Tilpasningstiltak

Tilpasningshandlingar tek sikte på å justere naturlege eller menneskelege systemar som svar på faktiske eller forventa klimatiske stimuli eller deira effektar. Dei tek vanlegvis opp ein bestemt klimapåverknad og/eller tilpasningssektor. Planlegginga av tilpasningstiltak finn stad i Karpatene, som er spesielt utsett for konsekvensane av klimaendringar.

«Framtidaer ufullkommen: Klimaendringar og tilpasning i Karpatene-dokumentetsamanfattar viktige tilpasningstiltak i sårbare sektorar i regionen: Vassressursar, skogar, våtmarker, gressletter, landbruk og turisme. Ved å vedta den strategiske dagsorden for tilpasning til klimaendringar i Karpatene-regionen, oppfordrar partskonferansen (COP) avtalepartane, lokale og regionale styresmakter og andre råka partar som er involvert i forvaltning og utvikling av Karpatene-regionen, til å formulere politikk og utformingsstrategiar for å tilpasse seg verknadene av klimaendringane og redusere dei negative verknadene av dei.Målet med dagsordenen er å hjelpe til medlemsstatane i Karpatene-konvensjonen, lokale og regionale styresmakter og andre råka partar som er involverte i forvaltninga av Karpatene-regionen for å formulere tiltak mot klimaendringar som ein måte å sikre ei berekraftig utvikling i regionen. Agendaen har vorte diskutert på møter og workshops med landsrepresentantar og observatørar til Karpaterkonvensjonen, samt andre interesserte interessentar. Det vart godkjend på det fjerde møtet i partskonferansen til Karpatene-konvensjonen (COP4) 23-26 september 2014.Den strategiske agendaen inneheld anbefalingar for politikkutvikling, institusjonelle endringar og økosystembaserte tilpasningstiltak. Samanfatta konkluderer det med at kopling av ulike politikkar for naturvern, vassforvalting og berekraftig oppdrett kan styrke Karpatene-regionen betydeleg og dens motstandskraft mot klimaendringar. Meirverdien av auka transnasjonalt samarbeid og felles aktivitetar er spesielt viktig når ein planlegg klimatilpasning, sidan mange av dei forventa konsekvensane av klimaendringar, til dømes sesongmessige endringar i temperatur og nedbør, vil oppstå over store geografiske område, som påverkar flere land samstundes.

Integrering av tilpasningar i andre politiske sektorar

Tilpasningstiltak for vassressursar

Eit av dei mest effektive tilpasningstiltaka mot den kombinerte trusselen om tørke og flaum i Karpatene er lokal vasslagring.Lagringskapasiteten kan aukast ved å blokkere (gamle) dreneringskanalar som vart grave tidlegare, men som ofte ikkje tener eit føremål lenger. Eliminering av vegnett kan òg oppmuntra til lagring, spesielt i dei austlege Karpatene. Men eliminering av vegar krev justering av arealbruk. Aktivitetar som krev hyppig transport (t.d. høgproduksjon) må erstattast av transportfri bruk, som beite eller naturvern. Opprettalse av våtmarker og dammar aukar lagringskapasiteten og gjer det mogleg å hausta regnvatn. Strukturelle tiltak som bygging av dammar, vasstankar og underjordiske reservoarer hjelper òg. Dambygging må imidlertid planleggast nøye for ikkje å skade elva økosystemer.Sub-overflate vasslagring kan forbetrast ved å beskytte og gjenopprette naturlege gressletter slik at meir regnvatn kan infiltrere i dei djupare jordlaga. Dette arealbrukstiltaket tilrådast spesielt for karstiske systemar i Karpatene, der grasletter er dei viktigaste kildene til vassforsyning for dei underjordiske vassressursane.

