Klimarobuste flyplassar

Flyplassar er ofte klassifisert som nasjonal kritisk infrastruktur fordi dei spelar ei viktig rolle for både mobilitet og økonomisk vekst. På grunn av deira faste infrastruktur og høg sårbarheit for forstyrrande vêrhendingar er dei imidlertid spesielt sårbare for dei potensielle konsekvensane av klimaendringar, noko som kan skape både operasjonelle og kommersielle konsekvensar. Det er derfor naudsynt å utvikle motstandskraft mot klimarelaterte risikoar for å beskytte den vitale lufthamninfrastrukturen og sikre kontinuitet i lufthamndrifta. 

Lufthamnas motstandsdyktigheit kan definerast som drifts- og infrastrukturens evne til å motstå og kome seg etter eksterne forstyrringar forårsaka av noverande klimavariasjonar og framtidige klimaendringar, herunder langsame hendingar og verknader av auka hyppigheit og intensitet av ekstreme hendingar. Desse effektane på flyplassar forventast å oppstå på varierande tidsskalaar og kan vere anten intermitterande eller vedvarande. Påverknader som havnivåstiging og temperaturauke vil opplevast vedvarande, men gradvis, noko som mogleggjer langsiktig planlegging. Imidlertid forventast intermitterande forstyrrande vêrpåverknader som tunge nedbørshendingar eller konvektivt vêr å skje med auka frekvens og/eller intensitet på grunn av klimaendringar, og krev derfor tiltak som kan brukast proaktivt i samsvar med situasjonen. 

Å byggje motstandskraft mot klimaendringar medan du taklar betydeleg trafikkvekst, er ei dobbel utfordring. Derfor bør desse to spørsmåla ikkje handsamast isolert, men parallelt. Spesielt er det viktig å merke seg at utvikling av klimaendringsmotstand som ein del av pågåande drifts- og infrastrukturforbetringar kan vere den mest effektive og kostnadseffektive måten å oppnå dette på. Viss det blir sett i verk tiltak for å utvikle ein flyplass for å imøtekome nokre større få passasjerar og flyreiser, bør klimamotstanden ses på som ein integrert del av dette. 

Burbidge (2016) — skodespelar 2018) gir ei detaljert oversikt over dei viktigaste klimaendringsrisikoane som påverkar europeisk luftfart, deira innverknad på infrastruktur og drift av flyplassar og identifiserte moglege tilpasningstiltak som gjer det mogleg å takle utfordringar forårsaka av klimaendringar: 

• Kraftige nedbørshendingar vil sannsynlegvis bli hyppigare i samsvar med klimascenari. Kraftig regn kan påverke flyplassens gjennomstraumning ved å krevje større avstand mellom fly. I tillegg kan den eksisterande dreneringskapasiteten på flyplassoverflata ikkje vere tilstrekkeleg til å handtere hyppigare og intense nedbørshendingar, noko som fører til auka risiko for rullebane- og taksebaneoversvømmelse. Underjordisk infrastruktur, til dømes elektrisk utstyr, kan òg bli truga av kraftig regn oversvømming. Moglege tilpasningstiltak bør ta sikte på å forbetre kapasiteten og dekninga til dreneringssystemet og parallelt auke vassmotstanden til underjordisk infrastruktur (t.d. vasstetting av elektriske kablar). 

• Nedgang i årleg gjennomsnittleg nedbør forventast i enkelte regionar, spesielt i Middelhavet. Utilstrekkeleg nedbør kan føre til mangel på vatn og vassrestriksjonar som kan påverke både drift og infrastruktur på flyplassar. Forørkning kan forårsaka sandskadar på flyskrog og motor, inntrenging av sanddyner på rullebanar og forkle kan opplevast som påverkar drifta av flyplassen. Blant dei eigna tiltaka som skal settast i verk er ein ny vassforvaltingsstrategi med fokus på vasssparing, gjenbruk av vatn og lagring av regnvatn og strukturelle tiltak som beskyttar rullebanar mot sanddyner. 

• Auke av årleg og dagleg maksimumstemperatur forventast saman med hetebølgjer, som sannsynlegvis vil bli meir intense og vedvarande. Risikoen for flyplassinfrastruktur omfattar varmeskadar på asfaltflater på rullebanar og forkle i form av deformasjon, med konsekvensar for bereevne og haldbarheit. Det vil òg vere behov for auka sommarkjøling av flyplassbygningar; Nokre bygningar kan oppleve overoppheting som fører til helseproblemar for passasjerar og tilsette. Risikoen for ekstrem temperatur i drifta omfattar reduksjon av flymotorens skyvekraft som igjen påverkar krava til rullebanelengd for avgangar. Tiltak for å auke motstandskrafta mot temperaturstiging kan delast inn i tiltak på flyplassbygningar og -utstyr (klimaanlegg, betre isolasjon, utvikling av grøn infrastruktur) og tiltak på antenneinfrastruktur (nye asfaltmateriale som er varmebestandige, forlenga av rullebanen, betre utstyrskjøling). 

