Klimasikre standardar for vegutforming, bygging og vedlikehald

Vegtransport er avgjerande for økonomien og samfunnet over heile verd. I 2017 utgjorde vegtransport i EU28 73,3 % av det totale volumet av godstransport på land og 80,1 % av persontransporten. For å sikre samanhengande tilgjengelegheit av vegnettet må det treffast tiltak for å auke vegtransportinfrastrukturens motstandskraft mot ekstreme vêrforhold og klimaendringar, som parallelt og i synergi bør adressere dei andre utfordringane vegtransport står overfor, til dømes den gradvise veksten og reduksjonen av karbonintensiteten i transport i tråd med den karbonnøytrale strategien. 

Ein effektiv måte å auke motstandskrafta til vegtransport er å identifisere, utvikle eller revidere og deretter implementere konstruksjons- og designstandardar. Desse aktivitetane bør innlemmast i ein standardisert og godt beskrive prosess med sikte på å auke vegnettets generelle motstandskraft. Tilpasningsrammeverket for veginfrastruktur er beskrive og pilotert av ROADAPT-prosjektet (Roads for today, adapted for tomorrow). Tilpasningsrammeverket er også adressert i PIARC-rapporten (2015), som definerer fire hovudfasar: 

1. Identifisere omfang, variablar, risikoar og data med fokus på klimaendringsscenari for det gitte territoriet og eksponerings- og sensitivitetsanalyse av vegverdiar for klimaendringar. 
2. Vurdere og prioritere risiko. Denne fasen inkluderer sårbarheitsanalyse utført for å identifisere kritiske elementar av veginfrastruktur. 
3. Utvikle og velje tilpasningsresponsar og strategiar. Denne fasen skisserer identifisering, utveljing og prioritering av tilpasningsresponsar identifisert i trinn 1 og 2. 
4. Integrering av resultater i beslutningsprosessar. Nemleg bør resultata av stadia 1-3 effektivt innlemmast i anlegg for kapitalforvalting, investeringsplanar, trafikkstyringsstrategiar og andre strategiske dokumenter og standardar. 

Vegtransportmiddel som krev reviderte standardar, kan grupperast i følgjande kategoriar. 

Vegdekke 

Dei viktigaste risikoane for vegbanen forbunde med klimaendringar er, avhengig av klimasona, ekstrem varme og isolasjon, høgare førekomst av kraftig regn og temperatursvingingar rundt frysepunktet. 

Svært høge temperaturar manifesterast av auka risiko for asfaltspor, spyling og blødning av bituminøse overflater og/eller sprekkar. Når temperaturen på asfaltblandinga aukar, mister bindemiddelfasen stivleik, og dei irrevarsible deformasjonane forårsaka av statisk eller dynamisk trafikkbelastning vil akkumulerast raskare. Moglege løysingar inkluderer følgjande: 

• Just av bituminøs blandingsdesign (ved bruk av bindemiddel med høgare mjukningspunkt, inkludert polymermodifisering av bitumen, val av sterkare aggregatskjelett); 

• Tilpasning av fortauets konstruksjon (fleksibel, halvstiv og stiv/samansett konstruksjon), 

• Større bruk av betong på grunn av høgare temperaturmotstand og andre fordelar (lengre levetid, høve for auka belastning, lågare behov for vedlikehald) om enn litt høgare innkjøpskostnader. 

• Endre utforminga av betong fortau blanding for å redusera mengda vatn som krevst. 

• Auka vegbanens refleksjon (albedo), t.d. ved å bruke lyse, farga elementar på vegen eller reflekterande belegg på vegbanen. 

• Kjøle fortau med vatn. 

Dei primære konsekvensane av ein auke i frekvensen i intens nedbør inkluderer vassskadar på asfalt, redusert bereevne av lågare fortau lag og redusert sikkerheit og komfort for brukaren (mindre friksjon, mindre komfort). Moglege tilpasningsresponsar, til liks med dei som handterer temperatursvingingar og høgare frekvens av fryse/tiningssyklusar, er: 

• Bruk av permeable/reservoar fortau. Vatn lagrast i fortaustrukturen og infiltrerast i jorda eller sleppast ut av eit dreneringssystem. 

