Forbetra vassretensjonskapasitet i jordbrukslandskapet

Tørke påverkar vassressursar og landbruksproduksjon, forårsakar jorderosjon, reduserer karbonbinding og bidreg til jordforringing. Sør-Europa forventast å vere spesielt sårbart, med høgare risiko for redusert vassforsyning og auka krav til vatning. På den andre sida vil aukande flaumrisiko ytterlegare bidra til behovet for mangfaldig forvaltningspraksis for å redusere avrenning, spesielt under peak nedbørshendingar.

Forbetring av vassretensjon i landskap og i jordbruksområde kan bidra til å redusere flaum, lindre tørke, redusere jorderosjon og forbetra miljøkvaliteten til systemet.

Bruk av vasslagringsteknologi, landskapsdesign og innovasjon kan skape vassdrenering og omdirigering av avrenning. Tilpasning i landskapsfunksjonar reduserer avrenning og erosjon, forbetrar oppbevaring av råme og næringsstoff, og forbetrar jordvassopptaket.

Vassretensjonskapasiteten til heile landskapet kan forbetrast ved å:

• Terracing og kontur pløying. Dette er eit jordpreparat for å bremse eller forhindre rask overflateavrenning. Den forseinka avrenninga gjer at vatnet kan perkolarar i jorda. Plogradane går vinkelrett i staden for parallelt med bakkar, noko som generelt resulterer i furer som kurver rundt landet;
• etablere kontrollert drenering ved å halde vatn i feltet i periodar der drenering ikkje er naudsynt

• etablering av ulike vassføringsregime;
• gjenopprette naturlege vassretensjonsrom (dammar, innsjøar, reservoarer);
• opprettalse av flaumreservoarer eller vassførekomstar, vanlegvis med stor kapasitet til lagring og kontroll av store vassmengder,
• Utvide/gjenopprette/tilpasse flaumsletter.

På jordbruksland gjer vasshausting det mogleg for bønder å lagre vatn når det er rikeleg og gjere det tilgjengeleg når det er lite. Ifølgje FAO kan tre kategoriar av småskala lagring identifiserast:

Lagring av jordfuktigheit (oppmuntrande vassinfiltrasjon som aukar andelen nedbør som kjem inn i jordlagring, der den seinare kan brukast direkte av planter)

Lagring av grunnvatn (slik at infiltrasjon forbi rotsona av avlingar kan perkolarar i vassførande sjikt)

—Surface lagring (gjennom naturlege eller menneskeskapte dammar eller tankar).

Forbetring av vassretensjonskapasiteten er strengt relatert til andre tilpasningsalternativar som:

• bidra til å auke jordfuktigheita, samstundes som jorderosjon og nedbrytning i jordbruksområde minimerast (bevaringsjordbruk);

• Forbetre dei naturlege funksjonane til elvar og flaumsletter, og bidra til å redusere flaumrisiko (Rehabilitering og restaurering av elvar og flaumsletter).

Alle tiltak som er retta mot å forbetre vassretensjonskapasiteten i landlege omgivnadar, krev høg koordinering mellom ulike styringsnivåer for å sikre berekraftig og harmonisert arealplanlegging av heile regionen. Gjennomføringa av desse tiltaka bør tilpassast den spesifikke lokale konteksten og vere godt integrert i nasjonale og subnasjonale forskrifter og planar for arealbruk og vassbruk.

Halde vatn i feltet til slutt bidra til å dempe vassbruk konfliktar i tørkeforhold, når vatn begrensning og rasjonering tiltak kan etablerast for å prioritere visse bruksområde.

Landskapstrekk og strukturelle endringar i arealbruken av eit område krev samarbeid og tillit blant bønder og andre interessentar i området som omkringliggande innbyggjarar, lokale næringar eller grunneigarar. Viss det er behov for å opprette større strukturelle prosjekter som reservoarer eller f loodbanar, vil dette krevje regjerings- eller grunneigartillatingar. Vasslagringsalternativar kan òg vere til nytte for lokale bedrifter eller innbyggjarar og innebere ei regional eller kommunal investering/samarbeid. 

I dei fleste tilfelle anses denne typen tiltak lovande fordi utforminga ofte er multifunksjonell og dermed kombinerer ulike interesser (sjå avsnittet om kostnadar og fordelar). Implementering av landskapstrekk implementerast ofte i kombinasjon med buffersoner eller habitatkorridorar som bidreg til lokalt biologisk mangfald, landskapstilkopling og jordfuktighetsoppbevaringskapasitet. Integrert arealplanlegging av heile territoriet som inkorporerer vasslagringsstrukturar i jordbruksland i landskapet, kan favorisere initiativets suksess. 