• Vindretningar forventast å endre seg hyppigare og raskare, auka avvik frå den rådande vindretninga kan føre til at rullebanar opplever meir sidevind. Når det gjeld flyinfrastrukturen, kan det oppstå skadar forårsaka av sterk vind, og oppbygging av ei ny rullebane med sidevind kan verke avgjerande for å auke driftsmotstanden. 

• Framskrivingar når det gjeld frekvens, plassering og intensitet av stormar i Europa er usikre, sjølv om mange studiar anslår at det totale talet på stormar på lengre sikt vil avta, medan dei sterkaste stormane vil bli meir intense (spesielt i Nord- og Vest-Europa). På grunn av temperaturstiging og auka isolasjon forventast høgare konveksjonsintensitet å forårsake forstyrringar i operasjonar, ruteutvidingar og tilhøyrande forseinkar. Større, meso-skala konvektive systemer kan til og med ha potensial til å påverke flere flyplassar i regionen. Det finst ulike tilpasningstiltak som skal vurderast for å auke flyplassanes motstandskraft mot ekstremvær, inkludert vindisolering av luftinfrastruktur og omruting av fly. 

• Havnivåstiging kan føre til permanent oversvømming på kystflyplassar og kapasitetstap med mindre det treffast førebyggjande tiltak, til dømes bygging av sjøforsvar. På lengre sikt kan det potensielle permanente kapasitetstapet på enkelte stader påverke den samla nettkapasiteten og drifta. Verknadene av høgare førekomst av stormflod kan opplevast på kortare sikt og kan resultere i ein mellombels reduksjon av kapasiteten og auka forseinkar. 

• Til trass for at snøfallet generelt forventast å avta, kan det vere ein auke i tunge snøfallsdagar, eller snøfall i nye område, noko som betyr at noko geografisk område må vere førebudd på tungt vintervêr. Viss dette er tilfelle, vil det vere naudsynt å forbetra lufthamna´s vintervedlikehaldskapasitet. 

• Klimaendringar kan føre til endringar i både lokalt biologisk mangfald og dyreliv migrasjon mønster, samt ein potensiell auke i dyrelivet fer. Endring av migrasjonsmønster kan påverke flyoperasjonar og auke potensialet for fugleåtak. 

Oversikta ovanfor framhevar den store variasjonen av potensielle klimaendringar på europeiske flyplassar, noko som kan påverke eit svært variert utval av infrastrukturar og operasjonar, samt deira høge lokale spesifisitetar. Tiltak med sikte på å forbetra lufthamntilpasningskapasiteten (dvs. forståing av problema, vurdering av problema, utveljing og gjennomføring av tilpasningstiltak, kommunikasjon og engasjement frå råka partar i lufthamna) krev derfor ei lokal tilnærming. 

Tilpasninga av lufthamninfrastruktur og -tenester er ein del av dei moglege løysingane for å sikre kontinuitet i forsyningskjeder for næringslivet. Klimaendringar som påverkar luftfarten trugar kontinuiteten i forsyningskjeda knytte til flyfrakt.  Forsyningskjedeforstyrringar kan til slutt generere auka kostnadar som kan påverke kjøparen, leverandøren eller heile forsyningskjeda.  Sikre motstandskraft av flyplassen infrastruktur er òg avgjerande for å sikre tilkopling av destinasjonar i regionar som er avhengige av turisme, og dermed òg bidra til den økonomiske utviklinga av denne sektoren.   

Dei viktigaste interessentane som er involverte i prosessen med sikte på å auke lufthamnenes motstandsdyktighet mot klimaendringar, er lufthamnoperatørar, luftfartøyoperatørar (flyselskaper), yterar av flysikringssystemer og ingeniør- og byggefirma som gjennomfører tilpasningstiltaka. Desse interessentane støttast av forskings- og konsulentselskaper som tilbyr risiko- og sårbarheitsvurdering, klimaprognosar, vêrmelding og strategiske planleggingstenester.

