5.3 Grunnleggande omstrukturering: Integrering av tilpasning i verkemiddel og sektorpolitikk

Opptak og gjennomføring av tilpasningsmål og -tiltak i sektorpolitikken og dens verkemiddel er avgjerande fordi klimaendringane råkar praktisk talt alle forvaltingssektorar og sosioøkonomisk verksemd, og nasjonale eller subnasjonale handlingsplanar for tilpasning er derfor hovudsakleg tverrsektorielle og tverrgåande politiske dokumenter. Tilpasning kan derfor ikkje utførast isolert frå eksisterande politikk (t.d. lovgiving, finansieringssystemer), verkemiddel (t.d. lovgiving, strategiar, planar, program, prosjekter, økonomi, utdanning), styringsstrukturar (t.d. nettverk) og prosessar (t.d. i beslutningsprosessar) i andre sektorar, men må i stor grad gjennomførast gjennom sektorvise handlingslinjer. Implementering av tilpasning krev dermed integrering av tilpasningspolitikk i sektorar. Ein viktig del av denne integreringa av tilpasning er integreringa i sektorpolitiske verkemiddel. Dei viktigaste verkemidla for å oppnå politisk integrasjon er horisontal styring, som inneber mekanismar, institusjonar og prosessar for koordinering, samarbeid og nettverksbygging.

Mainstreaming betyr i hovudsak å integrere tilpasning i alle nivåer av sektorpolitikk, frå politiske agendaer, lovgivingar, strategiar, instrumentar (til dømes program og planar) til budsjetter, prosjekter og daglege arbeidsrutiner. Eit hovudmål er å oppnå samanheng mellom offentleg politikk, dvs. tilpasning og harmonisering av ulike sektorpolitikkar med klimatilpasningsmål for å minimere konfliktar, unngå avvik og fremje gjensidige synergier mot å oppnå felles overordna tilpasningsresultater.

I prinsippet finst det ein brei portefølje av eksisterande verkemiddel som kan brukast til å gjennomføre tilpasningsstrategiar og handlingsplanar på tvers av sektorar og nivåer, noko som gjer dei til eit hovudverktøy for å oppnå integrering og vertikal gjennomføring. Integrering av tilpasning i verkemiddel inneber screening og gjennomgang av relevante eksisterande verkemiddel, identifisering av inngangspunktar for tilpasning, og innarbeiding av tilpasningsmål og -bekymringar. Dersom endringar av instrumenter som allereie er på plass, ikkje er tilstrekkelege, må nye instrumentar for å gjennomføra tilpasning utviklast og etablerast. Ei god blanding av verkemiddel som balanserer «mjuke» og «harde» stimuli, vil sannsynlegvis vere mest effektiv når det gjeld å omsette det breie spekteret av tilpasningstiltak som vanlegvis er fastsett i tilpasningshandlingsplanar, i praksis.

Moglege instrumentar kan omfatta følgjande spektrum:

Juridiske instrumentar (lover, forskrifter, dekretar, «mjuk lov», til dømes standardar)
Økonomiske verkemiddel (finansiering, skattar, avgifter, offentlege anskaffingar, tilskot, lån, marknadsbaserte)
Informasjonsinstrumenter (studier, databasar, informasjonskampanjar, råd, opplæring, rettleiing og arbeidshjelpemiddel, arrangementer, nettstader)
Partnarskapsinstrumenter (offentlege private partnarskapsavtalar, frivillige avtalar, samarbeidsprosjekter)
Hybride strategiske/planleggingsinstrumenter (planar, strategiar, program, planleggingsinstrumenter, rapporteringsordningar)

Eit døme på regulatorisk mainstreaming er oppsettet av sektortilpasningsplanar, som kan drivast av juridiske krav eller fremjast av eit generelt strategisk rammeverk for mainstreaming. Obligatoriske forpliktingar for å opprette sektorvise tilpasningsplanar eller for å integrere tilpasning i eksisterande sektorpolitiske dokumenter, slik dei er på plass i enkelte europeiske land, er absolutt ein pushfaktor for integrering av tilpasningspolitikk. Imidlertid er dei åleine ikkje tilstrekkelege til å sikre effektiv implementering i praksis, men bør kombinerast med "mjuke" former for horisontal styring. Desse kan omfatta å gje sektorrepresentantar tilstrekkeleg spelerom til å samutvikle sine respektive tilpasningstiltak, slik at dei kan utvikla eigarskap for gjennomføring, eller utvikla tilpasningsløysingar som er attraktive og tilpassa sektorar og gjev fordelar i eiga interesse.

Mainstreaming av klimatilpasning på EU-nivå er ei viktig drivkraft for integrering av tilpasningspolitikk på nasjonalt nivå. Døme er EUs politikk for vassforvalting (vassrammedirektivet),flaumrisikostyring (flaumdirektivet),katastroferisikoreduksjon (sivilbeskyttelsesmekanisme),byplanlegging (byagendafor EU, pakt av ordførarar for klima og energi)og grøn infrastruktur (strategifor grøn infrastruktur)samt tverrsektoriell politikk som miljøkonsekvensvurdering og forsikringspolitikk. Vennlegst sjå Climate-ADAPT sektorsidene for å sjå den faktiske statusen for mainstreaming.

Vidare støttar Interreg-program i transnasjonale samarbeidsregionar, makroregionale strategiar og internasjonale konvensjonar integrering av tilpasning i europeiske land og regionar på program- og prosjektnivå. Climate-ADAPT gjev informasjon om ulike EU-politikkar der integrering av klimatilpasning går føre seg eller utforskast.