Forbetre operasjonell sikkerheit i offshore og inshore operasjonar

Interessentar som er involvert i å auke sikkerheita i offshore og onshore operasjonar inkluderer fiskeri- og akvakulturbyråar, hamnestyresmakter og offentlege organar med kompetanse på sikkerheit til sjøs (kystvakter) og etablering av forskrifter og standardar. Designarar og båtbyggjarar har òg ei rolle i å sikre sikkerheita til fartøy og andre marine installasjonar, til dømes oppdrettsanlegg eller hamnestrukturar. Ei brei deltakande tilnærming, som involverer lokalsamfunn, tilrådast for å auke medvitet om tryggingsspørsmål. Ei holistisk tilnærming er spesielt tilrådd av FAO, og understrekar at sikkerheita for fiskarar ikkje berre bør adresserast gjennom statlege aktivitetar, men òg gjennom bottom-up-aktivitetar på ein koordinert måte.

Ein tydeleg og stadsspesifikk identifisering av viktige klimarisikoar og forståing av tryggingskonsekvensar er blant dei viktigaste faktorane som bidreg til å velje det mest hensiktsmessige tilpasningstiltaket for å forbetra driftstryggleiken. Felles barrierar for dette tilpasningsalternativet refererer faktisk til behovet for betre prov og tillit til framskrivingar og verknader av klimaendringar. Tillit til klimaprognosar er spesielt naudsynt for å vurdere risikoen knytte til klimaendringar blant mange andre risikoar som påverkar sektoren og å gjere forretningar for å investere i klimatilpasning. Vidare kan den lange tidsramma for klimaendringsprojeksjon vere dårleg kompatibel med dei kortare investeringsrammene for maritim verksemd.

Dette alternativet inkluderer tiltak som kan gjennomførast med små ressursimplikasjonar (t.d. innføring av grunnleggjande tryggingsutstyr, små justeringar av infrastruktur for å auke motstandskrafta i landbaserte operasjonar) eller med store ressursar, til dømes ved heving eller flytting av prosessanlegg eller hamner, som kan vera svært kostbare.

Fordelane inkluderer menneskeleg sikkerheit for fiskarar og næringsdrivande, og unngåing av moglege økonomiske tap som følgje av hamnestengingar, infrastrukturskadar, driftsstopp og fiskefartøy som sit fast i hamner. Maritim godstransport er nøkkelen til å transportere store mengder gods over lange avstandar, og er langt mindre karbonintensiv enn vegtransport. Tiltak for å auke sikkerheita er derfor svært viktige for levedyktigheita og berekrafta til langdistanselogistikkfirma. Det er òg avgjerande for industriprodusentar som er avhengige av det for å få sine forsyningar og å levere sine produkter til sine destinasjonsmarknader.

Sidan sikkerheit til sjøs er eit verdsomspennande problem for alle maritime aktivitetar, har internasjonale reglar primært vorte utvikla av IMO, Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen, og set globale standardar for sikkerheit, sikkerheit og miljøprestasjon for internasjonal skipsfart. Eit tydeleg døme er SOLAS, ein av dei viktigaste traktatane som omhandlar maritim sikkerheit.

Sikkerheit til sjøs er òg eit sentralt element i den europeiske sjøtransportpolitikken, med sikte på å beskytte passasjerar, besetningsmedlemer, havmiljø og kystregionar. Europeisk regelverk inkorporerer IMO-standardar og gjev ytterlegare tiltak gjennom eit breitt sett av direktivar og forskrifter om opplæring og kvalifikasjonar, maritimt utstyr, sikkerheit på skip og hamneanlegg og passasjerskipstryggleik. Særleg identifiserte Den europeiske unions sjøtryggleiksstrategi og dens handlingsplan (2014) klimaendringar og ekstreme hendingar blant dei største truslane og risikoane for sjøtransportsystemet og sjøinfrastrukturen, og understreka behovet for å vurdere sektorens motstandsdyktigheit mot desse risikoane og treffe eigna tilpasningstiltak for å redusere dei.

Innanfor ramma av den felles fiskeripolitikk oppmuntrar EMMF til sikkerheit og forbetring av arbeidsvilkåra under Unionens prioritering 1 og 2 (fremje miljømessig berekraftig, ressurseffektiv, nyskapande, konkurransedyktig og kunnskapsbasert fiskeri og akvakultur), støtte investeringane om bord eller i individuelt utstyr som ligg utanfor Unionens og nasjonal lovgiving (artikkel 32), om infrastruktur i fiskehamner, auksjonshallar, landingsplassar og tilfluktsstader (artikkel 43) og i modernisering av akvakultureiningar (artikkel 48).

Enkle tilpasningstiltak for å auke sikkerheita under fiske og navigasjon kan implementerast om kort tid (1-2 år), medan meir komplekse løysingar som høgde/flytting av hamneinfrastrukturar krev lengre tid for implementering. Andre tiltak er ein del av ein prosess med kontinuerleg og autonom tilpasning, etter den generelle teknologiske oppgraderinga av systemer og einingar.

Dette tilpasningsalternativet bør ansast som ein kontinuerleg prosess som krev ei gradvis ajourføring av tryggingssystemar og -prosedyrar og ei kontinuerleg overvåking av deira effektivitet.