Vassrestriksjonar og vassrasjonering

I tørre område eller regionar som står overfor vassmangel på grunn av tilbakevendande tørke, er vassrestriksjonar og vassrasjonering ofte brukt mjuke tiltak. Vassrestriksjonar avgrensar visse bruksområde for vatn, til dømes vatning av plenar, bilvask, fylling av symjebassengar eller spyling av fortausområde. Begrensningar kan avgrense vasstilgjengelegheita når det gjeld volum og/eller tid når det kan brukast. Vatn rasjonering omfattar ein mellombels suspensjon av vassforsyning eller ein reduksjon av trykket under det som krevst for tilstrekkeleg tilførsel under normale tilhøve som påverkar alle vassbrukarar. Rasjonering sikrar at kritisk avgrensa vassforsyningar distribuerast på ein slik måte at tilstrekkeleg vatn leverast for å bevare folkehelsa og sikkerheita.

Vatn restriksjonar og, i mindre grad, vatn rasjonering, er ofte brukt i situasjonar med mellombels vassmangel, til dømes under tørke. Dei tillet lokale eller til og med regionale og nasjonale styresmakter å takle vasskriser, ved å redusere forbruket. Sjølv om dei mellombelse lågkosttiltaka ikkje er supplert med noka atferdsendring mot meir medvite vassbruk av menneske, forventast vassbehov og bruk å stige igjen og gå tilbake til tidlegare nivåar når restriksjonar er fjerna. 

For å leggje til rette for implementering av vassrestriksjonar og vassrasjonering som naudtiltak under langvarige tørkesituasjonar, er prioriteringsordningar for ulike vassforbruk eit nyttig verktøy. Desse ordningane kan utviklast som ein del av tørkehandteringsplanar og rangere dei ulike vassbruka i samsvar med deira lokale prioritet. For å definere prioriteringsordninga kan det brukast ulike indikatorar for å forstå verknaden av langvarig tørke på både miljømessige og sosioøkonomiske bruksområde, til dømes: 

• innverknad på drikkevassforsyninga, 
• Indikatorar for miljøverknader: t.d. dødelegheit av fiskeartar, verknader på elvebreidder og biologisk mangfald (flora), tap av biologisk mangfald i landområde avhengig av vasssystemet, verknader på våtmarker, auka risiko for skogbrannar, økologisk tilstand osb., 
• Konsekvensindikatorar for sosioøkonomisk bruk (t.d. industriell bruk, kraftproduksjon, landbruk, turisme, vassrettigheiter, transport osb.).

Drikkevassforsyning er prioritert bruk i dei fleste europeiske land, og prioriteringsordningar bør alltid sikre eit tilstrekkeleg volum som skal gjevast til folkesetnaden. 

Tørke påverkar ein betydeleg del av den europeiske folkesetnaden kvart år og forventast å auke i frekvens og alvorsgrad på grunn av klimaendringane. Sør-Europa er hardast ramma. Vassrestriksjon og vatn rasjonering kan gje ein mellombels, beredskap til tørke og vatn knappheit forhold. På grunn av dei forventa verknadene av klimaendringar og ved vedvarande eller tilbakevendande vassmangel bør andre tiltak føretrekkast og oppretthaldast på lang sikt, til dømes tiltak for å redusere vassbehovet og nyskapande strategiar for å auke vassforsyninga gjennom gjenbruk av vatn, til dømes hausting av regnvatn, gjenvinning av gråvatn og avsalting. 

Interessentdeltaking frå ulike aktørar er naudsynt for å lette vedtakinga og gjennomføringa av tiltak for vassbegrensning og vassrasjonering. Dei viktigaste råka sektorane er innanlands vassforsyning, landbruk, industri og turisme med interessentar som enkeltpersonar, organisasjonar, institusjonar, beslutningstakarar eller beslutningstakarar, som bestemmer eller påverkast av desse tiltaka. Forutan høva for direkte kontroll og handheving av offentlege styresmakter, er involvering av interessentar avgjerande for brei og riktig gjennomføring og finjustering av slike tiltak for å oppnå høgast mogleg effektivitet. 

Vassavgrensning og vatn rasjonering tiltak er ofte sett i verk som ein del av tørke forvalting planar eller strategiar. Det er viktig å fremje aktiv deltaking frå alle råka partar under utarbeidinga av desse planane for å oppnå ulike interessentuttalelsar og redusere konfliktar mellom råka partar før beslutningsprosessen. Ei hensiktsmessig beskriving av legitime råka partar, herunder deira interesser, verdiar og risikotilnærmingar, er ein føresetnad for å utvikle slike planar og strategiar og for å sikre ei forståing av deira tilknytning til institusjonell tørkepolitikk. Lokale interessentar har best kunnskap om dei ulike vassforbrukssektorane og komponentane i den hydrologiske syklusen og kan sikre at måla er samanhengjande og implementerast der dei sosioøkonomiske kostnadene er lågast. Aktiv deltaking bidreg til å oppnå optimal berekraftig likevekt, med tanke på sosiale, økonomiske og miljømessige aspektar og tilrettelegging for vidareføring på lang sikt av beslutningsprosessen ved konsensus. 