Suksessfaktorar for å initiarar, utarbeida og gjennomføre lufthamnplanar for tilpasning til klimaendringar omfattar tilgjengelegheita av tilstrekkeleg informasjon, effektivt engasjement og samarbeid med relevante råka partar, tilstrekkelege økonomiske ressursar og politisk støtte.

Tilpasningstiltaka som er ålment ansett for å vere kostnadseffektive, er dei som òg tek opp operasjonelle behov for ei lufthamn, t.d. auka lufthamnkapasitet når det gjeld få passasjerar og flyrørsler, samstundes som dei bidreg til å byggje motstandskraft mot klimaendringar. Desse tiltaka er klassifisert som «lågregrets», «ingenregrets» og «vinn-vinn»-tiltak. Andre kostnadseffektive tiltak er såkalla”mjuke” tiltak som opplæring av flyplasstilsette og deling av beste praksis med andre lufthamner i regionen.

Avvegingane kan òg opplevast som at lufthamnenes tilpasningstiltak kan medføre sårbarheiter. Til dømes kan flyplassen byrja å oppleva sidevind, men har ingen sidevind rullebane. Dette kan medføre behov for ei ny rullebane som medfører endringar i prosedyrar og redesign av luftrommet, som igjen kan medføre ein ytterlegare miljørisiko på grunn av omfordeling av støypåverknad rundt flyplassar.

Kostnadane ved å setje i verk bygge- og driftstiltak på lufthamner varierer betydeleg i samsvar med det konkrete tiltaket, lufthamnstorleiken, klimaregionen og klimautfordringane som takast opp. I utgangspunktet er tiltaka som byggjer motstandskraft av eksisterande infrastruktur, til dømes vindsikring av antenneutstyr, billigare samanlikna med nybygd infrastruktur, til dømes ei ny rullebane som adresserer høgare førekomst av kryssvind.

Vinn-vinn-tiltak som adresserer både utviklingsspørsmåla til flyplassen (på grunn av den gradvise veksten av flytrafikken) og samstundes har deira klimaendringsmotstand størst fordel. Når det gjeld gjennomføringa av desse tiltaka, vil det ikkje vere nokon konflikt mellom å fremje lufthamnens økonomiske interesser og å gjennomføre tiltak som tilpassar lufthamna til klimaendringar, som, dersom dei gjennomførast separat, i betydeleg grad vil kunne påverke lufthamnas økonomi. Difor er motivasjonen til interessentar høgare, og det er lettare å tildele økonomiske ressursar til desse prosjekta. Generelt er flyplassar viktige økonomiske knutepunkt, både når det gjeld verksemda som genererast av flyplasspassasjerar og luftfrakttransport av varer. Tilpasningstiltak som sikrar tilgjengelegheita av påliteleg lufthamninfrastruktur, er avgjerande for desse økonomiske aktivitetane. Det er spesielt viktig for presserande transportaktivitetar, til dømes rettidig levering av biologisk materiale for transplantasjonar. Kildene til finansiering av tiltak er typisk flyplassoperatørselskaper som kan støttast frå offentlege budsjetter eller ved hjelp av europeiske finansielle instrumenter.

Ved gjennomføringa av tilpasningstiltaka bør det takast omsyn til nasjonal og europeisk politikk for vern av miljøet og klimasystemet. Tilpasningstiltaka skal dessutan vere i samsvar med internasjonalt fastsette luftfartsstandardar og -reglar for å sikre lufttransportens pålitelegheit og sikkerheit. Luftfartsstrategien for Europa anerkjenner den avgjerande rolla luftfarten spelar for å fremje økonomisk vekst, jobbskaping, handel og mobilitet i EU, og understrekar viktigheita av høge tryggingsstandardar for konkurranseevna til sektoren i EU. I 2015 presenterte Kommisjonen eit revidert europeisk flytryggleiksprogram, som beskriv korleis flytryggleiken styrast i EU.

Typisk tid som trengst for å førebu og implementere heile tilpasningsstrategien for ein flyplass er i storleiksorden år, normalt mellom 1-3 år. Iverksetjinga av enkelttiltak kan imidlertid berre ta månader dersom dei er godt førebudde og gjennomførast på ein effektiv måte. Dei avgjerande aspekta ved ei smidig gjennomføring av tilpasningsstrategien er eit effektivt samarbeid mellom råka partar og tilstrekkelege finansieringskilder.

Levetida for byggjetiltak implementert på flyplassen er praktisk talt ubegrensa viss godt halde ved like. Levetida til operasjonelle tiltak er avhengig av tildeling av institusjonelle og personlege ressursar, og involvering og samarbeid mellom interessentar.