Tilpasningstiltak for å auke lufthamnenes klimatilpasning

Flyplassar er ofte klassifisert som nasjonal kritisk infrastruktur fordi dei spelar ei viktig rolle for både mobilitet og økonomisk vekst. På grunn av deira faste infrastrukturar og høge sårbarheit for forstyrrande vêrforhold, er dei imidlertid spesielt sårbare for dei potensielle konsekvensane av klimaendringar, noko som kan skape både operasjonelle og kommersielle konsekvensar. Det er derfor naudsynt å utvikle motstandsdyktigheit mot klimarelaterte risikoar for å beskytte den viktige lufthamninfrastrukturen og sikre kontinuiteten i lufthamndrifta. 

Airport resiliens kan definerast som evna til operasjonar og infrastruktur for å motstå og gjenopprette frå eksterne forstyrringar forårsaka av dagens klimavariabilitet og framtidige klimaendringar, inkludert langsame hendingar og effektar av auka frekvens og intensitet av ekstreme hendingar. Desse effektane på flyplassar forventast å oppstå på varierande tidsrammer og kan vere anten intermitterande eller vedvarande. Påverknader som havnivåstiging og temperaturauke vil opplevast vedvarande, men gradvis, noko som mogleggjer langsiktig planlegging. Imidlertid forventast intermitterande forstyrrande vêrpåverknader som store nedbørshendingar eller konvektivt vêr å skje med auka frekvens og/eller intensitet på grunn av klimaendringar, og krev derfor tiltak som kan brukast proaktivt i samsvar med situasjonen. 

Å byggje motstandskraft mot klimaendringar medan ein taklar betydeleg trafikkvekst er ei dobbel utfordring. Derfor bør desse to problema ikkje handsamast isolert, men parallelt. Spesielt er det viktig å merke seg at utvikling av motstandsdyktigheit mot klimaendringar som ein del av pågåande drifts- og infrastrukturforbetringar kan vera den mest effektive og kostnadseffektive måten å oppnå dette på. Viss det blir sett i verk tiltak for å utvikle ein flyplass for å imøtekome nokre større få passasjerar og flyreiser, bør klimamotstandsdyktigheit betraktast som ein integrert del av dette. 

«Burbidge» (2016) 2018)gjev ei detaljert oversikt over dei viktigaste risikoane for klimaendringar som påverkar europeisk luftfart, deira innverknad på infrastruktur og drift av flyplassar og identifiserte moglege tilpasningstiltak som gjer det mogleg å takle utfordringar forårsaka av klimaendringar: 

• Kraftige nedbørshendingar vil sannsynlegvis bli hyppigare i samsvar med klimascenari. Kraftig regnvêr kan påverke flyplassens gjennomstraumning ved å krevje større avstand mellom flya. I tillegg kan det hende at den eksisterande dreneringskapasiteten på flyplassens overflate ikkje er tilstrekkeleg til å handtere hyppigare og meir intense nedbørshendingar, noko som fører til auka risiko for flaum på rullebanen og taksebanen. Underjordisk infrastruktur, til dømes elektrisk utstyr, kan òg bli truga av kraftig regn oversvømming. Moglege tilpasningstiltak bør ta sikte på å forbetra dreneringssystemets kapasitet og dekning og parallelt auke vassmotstanden i underjordisk infrastruktur (t.d. vasstetting av elektriske kablar). 

• Nedgang i årleg gjennomsnittleg nedbør forventast i enkelte regionar, spesielt i Middelhavet. Utilstrekkeleg nedbør kan føre til mangel på vass- og vassrestriksjonar som kan påverke både drift og infrastruktur på flyplassar. Forørkning kan føre til sandskadar på skrog og motor, og inntrenging av sanddyner på rullebanar og forkle kan påverke drifta av lufthamna. Blant dei eigna tiltaka som skal gjennomførast, er ein ny vassforvaltingsstrategi med fokus på vasssparing, gjenbruk av vatn og lagring av regnvatn og strukturelle tiltak som beskyttar rullebanar mot sanddyner. 

