Gjenbruk av vatn

Tilgang til tilstrekkeleg tilførsel av vatn er sentralt for ei berekraftig framtid, spesielt med tanke på at klimaendringane forventast å forverre vassmangelproblemer i flere europeiske regionar. Gjenbruk av vatn ans som eit tilpasningstiltak. Det reduserer presset på vassressursane samstundes som vasstryggleiken opprettheldt for menneskelege aktivitetar og for økosystemis funksjon.

Gjenbruk av vatn betyr å vinne tilbake avløpsvatn frå ei rekkje kilder og handsama til ein standard som passar for eit anna føremål. Ein kvar type avløpsvatn (innanlands, kommunalt eller industrielt) kan vurderast for gjenbruk og, avhengig av kvaliteten, kan distribuerast til flere sekundære føremål i ulike sektorar. Sekundære føremål inkluderer til dømes landbruksvanning, grunnvassoppladning, industrielle prosessar, drikkevatn (drikkevare) vassforsyning og ikkje-drikke urbane applikasjonar (vassing av parkar, toalettspyling, etc.). Gjenbruk av vatn brukast i aukande grad til landbruksvanning, då det er ein påliteleg kilde òg i tider med avgrensa vasstilgjengelegheit. Bruk av næringsrikt handsama avløpsvatn til landbruk kan i tillegg føre til reduksjon (eller eliminering) av gjødselapplikasjon eller auka produktivitet og kan òg bidra til mattryggleik, dersom krava til spesifikke vassbruksforskrifter er oppfylte. Ved hjelp av behandla avløpsvatn kan òg bidra til å spare grunnvatn viss dette brukast til vatning. Ein enkel applikasjon er bruk av handsama avløpsvatn til kjøleføremål i industrielle prosessar (nærings- og industrisektoren), då det er behov for lågare krav til vasskvalitet. Gjenbruk av drikkevatn refererer til bruk av riktig handsama avløpsvatn til drikkevatn; Det er eit verdifullt alternativ for vassforsyning i område der vatn er spesielt avgrensa. Ei anna potensiell bruking av gjenbrukt vatn kan vere i turistsektoren, for å støtte reduksjon av turisme press på vassressursar. Turisme er direkte eller indirekte avhengig av betydelege vassressursar for overnatting, infrastruktur og aktivitetar. Gjenbruk av vatn kan til dømes vurderast på hotellar for symjebassengar, spyling av toaletter, vatning av hagar eller golfbanar, brannstyring og figging og snøproduksjon for ski. Gjenbruk av vatn er spesielt relevant for turistdestinasjonar som er spesielt utsett for tørkerisiko (t.d. middelhavsland) eller som ikkje har store og tilgjengelege vassressursar, til dømes på øyar (t.d.

Det finst to typar gjenbruk av drikkevatn: direkte og indirekte. Direkte gjenbruk av drikkevatn er handsama avløpsvatn som førast inn i eit vassforsyningssystem utan å bli fortynna i ein naturleg straum, innsjø eller grunnvatn før. Indirekte gjenbruk inneber blanding av vunne tilbake avløpsvatn med ei anna vassforsyning før behandling og gjenbruk. I begge tilfelle er det naudsynt å overhalde eksisterande drikkevassforskrifter.

Gjenbruk av vatn kan tene som ein påliteleg vasskilde i nokre spesifikke situasjonar, noko som bidreg til ei meir berekraftig ressursutnytting og god forsyningsstyring, spesielt under forhold med vassmangel. Dette tiltaket kan redusere både det totale vassforbruket og behandlingsbehovet, noko som resulterer i kostnadssparingar. Gjenbruk av vatn kan òg bidra til bevaring av ferskvasssystemer og kan forbetra restaureringa av bekkar, våtmarker og dammar.

Initiativar for gjenbruk av vatn kan implementerast på ei rekkje romlege skalaer og involvere ulike aktørar. Tiltaket er vanskeleg å gjennomføre i land utan tilstrekkeleg institusjonell og normativ bakgrunn for å lette gjenbruk, eller der sosiokulturell aksept og konfliktar kan hemma gjennomføringa av dette alternativet. Interessentinvolvering er ein viktig del av implementeringa, fordi dette tilpasningsalternativet kan gje flere problemer av bekymring for ålmenta, spesielt når det gjeld kvaliteten på gjenbrukt vatn. Konsekvent kommunikasjon og lettforståelege meldingar som forklarar fordelane med gjenbruk av vatn, må leverast til publikum og interessentar. Dei potensielle risikoane forbunde med bruk av avløpsvatn bør undersøkjast og handsamast for å få støtte frå råka partar. Demonstrasjonsprosjekter og deling av vellukka saker kan vere ein del av deltakande aktivitetar.