Eit døme på ein potensiell kilde til konflikt er fordelinga av vassressursar mellom drikkevasssektoren og landbrukssektoren under tørkesituasjonar. Prioritet er vanlegvis gjeven til drikkevasssektoren som tilfredsstiller 100 % av behova, medan mengder allokert til landbruksvanning avheng av gjenverande vasstilgjengelegheit og sjeldan samsvarar med behova. For å auke aksepten for prioritering av vassforbruk under tørke som fastsett av tørkehandteringsplanar og strategiar, er det viktig å bringe interessentar frå drikkevatns- og landbrukssektoren saman og tillate diskusjonar om korleis ein set prioriteringar og balanserer ulike interesser. 

Vassrestriksjonar og rasjonering er svært effektive tiltak for å redusere vassbehovet under vassmangel og naudtørkesituasjonar. Dei kan implementerast svært raskt og har ein rask effekt på å redusere vassbehovet. I nokre tilfelle er dei til og med effektive på lang sikt, når restriksjonar ikkje påleggjast lenger på grunn av læringseffektar. Begge tiltaka bør imidlertid ikkje gjennomførast med vilje for å lindre problemer med vassknapphet på lang sikt. Ein viktig suksessfaktor generelt er medvite involvering av interessentar og ålmenta og den juridiske makta til å vedta vassavgrensningar på samfunnet. 

Ein avgrensande faktor er at tiltaka berre er effektive dersom overhaldinga kontrollerast, noko som kan føra til høge overvåkingskostnader. Dessutan er det å skape dei naudsynte tørkehandteringsplanane, prosedyrane og lovene ein svært tidkrevjande prosess forbunde med administrative kostnadar. 

Obligatoriske vassrestriksjonar kan gje betydelege vassbespar på kort tid, som berre kan samanliknast med betydelege prisaukar. Begrensningar er vanlegvis føretrekt framfor økonomiske verkemiddel i mellombelse situasjonar med kritisk avgrensa vassforsyning. Slike tiltak er imidlertid forbunde med ein reduksjon av sosioøkonomisk velvære og betydelege kutt i statens inntektsstraumar som kan vera nødvendige for å gjennomføre systemeffektiviseringstiltak. Vassrestriksjonar pålegg ulempekostnader, fordelande effektivitetskostnader samt betydelege handhevingskostnader. 

Andre tiltak som detaljerte tørkehandteringsplanar og innføring av eit påliteleg system for tidleg varsling av tørke som mogleggjer ein meir forsiktig bruk av dei gjenverande vassressursane, er relevante frå eit økonomisk perspektiv, då dei kan bidra til å redusere risikoen for å innføre alvorlege vassrestriksjonar eller rasjoneringstiltak. 

Rammedirektivet for vatn (WFD) kan orientere kompetente styresmakter mot vasssparing generelt. Artikkel 9 (vassprising) i vassdirektivet kan implementerast i kombinasjon med vassrestriksjonar. Tørkehandteringsplanar, som òg kan vere underlagt WFD-tiltaksprogrammet, inkluderer normalt restriksjonar og metodar for rasjonering i tilfelle tørkehendingar. Praksisen med å avgrense vassforbruket i tider med vassmangel eller tørke er inkludert i mange medlemslands vassallokeringspolitikk, og i nokre medlemsstatar fastsetjast restriksjonar i samsvar med eit hierarki av vassbrukarar. Abstraksjonsreglar er nokre gonger strengare i område som lid av kronisk vassmangel. Ei ny EU-forordning om minimumskrav til gjenbruk av vatn til landbruksvanning vart lansert i 2020 (forordning (EU) 2020/741). Gjenbrukt vatn er ein relevant ressurs i tider med vassmangel. 

Vatn begrensning og rasjonering tiltak kan settast i verk svært raskt under vatn knappheit og tørke situasjonar (innan nokre dagar til veker). Klåre prosedyrar, til dømes definert i ein tørkehandteringsplan, kan framskynde gjennomføringa av desse tiltaka. Avtalen om slike prosedyrar kan imidlertid vere ein meir tidkrevjande prosess som det bør involvere alle relevante interessentar, og dei kan ha motstridande interesser, til dømes prioritering av vassforsyning til ulike sektorar. 

Levetida til vatn restr ic tions og rasjonering tiltak er vanlegvis l ess enn 1 år sidan dei brukast som naudtiltak under vassmangel og tørke situasjonar. Effektiviteten av desse mea-sikra bør kontinuerleg vurderast, og framgangsmåtane for gjennomføring av desse tiltaka justerast tilsvarande. Ved vedvarande vassmangel bør andre tiltak føretrekkast som implementerast og haldast ved like på lang sikt.