Tilpasningstiltak for skog og skogbruk

Karpatene har avgrensa kapasitet til å setje i verk tiltak for å hjelpe skog og skogbruk med å tilpasse seg klimaendringane. Ingen av dei har enno direkte adressert klimaendringar i skogbrukslovgivinga (sjølv om problemet vanlegvis er inkludert i nasjonale strategiar). Adaptiv kapasitet er vesentleg lågare i den rumenske og serbiske delen av Karpatene samanlikna med Vest-Karpatene.Tilpasning bør vere retta mot praktisk skogforvalting og lovgiving, og sikre at risikovurdering vurderast i skogplanlegging og forvalting. Dette blir stadig viktigare, og det er behov for å endre den tradisjonelle tømmerproduksjonsorienterte styringa mot ein adaptiv risikoresponsiv styring. Adaptiv skogforvalting brukar konseptar som kontinuerleg skogbruk og nær-natur skogbruk for å auke skogens tilpasningsevne og redusere forventa risiko. Det aukar andelen tørketolerante artar, hovudsakleg eik, og reduserer andelen sårbare vasskrevjande bartre og bøk i lågare høgder. Endringar i treslagssamansetning som støttar skogens tørketoleranse, må fremjast. Samstundes må andelen sårbare granskogar i Noreg reduserast betydeleg. Eksisterande skogstativar kan gjerast meir motstandsdyktige ved å auka få artar i standen på denne måten auka biologisk mangfald, og ved å distribuere innfødde artar.En anna viktig handlingslinje er å konsolidere og harmonisere skogovervåkingssystemer, for å gje informasjon for å støtte adaptiv skogforvalting. Dette omfattar overvåking av invasive skadedyr og sjukdommar som førekjem på tvers av landegrensene. Sidan auka tørke vil auke risikoen for skogbrannar, er førebygging av skogbrannar eit viktig tilpasningstiltak.Ved landskapsskala må det skapast medvit om skogens uunnværlege rolle i integrert vassforvalting, spesielt for biologisk mangfald, vassregulering og erosjonskontroll. Landskapsnivåpolitikk er naudsynt for å unngå skogfragmentering og oppretthalde tilkoplinga av større skogområde for å støtte artanes naturlege migrasjon og genstraumar.

Tilpasningstiltak for våtmarker

Tilpasningsstrategiar for våtmarker er nært knytte til tiltak for å gjera hydrologiske systemer meir motstandsdyktige. Dette inkluderer bruk av våtmarker med høgare høgde for å behalde vatn og forhindre topputslepp, utvide flaumsletter slik at desse kan lagre og sleppe ut meir vatn og (gjen)skape våtmarker for etterfylling av grunnvatn. Våtmarksvern må integrerast med flaumkontrollpraksis og støtteprogram med sikte på restaurering av våtmark og torvmark, rehabilitering av flaumsletter og opprettalse av nye våtmarker og innsjøar.På stader der våtmarksrestaurering er vanskeleg, tilrådast det sterkt å redusere eksterne ikkje-klimatiske trykk som arealbruksendring og forureining. Betre tilkopling mellom våtmarker og vassførekomstar kan hjelpe artar til å bevege seg, samt bevare habitat heterogenitet og biologisk mangfald, noko som kan gje genetisk mangfald for vellukka tilpasning. Som informasjon om våtmarker er knappe ei prioritert handling er òg å overvake tilstanden i vatn og akvatiske økosystemar.

Tilpasningstiltak for grasletter

Eit breitt utval av forvalta urteaktige habitattypar er meint, alle prega av ein kort vegetasjon av gras og urter. Den økologiske verdien av gressletter er avhengig av lågt innsatsjordbruk som høgproduksjon og beite, og seinare tilpasningstiltak er basert på å støtte bønder for å oppretthalde desse låginnsatsoppdrettsaktivitetane. Klimaendringar fører til endringar i tilgangen på vatn, og ein auka eller redusert vekstsesong fører til endringar i vegetasjonsstrukturen og tap av biologisk mangfald. Stort sett kan følgjande tilpasningstiltak identifiserast: (Desse tiltaka må sjåast i samanheng med tiltaka som foreslås for landbruket)

• Gjennomføre miljøtiltak og forvaltningsplanar for Natura2000,
• Diversifisere økonomiske høve ved å produsere lokale naturvenlege produkter;
• Tilpass styringa gjennom beite og klipping, og unngå forlating, mulching og befruktning.