• Bruk av porøse topplag som kan lette dreneringa av vatnet til sidene av vegen og forhindre vassplaning. 

• For betongoverflater tilrådast høgare sementinnhald og lågare vasssementforhold. 

• Utvikling av hydrofobe belegg eigna for bruk på mikromekanisk og eller fortau overflatenivå. 

Dreneringssystemer for vegar 

Kapasiteten i dreneringssystemet bør tilpassast høgare intensitet og hyppigheit av ekstreme nedbørshendingar og supplerast med vassreservoarer (t.d. dammar, reservoarer) og strukturelle vernetiltak (dysar, fyllingar). Utforminga for stikkrenner bør justerast for å imøtekome høgare vassmengder i løpet av kort tid. Når det gjeld å definere kapasitetsutforminga av dreneringssystemet, bør intensitets-varighetsfrekvenskurvene (IDF-kurver) brukast, idet det takast omsyn til påverknad av klimaendringar og ajourføring av desse IDF-kurva med nedbørseigenskapane som projiserast i framtidige klimascenari. 

Bruer og liknande infrastruktur 

Dei viktigaste klimaendringane som er relevante for design, bygging og styring av eksisterande brustrukturar, er høgare førekomst av flaum, høgare elveutslepp, erosjon og hellingsstabilitetar og temperatursvingingar. Standardane for brukonstruksjonar som i dag brukast, viser betydeleg motstand mot desse verknadene. Likevel går føre seg det forsking på nye klimasikre standardar. 

Vegetasjon langs vegar 

Vegetasjon langs vegane bidreg til å beskytte miljøet, spesielt redusere støy og forureining, og kan òg ha ein tilpasningsfunksjon, til dømes å beskytte vegen mot direkte sollys. På den andre sida kan feil bruk av vegetasjon langs vegen vere ein risikofaktor for trafikkforstyrringar når ekstreme vêrforhold oppstår, og kan òg påverke trafikktryggleiken. Tilrådingane for å byggje opp klimarobuste vegar inkluderer derfor utskifting av modne tre med hekkar (ved hjelp av elastiske treaktige plantar som er eigna for og meir tilpassa ei gjeve klimasone) og planting av vegetasjonen i tilstrekkeleg avstand frå vegen. 

Klimaendringane vil òg påverke vegvedlikehaldet, som derfor må takast i betraktning ved handtering av klimarobust veginfrastruktur. Det skal takast omsyn til alle vedlikehaldstenester, som reingjering og vedlikehald av dreneringssystemer, fjerning av stormskadar, reingjering av vegar, beskjering av børstar og snø- og isfjerning. Effektiviteten av tilpasningstiltak og vedlikehaldsplanlegging kan supplerast med trafikktelematikkelementar, særleg nettkamera, værstasjonar, vegbelastningssensorar og avanserte telematikksystemer som er i stand til å regulere trafikkflyten og forhindre trafikkbelastning. 

Tilpasninga av vegtransport er ein del av løysingane for å sikre kontinuitet i forsyningskjeder for næringslivet. Dei ovannemnde klimaendringsrisikoane påverkar kontinuiteten i forsyningskjeda knytte til transport. Forsyningskjedeforstyrringar kan til slutt generere auka kostnadar som kan påverke kjøparen, leverandøren eller heile forsyningskjeda.  Å sikre transportens motstandskraft gjennom klimasikre vegar er òg avgjerande for å sikre tilkopling av destinasjonar som er avhengige av turisme som bidreg til den økonomiske utviklinga i denne sektoren. 

For konsekvensar knytte til flaum og havnivåstiging på vegtransport, sjå òg tilpasningsalternativet Flytande eller forhøgde vegar.