Betre operasjonell sikkerheit til sjøs

Dette alternativet inkluderer bruk av systemer og strategiar for å auke sikkerheita både for offshoreaktivitetar (navigasjon, fiskeoperasjonar) og for landoperasjonar (hamner, prosesseringsaktivitetar), som svar på utfordringar drive av klimaendringar. Dette alternativet er spesielt relevant for fiskerisektoren, som FAO reknar som ein spesielt farleg aktivitet til sjøs, men det er òg relevant for andre maritime aktivitetar som navigasjon, hamneoperasjonar, havbruk og offshore plattformrelaterte aktivitetar, sidan ugunstige vêrforhold og stormar bidreg til mange maritime ulukker.

Havnivåstiging og aukande stormflod, spesielt i Nord-Europa (IPCC Sixth Assessment Report, WGI, kapittel 12; EU Knowledge Hub on Sea Level Rise har forårsaka skadar på flere hamneinfrastrukturar og landbaserte anlegg, inkludert oversvømming, straumforsyningsforstyrringar, arbeidsstopp og hamnestenging. Dei same hendingane har truga mannskap og passasjer sikkerheit til sjøs under navigasjon og kan føra til redusert distribusjon og yting av fiskeaktivitet. Vidare er alvorlege og stormfulle vintrar rapportert å tvinge fiskebåtar til å bli sitjande fast i hamna i lange periodar for å unngå risiko for fiskarar, med klare økonomiske tap. Mange av desse konsekvensane er beskrive som relevante på global skala, og på europeisk nivå (sjå mellom anna FAOs 2018-publikasjon om konsekvensar av klimaendringar på fiskeri og akvakultur, UNCTAD Port Industry Survey on climate change impacts and adaptation, FRC-rapporten om konsekvensar av klimaendringar på transport).

Fiskeriindustrien reagerer allereie på flere konsekvensar av klimaendringar med sikte på å forbetre operasjonell sikkerheit, investere i sårbarheitsreduksjon for katastroferisiko. Døme er rapportert i den første gjennomgangen av klimatilpasning for britisk sjømatindustri og dens suksessive ser på trusar som gradvis oppdaterer informasjon og samlar nye tilbakemeldingar frå industriinteressatar. Tilpasningsstrategiar som taklar sikkerheit til sjøs er òg vurdert i IFAD Guidance for Adaptation and Mitigation (2015) og i det Horisont 2020-finansierte ClimeFish-prosjektet, med sikte på å sikre at auken i sjømatproduksjonen kjem i område og for artar der det er potensial for berekraftig vekst, gjeve dei forventa endringane i klimaet.

Moglege tiltak for å auke sikkerheita til sjøs under operasjonar til havs viser til: i) vedta forbetra personlege flyteinnretningar (ii) investere i fartøyets stabilitet og (iv) utføre spesifikk opplæring for sikkerheit til sjøs for operatørane. For fiskerier kan tilpasning òg omfatta heving av dekk og flytting av utstyr, pumpe- og mannskapsoperasjon til båtens akter. Tilpasningstiltak som aukar operatøranes sikkerheit, omfattar i) dike og fyllingar som beskyttar infrastruktur, ii) etablering av prosedyrar for naudssituasjonar i hamner med eige og opplært personale, ii) ulike tiltak retta mot å auke hamnemotstanden og beskytte strategiske komponentar (t.d. endringar av infrastrukturutforming og brukt materiale) og iii) flytting av prosessanlegg på innlands vassvegar.

Ifølgje FFS-rapporten om verknadene av klimaendringar på transport, omfattar viktige tilpasningsmetodar for europeiske hamner høgde på infrastrukturen for å kompensere for forventa havnivå, bygging av stormforsvar og flytting av hamner. Desse tilnærmingane kan bidra til å auke sikkerheita for operatørar som arbeider til sjøs eller på landanlegg under ugunstige tilhøve. Flytting av hamner bør berre vurderast når hamna er betydeleg utsett for oversvømming, noko som er ei svært kostbar løysing. Hard kystforsvar for å beskytte hamner mot flaum (inkludert diker, sjøvatn og moloar) bør vurderast nøye, og vurdere moglege relaterte miljøpåverknader som kysterosjon og habitatforringing.

Utover dei som er beskrive ovanfor, kan andre tilpasningsalternativar støtte sikkerheita i offshore- og inshore-operasjonar, inkludert etablering av overvåkings-, modellerings- og prognosesystemer og tidlege varslingssystemer som kan informere operatørane i tide om risikoar frå ugunstig vêr. Risikobasert sonering og lokalisering, med tanke på noverande og framtidige klimarisikoar, kan òg auka sikkerheita til sjøs, spesielt for havbruksnæringa. Til slutt kan auka tilgang til finansielle tenester og forsikringsmekanismar (sjå alternativet Forsikring som risikostyringsverktøy) bidra til å auke verksemdas motstandskraft, spesielt for fattige samfunn.

Tilpasninga av sjøtransport er ein del av løysingane for å sikre kontinuitet i forsyningskjeder for næringslivet. Dei ovannemnde klimaendringsrisikoane forårsaka forstyrringar som til slutt kan generera auka kostnadar og påverke kjøparen, leverandøren eller heile forsyningskjeda.