• Auke av årleg og dagleg maksimal temperatur forventast saman med hetebølgjer, som sannsynlegvis vil bli meir intense og vedvarande. Risiko for flyplassinfrastruktur inkluderer varmeskadar på asfaltoverflater på rullebanar og forkle med omsyn til deformasjon, med konsekvensar for bereevne og haldbarheit. Det vil òg vere behov for auka sommarkjøling av flyplassbygningar; Nokre bygningar kan oppleva overoppheting som fører til helseproblemar for passasjerar og tilsette. Risiko for ekstrem temperatur ved drift omfattar reduksjon av luftfartøyets motorkraft, noko som igjen påverkar krava til rullebanelengd ved avgang. Tiltak for å auke motstandskrafta mot temperaturstiging kan delast inn i tiltak på flyplassbygningar og utstyr (klimaanlegg, betre isolasjon, utvikling av grøn infrastruktur) og tiltak på luftinfrastruktur (nye asfaltmateriale som er varmebestandige, utviding av rullebanen, betre utstyrskjøling). 

• Vindretningar forventast å endre seg oftare og raskare, auka avvik frå den rådande vindretninga kan føre til at rullebanane opplever meir kryssvind. Når det gjeld luftinfrastrukturen, kan det oppstå skadar forårsaka av sterk vind, og oppbygging av ei ny rullebane med sidevind kan verke avgjerande for å auke driftsmotstanden. 

• Framskrivingar når det gjeld frekvens, plassering og intensitet av stormar i Europa er usikre, sjølv om mange studiar anslår at det samla få stormar på lengre sikt vil avta, medan dei sterkaste stormane vil vere meir intense (spesielt i Nord- og Vest-Europa). På grunn av temperaturstiging og auka insolasjon forventast høgare konveksjonsintensitet som forårsakar driftsforstyrringar, ruteforlengingar og tilhøyrande forseinkar. Større, meso-skala konvektive systemer kan til og med ha potensial til å påverke flere flyplassar i regionen. Det er ulike tilpasningstiltak som skal vurderast for å auke flyplassanes motstandskraft mot ekstremvær, inkludert vindsikring av luftinfrastruktur og omdirigering av fly. 

• Havnivåstiging kan føre til permanent oversvømming i kystflyplassar og kapasitetstap med mindre det treffast førebyggjande tiltak, til dømes bygging av sjøforsvar. På lengre sikt kan det potensielle permanente kapasitetstapet på enkelte stader få betydning for den samla kapasiteten og drifta i nettet. Konsekvensane av høgare førekomst av stormflod kan opplevast på kortare sikt og kan resultere i ein mellombels reduksjon av kapasitet og auka forseinkar. 

• Til trass for at snøfall generelt forventast å avta, kan det vere ein auke i tunge snøfallsdagar, eller snøfall i nye område, noko som betyr at noko geografisk område må vere førebudd på tungt vintervêr. Viss dette er tilfelle, vil det vere naudsynt å forbetre flyplassens vintervedlikehaldskapasitet. 

• Klimaendringar kan føre til endringar i både lokalt biologisk mangfald og dyrelivsmigrasjonsmønster, samt ein potensiell auke i dyrelivsfarar. Endra migrasjonsmønster kan påverke flyoperasjonar og auke potensialet for fugleåtak. 

Oversikta ovanfor framhevar den store variasjonen i potensielle klimaendringar på europeiske flyplassar, noko som kan påverke eit svært variert utval av infrastrukturar og operasjonar, samt deira høge lokale spesifikasjonar. Tiltak med sikte på å forbetra kapasiteten for tilpasning til lufthamna (dvs. forstå problema, vurdere problema, velje ut og gjennomføre tilpasningstiltak, kommunisere og engasjere råka partar i lufthamna) treng derfor ei lokal tilnærming. 

Tilpasning av lufthamninfrastruktur og -tenester er ein del av moglege løysingar for å sikre kontinuitet i leverandørkjedene for næringslivet. Risiko for klimaendringar som påverkar luftfarten, trugar kontinuiteten i forsyningskjeda knytte til luftfrakt.  Forsyningskjedeforstyrringar kan til slutt generere auka kostnadar som kan påverke kjøparen, leverandøren eller heile forsyningskjeda.  Å sikre flyplassinfrastrukturens robusthet er òg avgjerande for å sikre tilkopling av destinasjonar i regionar som er avhengige av turisme, og dermed òg bidra til den økonomiske utviklinga av denne sektoren.