Integrering av klimatilpasning i tørke- og vassbevaringsplanar

Viktig for ein tørkehandterings- og/eller vassbevaringsplan er identifisering av relevante interessentar som har ein eigarandel i vassforsyning, tørkeplanlegging og vassbevaring. Desse interessentgruppene må vere involvert og rettferdig representert i eit tidleg stadium av planutviklinga. Deltaking i planleggingsprosessen gjev aktørane eit høve til å utvikle forståing for kvarandres synspunkter, og til å skape samarbeidsløysingar. Lokale interessentar har best kunnskap om dei ulike vassforbrukssektorane og komponentane i den hydrologiske syklusen og kan sikre at måla er samanhengjande og implementerast der dei sosioøkonomiske kostnadene er lågast. Aktiv deltaking bidreg til ei balansert forvaltning av vasskildene og minimerer konfliktar mellom ulike bruksområde og påverknader på miljøet.

Ei god tilnærming er å etablere arbeidsgrupper eller fora som samlar identifiserte interessentar, erfarne og anerkjende ekspertar på vassfeltet som kan gje råd og råd under utviklinga av planane. I tillegg kan sektortabellar der diskusjonar kan vere meir flytande, og små grupper av interessentar betraktast som nyttige verktøy for å fremje offentleg deltaking. Offentleg informasjon og konsultasjon kan følgje regulerte eller lovfesta prosedyrar (til dømes offisielle bulletinar) eller breie og lett tilgjengelege publikasjonar og elektroniske informasjonsmiddel, som seinare meir vanleg brukt av samfunnet.

Ein stor suksessfaktor for utforming og gjennomføring av tørkehandterings- og vassbevaringsplanar er tilgjengelegheita av inngåande kunnskap om:

· mønsteret av vassforbruk og deira bidrag til velferd;

dei hydrologiske tilhøva i vassførekomstar og tilhøyrande framskrivingar av klimaendringar på mellomlang og lang sikt,

· drivarar som påverkar vassetterspurnaden i vassintensive økonomiske sektorar og offentleg vassforbruk.

For ei vellukka tørkehandtering og vassbevaringsplan er det naudsynt med eit aktivt interessentinvolvering og ein god dialog mellom vitskap og beslutningstakarar under heile planleggingsprosessen. Vidare bør planen for tørkehandtering og vassbevaring inngå i eller samordnast med forvaltingsplanar for nedbørfelt (RBMP) som krevst av EUs rammedirektiv for vatn. Etableringa av effektive tørkevarslingssystemer bidreg ytterlegare til suksessen til tørkehandteringa og gjennomføringa av vassbevaringsplanen.

Konfliktar mellom sosiale, økonomiske og miljømessige verdiar og interesser kan hemme det naudsynte samarbeidet under planutforminga og gjennomføringa, spesielt når vassressursane blir knappe. Juridiske begrensningar under planleggingsprosessen er knytte til vassrettigheiter, eksisterande offentlege tillitslover, krav til offentlege vassleverandørar, ansvarsspørsmål, mellom anna.

Kostnadane forbunde med utviklinga av ein statleg tørkehandterings- og vassbevaringsplan kan anslås mellom 50.000 og 100.000 euro. Gjennomføringskostnadane varierer betydeleg, avhengig av den vurderte skalaen, alvorsgraden av problemet, dei lokale eigenskapane til vassførekomstane og vassforbruket, og setet med planlagde tiltak. Kostnadane må alltid vegast opp mot tapa som ville oppstå i tilfelle ingen plan var på plass.

Fordelen er at alle økonomiske sektorar kan halde fram med aktivitetar på ein organisert måte, men med redusert vasstand, noko som betyr at det er mindre økonomisk og miljømessig forstyrring samanlikna med ein ustyrt tørkesituasjon.

Forskrift om minstekrav til gjenbruk av vatn til landbruksvanning

For å ta opp spørsmålet om vassknapphet og tørke i EU, utstedte EU-kommisjonen i 2007 ei melding «Addressing the challenge of water scarcity and droughts in the European Union». Kommunikasjonen viser eit sett med politiske alternativ som kan implementerast som eit samordna EU-tiltak for å auke vasseffektiviteten og vassbesparingane og for å forbetra tørkebereiskapen og risikostyringa. Vassrammedirektivet, flaggskipet i EUs vasspolitikk, anerkjenner tørke som potensielle truslar som kan angra innsatsen for å oppnå god økologisk status for Fellesskapets vassførekomstar. I november 2012 vart ein politikkgjennomgang for vassmangel og tørke fullført og integrert i "Blueprintfor Safeguarding European Waters". Gjennomgangen konkluderte med at det hadde vore framgang i gjennomføringa av verkemidla som vart foreslått i EF-kommunikasjonen av 2007, men at det overordna målet om å reversere vassknapphet og tørketrender ikkje var oppnådd. «Blueprint» oppfordra medlemsstatane til betre å integrere handtering av tørkerisiko i sine framtidige forvaltingsplanar for elvebasseng for å sikre konsistens i forvaltinga av vassressursane. I 2020 lanserte EU-kommisjonen ei ny "forordningom minimumskrav til gjenbruk av vatn for landbruksvanning"som er relevant for vassbevaring og fastset reglar for minimumskrav for sikker gjenbruk av handsama urbant avløpsvatn for landbruksvanning.

Den aukande alvorsgraden av tørke i EU og behovet for tiltak er anerkjend av”dennye EU-strategien for tilpasning til klimaendringar”,som vart vedteken i februar 2021. Strategien foreslår ein breiare bruk av tørkehandteringsplanar og tiltak for å auke vassretensjonskapasiteten til jord og gjenbruk av trygt vatn.

Gjennomføringstida for tørkehandtering og/eller vassbevaringsplanar avheng av flere faktorar som storleiken på det råka området, dei ulike interessentinteressene og juridiske og sosiale implikasjonar. Typiske gjennomføringstider ligg mellom 1 og 5 år.

Viss det er riktig utvikla og implementert, er tørkehandtering og vassbevaringsplanar vanlegvis middels langsiktige tiltak (> 5 år). For å sikre deira levedyktigheit over lang tid, bør dei regelmessig vurderast med omsyn til klimatiske og sosiale endringar, ny teknologi og nye lover. Evaluering og tilpasning etter tørkehendingar spelar òg ei viktig rolle.