5.4 Bekjempar av klimaendringar gjennom tilpasning og reduksjon

Begrensning av verknadene av klimaendringar, gjennom reduksjon av klimagassutslepp og tilpasning til risikoane som klimaendringane utgjer, er to komplementære tilnærmingar for å takle klimaendringane. Ettersom både reduksjon og tilpasning adresserer same årsak til påverknad, må dei jobbe på ein integrert måte for å lykkast med å oppnå sine respektive mål. Vidare kan ulike tilpasningstiltak bidra til å oppnå avbøtande mål og omvendt, og dermed maksimere dei potensielle medfordelane.

Ei beslutning om å redusera eller tilpassa seg takast vanlegvis på ulike styringsnivå og av ulike grupper av beslutningstakarar. Hovudskilnaden mellom desse to politikkområda er at reduksjonsarbeidet bidreg til å redusere klimagassutsleppa, medan tilpasningsarbeidet bidreg til å auke motstanden mot klimaendringar.  For å justere dei to, tilrådast det sterkt at interessentar som representerer begrensningsplanlegging og implementering, er involvert i tilpasningsplanleggings- og implementeringssyklusen for kontinuerleg tilbakemelding og krysskontroll (sjå òg trinn 1.3 og trinn 1.6).

Følgjande omsyn kan vera nyttige for å bestemme samspelet mellom begrensning og tilpasning:

• Påverkar tilpasningstiltak utsleppsreduserande mål? Til dømes kan enkelte tilpasningstiltak krevje auka energibruk. Å velje å bruke energi frå fornybare kilder vil mogleggjere færre negative avvegningar med avbøtande tiltak.

• Påverkar utsleppsreduserande tiltak tilpasningsmåla? Til dømes kan skogplanting med sikte på å auke karbonbindinga som eit tiltak i ein tørr region føre til høgare etterspørsel etter avgrensa og avtakande vassressursar, og dermed avgrense tilpasningspotensialet. Det kan òg oppstå konkurranse om arealressursane mellom begrensnings- og tilpasningstiltak. Integrert planlegging er difor sterkt tilrådd for identifisering av den mest fordelaktige kombinasjonen av begrensnings- og tilpasningstiltak.

• Er det andre prosessar som påverkar både reduksjons- og tilpasningstiltak? Dette kan vere prosessar på ulike politikk- og beslutningsområde som har potensial til indirekte å påverke både reduksjon og tilpasning, t.d. areal- og byplanlegging, planlegging av vassressursar, handtering av katastroferisiko, strategisk utviklingsplanlegging, budsjettmessige omsyn, infrastrukturprosjekter, helse- og sosialpolitikk osb.

• Er det beslutningar som forbetrar medfordelane eller forårsaka avvegingar mellom tilpasning og begrensning? Dette kan vere beslutningar som er direkte relevante for både tilpasning og begrensning, men som ikkje eksplisitt tar omsyn til samfordelane og avvegingane, t.d. når det gjeld vassfordeling mellom vasskraft og forbruk, budsjettløyvingar til reduksjons- og tilpasningsaktivitetar, overvåkingssystemer som dekkjer både tilpasning og begrensning, beslutningar om mediedekning som favoriserer anten reduksjon eller tilpasning på ein ubalansert måte. I alle tilfelle der beslutningar takast med direkte innverknad på både tilpasning og begrensning, tilrådast det sterkt at mekanismar setjast opp for å eksplisitt adressere samspelet.

Dei viktigaste urbane sektorane med størst synergier mellom tilpasning og reduksjon er arealplanlegging, energi og bygg/bygningar (sjå trinn 2.3).

For å kunne handtere desse samtrafikkaspekta på ein hensiktsmessig måte, må det takast omsyn til risikoreduserande tiltak gjennom heile tilpasningssyklusen, særleg ved identifisering, vurdering og val av tilpasningsalternativar (sjå trinn 3 og trinn 4). Den utvikla tilpasningsstrategien og handlingsplanen (sjå trinn 5.1)bør også ta for seg samspelet og synergieffektane med reduksjonsarbeidet.