FFS-rapporten «Vanngjenbruk i Europa»(2014) listar opp følgjande hovudbarrierar for implementering av ordningar for gjenbruk av vatn: 

• Inkonsekvente og upålitelege metodar for å identifisere og optimalisere eigna avløpsvassbehandlingsteknologiar for gjenbruksapplikasjonar, som er i stand til å balansere dei konkurrerande krava til berekraftige prosessar 
• Vanskelegheiter med å spesifisere og velje effektive overvåkingsteknikkar for å sikre at vasskvaliteten er i samsvar med brukskrava 
• Betydelege utfordringar med påliteleg vurdering av miljø- og folkehelserisikoar/fordelar ved gjenbruk av vatn på tvers av ei rekkje geografiske skalaer 
• Dårleg utvikla forretningsmodellar for ordningar for gjenbruk av vatn, og marknader for vunne tilbake vatn 
• Lågt nivå av offentleg og statleg entusiasme for gjenbruk av vatn 

• Avgrensa institusjonell kapasitet til å formulere og institusjonalisere tiltak for resirkulering og gjenbruk 
• Mangel på økonomiske incentiver for gjenbruksordningar. 

Ein av dei viktigaste suksessfaktorane er interessentstøtte og involvering for å unngå sterk motstand mot planlagde ordningar. Interesserte bør få tilstrekkeleg kunnskap til å forstå sikkerheita og brukandeheita av gjenbrukt vatn. 

Dei moglege fordelane ved gjenbruk av handsama vatn for økonomi, samfunn og miljø er mange. Desse inkluderer å redusere hushaldninganes vassbehov og lette presset på offentleg vassforsyning, redusere oppstraums energi- og miljøkostnader. Kostnadane ved resirkulering av vatn kan overstige dei ved å bruke ferskvatn direkte, men er begrunna av dei mange fordelane vassgjenvinning gjev: det sparer vatn av høg kvalitet til drikkevatn, det reduserer mengda forureina vatn som sleppast ut i miljøet, og det kan ha ein kvalitet som gjer det eigna for spesifikke alternative bruksområde (t.d. Men utover gjenbruk av vatn er det òg viktig å implementere strategiar som tek sikte på å redusere det totale vassbehovet som er ei av dei viktigaste årsakene til vassmangel. Alternative teknologiar for gjenbruk av vatn og andre vassbesparande løysingar (sjå til dømes tilpasningsalternativane Redusere vassforbruket for kjøling av termiske produksjonsanlegg, og vassrestriksjonar og vassrasjonering) bør òg vurderast. Holistiske livssyklusvurderinger kan brukast i desse vurderingane som vurderer kostnadar og fordelar for å spare vassressursar og redusere karbonutslepp.

Prisane for gjenbrukt vatn prisar bør vurdere alle dei ekstra fordelane. Offentlege subsidiar kan brukast til å støtte kompensasjon av høgare vasstariffer.  Generelt er fordelinga av kostnader ei politisk beslutning, som definerer korleis dei vil bli delt mellom den generelle beskatninga og avgifter for dei som er interesserte i fordelane ved gjenbruk av vatn.

I 2007-rapporten «Kommunikasjon om knappheit på vatn og tørke» blir gjenbruk av vatn sett på som ei mogleg løysing for å redusere konsekvensane av klimaendringar i Europa. I meldinga «Blueprint to protect Europe’s water resources» understrekast dette ytterlegare i 2012 der maksimering av gjenbruk av vatn vart sett som eit spesifikt mål. I 2016 vart det publisert eit EU-rettleiingsdokument om "Integrering av vassgjenvinning i vassplanlegging og -forvalting i samanheng med vassdirektivet"for implementering av vassrammedirektivet. 

I 2020 lanserte EU-kommisjonen ei «forordning om minimumskrav til gjenbruk av vatn i landbruket». Dei nye reglane gjeld frå 26. juni 2023 og forventast å stimulere og legge til rette for gjenbruk av vatn i EU. Forordninga fastset harmoniserte minstekrav til vasskvalitet for sikker gjenbruk av handsama urbant avløpsvatn i vatning i landbruket, harmoniserte minstekrav til overvåking, risikohandteringsbestemmelser for å vurdere og handtere potensielle ytterlegare helserisikoar og moglege miljørisikoar, tillate krav og bestemmelser om openheit, der viktige opplysningar om eventuelle prosjekter for gjenbruk av vatn gjerast tilgjengelege for offentlegheita. 

Gjennomføringstida avheng sterkt av det spesifikke omfanget og tiltaket som er vedteke for gjenbruk av vatn. Full implementering av vassgjenbruksordningar kan vera i storleiksorden 5-15 år. Nokre tiltak kan ta lengre tid dersom akseptnivået i lokalsamfunna er lågt.

Levetida til ordningar for gjenbruk av vatn er strengt avhengig av sosial aksept, riktig vedlikehald av anvendte løysingar og prov på reelle fordelar. Vanlegvis er levetida større enn 25 år.