Interessentar som er involvert i å auke sikkerheita i offshore og onshore operasjonar inkluderer fiskeri- og havbruksetatar, hamnestyresmakter og offentlege organar med kompetanse på sikkerheit til sjøs (kystvakter) og etablering av forskrifter og standardar. Designerar og båtbyggjarar har òg ei rolle i å sikre sikkerheita til fartøy og andre marine installasjonar, til dømes oppdrettsanlegg eller hamnestrukturar. Ei brei deltakande tilnærming, som involverer lokalsamfunn, tilrådast for å auke medvitet om tryggingsspørsmål. Ei heilskapleg tilnærming er spesielt tilrådd av FAO, og understrekar at sikkerheita for fiskarar ikkje berre bør takast opp gjennom regjeringas aktivitetar, men òg gjennom nedanfrå-og-opp-aktivitetar på ein koordinert måte.

Ein tydeleg og stadsspesifikk identifisering av viktige klimarisikoar og forståing av tryggingskonsekvensar er blant dei viktigaste faktorane som bidreg til å velje det mest hensiktsmessige tilpasningstiltaket for å forbetre driftstryggleiken. Felles barrierar for dette tilpasningsalternativet viser faktisk til behovet for betre bevis og tillit til prognosar og verknader av klimaendringar. Tillit til klimaprognosar er spesielt naudsynt for å vurdere risikoen knytte til klimaendringar blant mange andre risikoar som påverkar sektoren og å gjere forretningar for å investere i klimatilpasning. Vidare kan den lange tidsramma for klimaendringsprojeksjon vere dårleg kompatibel med dei kortare investeringstidene for maritim verksemd.

Dette alternativet inkluderer tiltak som kan settast i verk med få ressursimplikasjonar (t.d. innføring av grunnleggjande tryggingsutstyr, små justeringar av infrastruktur for å auke motstandskrafta til landbaserte operasjonar) eller med store ressursar, til dømes ved heving eller flytting av prosesseringsstader eller hamner, som kan vera svært kostbare.

Fordelane inkluderer menneskeleg sikkerheit for fiskarar og bedriftsoperatørar, og unngåing av moglege økonomiske tap som følgje av hamnestenging, infrastrukturskadar, driftsstopp og fiskefartøy som sit fast i hamner. Maritim godstransport er nøkkelen til å transportere store mengder gods over lange avstandar, og er langt mindre karbonintensiv enn vegtransport. Dermed er tiltak retta mot å auke sikkerheita svært viktig for levedyktigheita og berekrafta til langdistanselogistikkfirma. Det er òg avgjerande for industrielle produsentar som er avhengige av det for å få sine forsyningar og å levere sine produkter til deira destinasjonsmarknader.

Sidan sikkerheit til sjøs er eit verdsomspennande problem for alle maritime aktivitetar, har internasjonale forskrifter primært vorte utvikla av IMO, Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen, og set globale standardar for sikkerheit, sikkerheit og miljøprestasjon for internasjonal skipsfart. Eit tydeleg døme er SOLAS, ein av dei viktigaste traktatane som omhandlar maritim sikkerheit.

EU er i stadig utvikling og intensivering av sin maritime tryggingspolitikk, for å "eliminere substandard shipping, auke beskyttaren av passasjerar og mannskap, redusere risikoen for miljøforureining, og sikre at operatørar som følgjer god praksis ikkje blir sett på ei kommersiell ulempe i forhold til dei som er førebudde på å ta snarvegar med fartøyets sikkerheit".

Sjøtryggleik er òg eit sentralt element i den europeiske sjøtransportpolitikken, med sikte på å beskytte passasjerar, besetningsmedlemer, havmiljø og kystregionar. Europeisk lovgiving inkorporerer IMO-standardar og gjev ytterlegare tiltak gjennom eit breitt sett av direktivar og forskrifter om opplæring og kvalifikasjonar, maritimt utstyr, sikkerheit på skip og hamneanlegg og passasjerskips sikkerheit. Vidare identifiserte Den europeiske unions maritime tryggingsstrategi og handlingsplan (2021) klimaendringar og ekstreme hendingar blant dei største truslane og risikoane for sjøtransportsystemet og maritim infrastruktur, og understreka behovet for å vurdere sektorens motstandsdyktigheit mot desse risikoane og å treffe hensiktsmessige tilpasningstiltak for å redusere dei.

Innanfor ramma av den felles fiskeripolitikk oppmuntrar Det europeiske fond for sjøfart, fiskeri og havbruk (EMFAF) til sikkerheit og forbetring av arbeidsvilkåra i samsvar med Unionens prioritering 1 (Å fremje berekraftige fiskerier og restaurering og bevaring av biologiske ressursar i vatn).

Enkle tilpasningstiltak som er sett i verk for å auke sikkerheita under fiske og navigasjon, kan om kort tid settast i verk (1-2 år), medan meir komplekse løysingar som heving/flytting av hamneinfrastrukturar krev lengre tid for gjennomføring. Andre tiltak er ein del av ein prosess med kontinuerleg og autonom tilpasning, etter den generelle teknologiske oppgraderinga av systemer og einingar.

Dette tilpasningsalternativet bør ansast som ein kontinuerleg prosess som krev ei gradvis ajourføring av tryggingssystemar og -prosedyrar og ei kontinuerleg overvåking av deira effektivitet.