimarisiko.
Samarbeid — identifisere og engasjere råka aktørar (t.d. frå offentlege styresmakter, frivillige organisasjonar, næringsliv, lokalsamfunn og menneske) på alle relevante nivåar og sikre at dei er godt informert og oppfordra til å arbeide med tilpasning. Formulere, definere alternativ og prioritere dei, implementere og overvaka tilpasningspolitikk og planleggje på ein deltakande og inkluderande måte.
Tilpasning må vere bevisbasert — utnytte den nyaste forskinga, dataa og den praktiske erfaringa fullt ut, slik at beslutningsprosessen er godt støtta og informert.
Handter klima- og ikkje-klimarisiko ved hjelp av ei balansert tilnærming — klimaendringar er berre éit aspekt av flere påkjenningar som påverkar sosial, naturleg og økonomisk utvikling. Tilpasning må derfor ha ei heilskapleg tilnærming som inkluderer styring av både klima- og ikkje-klimarisiko.
Ta tak i risikoar knytte til tidlegare og noverande klimavariasjonar og ekstremvær — dette bør vere utgangspunktet for føresjåande tiltak for å handtere risikoar og høve knytte til langsiktige klimaendringar. Det er viktig å sikre samordning og nære synergier med reduksjon/handtering av katastroferisiko (t.d. rapport om tilpasning til klimaendringar og reduksjon av katastroferisiko i Europa).
Responsen på klimapåverknader bør prioriterast — til dømes ved å rette meir merksemd mot sektorar som er mest råka av vêr og klima, sektorar som har lang levetid eller implikasjonar, der betydelege investeringar er involvert eller høge verdiar står på spel, eller der støtte til kritisk nasjonal infrastruktur er involvert.
Tilpasninga må tilpassast den skalaen som klimautfordringa krev (t.d. nasjonalt/regionalt/lokalt/sektorielt/grenseoverskridande) — løysingar må endrast for individuelle situasjonar, også når det gjeld ansvar og finansiering.
Tilpasninga bør vera fleksibel — sjølv om det framleis er usikkerheit om det framtidige klimaet, bør det på enkelte område (t.d. i sektorar med lang planleggingshorisont) vurderast og treffast beslutningar som enkelt kan justerast. Dermed bør verdien av ingen/låg anger og vinn-vinn-tilpasningsalternativar når det gjeld kostnadseffektivitet og flere fordelar anerkjennast, samt verdien av ei fasa tilnærming til tilpasning.
Tilpasning må vere transparent — fullt ut kommunisere verknadene og kostnadene ved ulike tilpasningsalternativar, både på kort og lang sikt, og gje så mange detaljar som mogleg. Tilpasningsbeslutningar er òg verdibelastande, til dømes når det gjeld risikonivået som skal aksepterast. Det er difor viktig at beslutningar og ressursallokering gjerast transparente for å kunne bli samde om løysingar som er rettferdige og balanserte.
Gå gjennom effektiviteten, effektiviteten, eigenkapitalen og legitimiteten til tilpasningsbeslutningar kontinuerleg for å gradvis forbetra dei i samsvar med utviklinga av bevis og kunnskap om klimaendringar. Dette krev overvåking og ny vurdering av risikoar samt tiltak for tilpasningspolitikk.