Vassrestriksjonar og vassrasjonering

Interessentdeltaking frå ulike aktørar er naudsynt for å lette vedtakinga og gjennomføringa av vassavgrensning og vassrasjoneringstiltak. Dei viktigaste sektorane som er råka er innanriks vassforsyning, landbruk, industri og turisme, med interessentar som enkeltpersonar, organisasjonar, institusjonar, beslutningstakarar eller beslutningstakarar, som bestemmer eller påverkast av desse tiltaka. Forutan høva for direkte kontroll og handheving frå offentlege styresmakter, er involvering av interessentar avgjerande for brei og riktig gjennomføring og finjustering av slike tiltak for å oppnå høgast mogleg effektivitet. 

Vassrestriksjon og vassrasjoneringstiltak gjennomførast ofte som ein del av tørkehandteringsplanar eller strategiar. Det er viktig å fremje aktiv deltaking frå alle råka partar under utarbeidinga av desse planane for å innhente ulike synspunkter frå råka partar og redusere konfliktar mellom råka partar før beslutningsprosessen. Ei hensiktsmessig beskriving av berettigede råka partar, herunder deira interesser, verdiar og risikotilnærmingar, er ein føresetnad for å utvikle slike planar og strategiar og for å sikre ei forståing av deira tilknytning til institusjonell tørkepolitikk. Lokale interessentar har den beste kunnskapen om dei ulike vassbrukssektorane og komponentane i den hydrologiske syklusen og kan sikre at måla er samanhengjande og implementerast der dei sosioøkonomiske kostnadene er lågast. Aktiv deltaking bidreg til å oppnå optimal berekraftig likevekt, vurderer sosiale, økonomiske og miljømessige aspektar og leggje til rette for vidareføring på lang sikt av beslutningsprosessen ved konsensus. 

Eit døme på ei potensiell kilde til konflikt er fordelinga av vassressursar mellom drikkevasssektoren og landbrukssektoren under tørkesituasjonar. Vanlegvis prioriteres drikkevasssektoren for å dekke 100 % av behova, medan mengdene som går til jordbruksvanning avheng av gjenverande vasstilgjengelegheit og sjeldan samsvarar med behova. For å auke aksepten for prioritering av vassbruk under tørke som fastsett av tørkehandteringsplanar og strategiar, er det viktig å bringe interessentar frå drikkevatn og landbrukssektoren saman og gje rom for diskusjonar om korleis ein skal setje prioriteringar og balansere ulike interesser. 

Vassrestriksjonar og rasjonering er svært effektive tiltak for å redusere vassbehovet under vassmangel og nødtørkesituasjonar. Dei kan implementerast svært raskt og har ein rask effekt på å redusere vassbehovet. I nokre tilfelle er dei til og med effektive på lang sikt, når restriksjonar ikkje påleggjast lenger på grunn av læringseffektar. Begge tiltaka bør imidlertid ikkje med vilje settast i verk for å avhjelpe vassmangelproblemer på lang sikt. Ein viktig suksessfaktor generelt er medvite involvering av interessentar og ålmenta og den juridiske makta til å vedta vassavgrensingane på samfunnet. 

Ein avgrensande faktor er at tiltaka berre er effektive dersom overhaldinga kontrollerast, noko som kan føra til høge overvåkingskostnader. Dessutan er å skape dei nødvendige tørkehandteringsplanar, prosedyrar og lover ein svært tidkrevjande prosess knytte til administrative kostnadar. 

Obligatoriske vassbegrensningar kan gje betydelege vassbesparingar på kort tid, som berre kan samanliknast med betydelege prisaukar. Restriksjonar favoriserast vanlegvis framfor økonomiske verkemiddel i mellombelse situasjonar med kritisk avgrensa vassforsyning. Slike tiltak er imidlertid knytte til ein reduksjon av sosioøkonomisk velvære og betydelege kutt i offentlege inntektsstraumar som kan vera nødvendig for å gjennomføre systemeffektiviseringstiltak. Vassrestriksjonar påfører ulempekostnader, allokerande effektivitetskostnader samt betydelege handhevingskostnader. 

Andre tiltak som detaljerte tørkehandteringsplanar og innføring av eit påliteleg tørkevarslingssystem som mogleggjer ein meir forsiktig bruk av dei gjenverande vassressursane, er relevante frå eit økonomisk perspektiv, då dei kan bidra til å redusere risikoen for å påleggje alvorlege vassrestriksjonar eller rasjoneringstiltak. 

Vassrammedirektivet (WFD) kan orientere kompetente styresmakter mot vasssparing generelt. Art 9 (vassprising) av WFD kan implementerast i kombinasjon med vassavgrensningar. Tørkehandteringsplanar, som òg kan vere underlagt WFD-tiltaksprogrammet, inkluderer vanlegvis restriksjonar og metodar for rasjonering i tilfelle tørkehendingar. Praksisen med å avgrense vassforbruket i tider med vassmangel eller tørke er inkludert i mange medlemsstatars politikk for tildeling av vatn, og inokre medlemsstatar fastsetjast restriksjonar i samsvar medeit hierarki av vassbrukarar. Abstraksjonsreglar er nokre gonger strengare i område som lid av kronisk vassmangel. Ei ny EU-forordning om minimumskrav til gjenbruk av vatn til jordbruksvanning er gjeve ut i 2020 (forordning (EU) 2020/741). Gjenbrukt vatn er ein relevant ressurs i tider med vassmangel. 

Vassrestriksjon og rasjoneringstiltak kan gjennomførast svært raskt under vassmangel og tørkesituasjonar (innan få dagar til veker). Tydelege prosedyrar, til dømes definert i ein tørkehandteringsplan, kan framskunda gjennomføringa av desse tiltaka. Avtalen om slike prosedyrar kan imidlertid vere ein meir tidkrevjande prosess då den bør involvere alle relevante interessentar,og dei kan ha motstridande interesser,til dømes om prioritering av vassforsyning til ulike sektorar. 

Levetida til vassrestrerings-og rasjoneringstiltak er vanlegvis less enn 1 år sidan dei brukast som naudtiltak under vassknaphet og tørkesituasjonar. Effektiviteten av desse measures bør kontinuerleg vurderast og prosedyrar som implementerer desse tiltaka justerast tilsvarande. Ved vedvarande vassmangelbør andre tiltak føretrekkast som gjennomførast og oppretthaldast på lang sikt.