Implementering av dette alternativet krev nøye stadsspesifikke vurderingar for å oppnå dei forventa fordelane. Jord- og hellingseigenskapar, avlingstypar og lokale vêrforhold må vurderast før implementering av vassavløpsdesign og plasseringsbeslutningar for vasslagring eller dammar.  Mikroutforming av tiltak, som tek omsyn til lokale forhold, til dømes der ein skal etablere nye trekk i landskapet, er naudsynt fordi risikoen for skadeverknader eksisterer viss dei ikkje utformast nøyaktig Risikoen inkluderer flaum eller utilsikta vassstraumar som endar opp i landbruksområde eller budde i område. Det må takast omsyn til utforminga av landskapsfunksjonar for å sikre at plasseringa av grunnvasslagring òg er trygg frå desse effektane viss overløp oppstår eller lekkasje eller frys. I tillegg, viss alternativet ikkje er riktig implementert (utan riktig planlegging og vurdering av alle økosystemkomponentar), er risiko for skade på landbruksavlingar mogleg, spesielt i flate eller flaumutsette område, på grunn av etableringa av høgare grunnvassstabellar. Under visse forhold (t.d. nær sjøen eller havet) kan nokre av dei foreslåtte vassretensjonsalternativane påverke salthaldigheita, endre jordkvaliteten svært drastisk eller gjere jorda ueigna for nokre avlingar, med mindre vatningsplanane er hensiktsmessig tilpassa dei nye hydrogeologiske formene. Terracing reduserer avrenning og aukar vassinfiltrasjon, men endringar i det hydrologiske regimet kan ha ein betydeleg visuell innverknad i motsetnad til den omkringliggande naturlege vegetasjonen og tradisjonelle plantasjar. 

På eit breiare plan er det naudsynt med tilstrekkeleg grunneigarkompensasjon, og prosjekta må ikkje berre ta for seg utforming og gjennomføring, men også atferdsendring hos grunnbrukarane. Dette alternativet kan krevje betydelege investeringar avhengig av vassretensjonsalternativet som brukast. Eit problem i planlegging og gjennomføring er kompleksiteten i styring og koordinering som private og offentlege partar vanlegvis kan vere involvert. Innhenting av støtte frå dei mange involverte interessentane og planlegging for investeringa kan vere ein avgrensande faktor. 

Utover klimatilpasning mot flaum og tørke, er andre fordelar forbunde med å implementere dette. 

Fordelane med denne tilpasninga inkluderer betre vassretensjon eller lagring for tørketider; og flaumkatastroferisikoreduksjon, levering av blågrøne økosystemtenester, redusert behov for vatning og forbetring av jordkvalitet. Sistnemnde i sin tur, støttar jord biologisk mangfald, aukar tilstedeværinga av naturlege fiendar, hjelper næringslagring, og støttar generelt vekstvekst. 

Dette tiltaket bidreg til flere EU-politikkar (Natura 2000, Common Agricultural Policy sjå avsnittet om juridiske aspektar nedanfor). Desse alternativa kan òg redusere svingingar i jordbruksproduksjonen, gje bøndene sikkerheit og gjere matproduksjonen meir påliteleg. Jordbruksproduksjonen kan auke, ofte i naboregionane. 

Dette alternativet er generelt ansett som svært effektivt sjølv om nokre tiltak har høge inngangskostnader. Faktisk er kostnadene svært variable, avhengig av omfanget av tiltaket og dei valde tiltaka. Innsats og kostnadar for vedlikehald bør også vurderast for langsiktig effektiv planlegging av tiltaka. 

Eit døme på ein kost-nytte vurdering av vassretensjonsforbetring integrert i landskapet finst i casestudien Tamera vassretensjonslandskap for å gjenopprette vasssyklusen og redusere sårbarheita for tørke. 

EUs felles landbrukspolitikk kan fremje dette alternativet, som støttar tiltak som taklar klimaendringar og berekraftig forvalting av naturressursar, samt oppretthalde landlege område og landskap over heile EU.

Under EUs strategi for grøn infrastruktur er det meir merksemd på tiltak som har som mål å forbetra funksjonen til naturlege prosessar og økosystemar, slik at vatn betre kan infiltrere og lagrast. Natural Water Retention Measures (NWRM) kan brukast til å bidra til måla i EUs vassrammedirektiv (WFD) og/eller EUs flaumdirektiv. Det kan òg søkast om finansiering frå Det europeiske fond for regional utvikling, Det europeiske sosialfond og Utjamningsfondet.

Forvaltingstiltak må passe inn i den spesifikke lokale konteksten og må vere i samsvar med nasjonale og subnasjonale forskrifter og planar (t.d. arealplanlegging, Natura 2000-område, forvaltingsplanar for nedbørfelt, forvaltingsplanar for flaumrisiko).

Gjenbruk av vatn oppfordrast på EU-nivå. Forskrifta om gjenbruk av vatn (EU) 2020/741 fastsett krav til vasskvalitet for sikker gjenbruk av reinsa urbant avløpsvatn i landbruksvanning.

Avhengig av kva type landskapsfunksjonar som implementerast, kan tidsramma vere kort (i tilfelle konturpraksis, moglegvis i ein sesong); Men med større prosjekter som involverer vasslagring, dreneringssystemer, straumningsregime eller reservoarer, flere interessentar involvert, og forsking som må gjennomførast i planleggingsstadia, kan dette ta flere år å gjennomføre — avhengig av kostnadene og få involverte interessentar. 

Levetida kan vere 20 år eller meir, avhengig av leiingas kompleksitet, kapasitet og vedlikehald.