Tilpasning av gressletter kan gjerast ved til dømes forseinka klippedatoar eller lågare beiteintensitet. Fordi desse endringane påverkar bøndenes inntekter, må bonden kompenserast med agro-miljøtiltak. Dette kan oppnåast ved å utpeika naturtypane på grasletter som eit beskytta område i samsvar med EUs habitatdirektiv, eller ved å støtte bøndene gjennom landbruksmiljøprogram. Tilpasningstiltak som tek sikte på å forhindre tap av det spesifikke landskapet og det biologiske mangfaldet i dei semi naturlege grasmarkene i Karpatene, er uadskillelege frå dei foreslåtte tilpasningstiltaka for landbruket, då deira eksistens er avhengig av tradisjonell oppdrettspraksis. Å utpeika desse graslettene som beskytta område er eit anna tilpasningstiltak, då det kan bidra til å sikre leiinga. Overvåking av artsfordeling og bekjempar av invaderande artar er også viktige tilpasningstiltak.

Tilpasningstiltak for landbruket

For småbønder kan moglege tilpasningsalternativar omfatta endringar i sådatoar og avlingar, forbetra vassforvaltings- og vatningssystemer, tilpassa plantenæring, beskyttar og jordbearbeiding. For å oppnå det breiare målet om berekraftig landbruk og bygdeutvikling i eit klima i endring, bør politikken støtte bønder som ønskjer å tilpasse seg. Den noverande økonomiske marknadsmodellen etterlet småskala tradisjonelle gardar, typisk for Karpatene, ei ulempe. Jordbruksaktivitetar som beite på høgtliggande gressletter, er økonomisk ikkje lenger gjennomførbare. Bønder treng teknisk og økonomisk støtte til dømes gjennom agri-miljøtiltak for å oppretthalde si verksemd og for å unngå at gressletter vert skogar.Gitt utviklinga i Karpatene-regionen (inkludert landforlating, overbeiting, aldrande folkesetnad og avgrensa budsjetter for statleg handling), er det naudsynt med forfremjing av landsbygda som ein attraktiv stad å bu, jobbe og gjere forretningar.Mer konkret kan følgjande tiltak hjelpe bønder og landbruk til å tilpasse seg klimaendringane; innføring av landbruksmiljøtiltak (sjå òg for grasmarker), ytterlegare tilretteleggingstiltak, betre ferdigheiter og entreprenørskap, bearbeiding og marknadsføring på gard eller lokalt plan (for bestemte lokale produkter) og betre tilgang til marknader. Tilpasningstiltak må rettast mot både klima- og ikkje-klimafaktorar, då begge har betydelege samanhengjande verknader på grasletter. Tilpasningstiltak kan berre lukkast når dei også styrkar den sosioøkonomiske motstandskrafta til samfunna som bur på landsida og når dei strevar etter eit økonomisk levedyktig landskap.

Tilpasningstiltak for turisme

Mange stader er potensialet for utvikling av turistsektoren underutnytta, og det er mangel på motstandskraft for å takle endring eller utnytte høve som eksisterer. I lys av tilpasning til klimaendringar tilrådast det å basere utviklinga av turisme på Karpatenes spesielle naturlege venleik og kultur, samstundes som utviklinga av masseturisme avgrensast. Dette inneber at turismeutvikling bør integrerast i breiare planlegging for å halde fram med å diversifisere feriestader og marknader og fremje berekraftig utvikling. Spesifikke tiltak inkluderer å fremje heilårslege, robuste destinasjonar med gode overnattingsstader (t.d. velvære- og konferansehoteller), støtte klimavenlege vintersportsprosjekter (t.d. alternativ utforming av skibakkar) og å utvikle økoturisme, helseturisme og aktiv turisme (t.d. sykling og fotturar). I tillegg foreslås det tiltak for å støtte utviklinga av reiselivsinformasjonsnettverk i regionen som involverer overnattingsstader, leverandørar og reiselivsorganisasjonar. Desse nettverka vil gje oppdatert informasjon og åtvaringar om forhold som er relevante for turisme (vær, snødjupn, fer, veg- og trafikkforhold, etc.).

EU-kommisjonen

Det europeiske miljøbyrå