Forbetra vassretensjonskapasitet i jordbrukslandskapet

Landskapstrekk og strukturelle endringar i arealbruken av eit område krev samarbeid og tillit blant bønder og andre interessentar i området som omkringliggande innbyggjarar, lokale næringar eller grunneigarar. Viss det er behovfor å opprette større strukturelle prosjekter som reservoarer eller floodbanar, vil dette krevje regjerings- eller grunneigartillatingar. Vasslagringsalternativar kan òg vere til nytte for lokale bedriftereller innbyggjarar og innebere ei regional eller kommunal investering/samarbeid. 

I dei fleste tilfelle anses denne typen tiltak lovande fordi utforminga ofte er multifunksjonell og dermed kombinerer ulike interesser (sjå avsnittet om kostnadar og fordelar). Implementering av landskapstrekk implementerast ofte i kombinasjon med buffersoner eller habitatkorridorar som bidreg til lokalt biologisk mangfald, landskapstilkopling og jordfuktighetsoppbevaringskapasitet. Integrert arealplanlegging av heile territoriet som inkorporerer vasslagringsstrukturar i jordbruksland i landskapet, kan favorisere initiativets suksess. 

Implementering av dette alternativet krev nøye stadsspesifikke vurderingar for å oppnå dei forventa fordelane. Jord- og hellingseigenskapar, avlingstypar og lokale vêrforhold må vurderast før implementering av vassavløpsdesign og plasseringsbeslutningar for vasslagring eller dammar.  Mikroutforming av tiltak, som tek omsyn til lokale forhold, til dømes der ein skal etablere nye trekk i landskapet, er naudsynt fordi risikoen for skadeverknader eksisterer viss dei ikkje utformast nøyaktig Risikoen inkluderer flaum eller utilsikta vassstraumar som endar opp i landbruksområde eller budde i område. Det må takast omsyn til utforminga av landskapsfunksjonar for å sikre at plasseringa av grunnvasslagring òg er trygg frå desse effektane viss overløp oppstår eller lekkasje eller frys. I tillegg, viss alternativet ikkje er riktig implementert (utan riktig planlegging og vurdering av alle økosystemkomponentar), er risiko for skade på landbruksavlingar mogleg, spesielt i flate eller flaumutsette område, på grunn av etableringa av høgare grunnvassstabellar. Under visse forhold (t.d. nær sjøen eller havet) kan nokre av dei foreslåtte vassretensjonsalternativane påverke salthaldigheita, endre jordkvaliteten svært drastisk eller gjere jorda ueigna for nokre avlingar, med mindre vatningsplanane er hensiktsmessig tilpassa dei nye hydrogeologiske formene. Terracing reduserer avrenning og aukar vassinfiltrasjon, men endringar i det hydrologiske regimet kan ha ein betydeleg visuell innverknad i motsetnad til den omkringliggande naturlege vegetasjonen og tradisjonelle plantasjar. 

På eit breiare plan er det naudsynt med tilstrekkeleg grunneigarkompensasjon, og prosjekta må ikkje berre ta for seg utforming og gjennomføring, men også atferdsendring hos grunnbrukarane. Dette alternativet kan krevje betydelege investeringar avhengig av vassretensjonsalternativet som brukast. Eit problem i planlegging og gjennomføring er kompleksiteten i styring og koordinering som private og offentlege partar vanlegvis kan vere involvert. Innhenting av støtte frå dei mange involverte interessentane og planlegging for investeringa kan vere ein avgrensande faktor. 

Utover klimatilpasning mot flaum og tørke, er andre fordelar forbunde med å implementere dette. 

Fordelane med denne tilpasninga inkluderer betre vassretensjon eller lagring for tørketider; og flaumkatastroferisikoreduksjon, levering av blågrøne økosystemtenester, redusert behov for vatning og forbetring av jordkvalitet. Sistnemnde i sin tur, støttar jord biologisk mangfald, aukar tilstedeværinga av naturlege fiendar, hjelper næringslagring, og støttar generelt vekstvekst. 

Dette tiltaket bidreg til flere EU-politikkar (Natura 2000, Common Agricultural Policy sjå avsnittet om juridiske aspektar nedanfor). Desse alternativa kan òg redusere svingingar i jordbruksproduksjonen, gje bøndene sikkerheit og gjere matproduksjonen meir påliteleg. Jordbruksproduksjonen kan auke, ofte i naboregionane. 

Dette alternativet er generelt ansett som svært effektivt sjølv om nokre tiltak har høge inngangskostnader. Faktisk er kostnadene svært variable, avhengig av omfanget av tiltaket og dei valde tiltaka. Innsats og kostnadar for vedlikehald bør også vurderast for langsiktig effektiv planlegging av tiltaka. 

Eit døme på ein kost-nytte vurdering av vassretensjonsforbetring integrert i landskapet finst i casestudien Tamera vassretensjonslandskap for å gjenopprette vasssyklusen og redusere sårbarheita for tørke. 

EUs felles landbrukspolitikk kan fremje dette alternativet, som støttar tiltak som taklar klimaendringar og berekraftig forvalting av naturressursar, samt oppretthalde landlege område og landskap over heile EU.

Under EUs strategi for grøn infrastruktur er det meir merksemd på tiltak som har som mål å forbetra funksjonen til naturlege prosessar og økosystemar, slik at vatn betre kan infiltrere og lagrast. Natural Water Retention Measures (NWRM) kan brukast til å bidra til måla i EUs vassrammedirektiv (WFD) og/eller EUs flaumdirektiv. Det kan òg søkast om finansiering frå Det europeiske fond for regional utvikling, Det europeiske sosialfond og Utjamningsfondet.

Forvaltingstiltak må passe inn i den spesifikke lokale konteksten og må vere i samsvar med nasjonale og subnasjonale forskrifter og planar (t.d. arealplanlegging, Natura 2000-område, forvaltingsplanar for nedbørfelt, forvaltingsplanar for flaumrisiko).

Gjenbruk av vatn oppfordrast på EU-nivå. Forskrifta om gjenbruk av vatn (EU)2020/741fastsett krav til vasskvalitet for sikker gjenbruk av reinsa urbant avløpsvatn i landbruksvanning.

Avhengig av kva type landskapsfunksjonar som implementerast, kan tidsramma vere kort (i tilfelle konturpraksis, moglegvis i ein sesong); Men med større prosjekter som involverer vasslagring, dreneringssystemer, straumningsregime eller reservoarer, flere involverte interessentar og forsking som må gjennomførast i planleggingsstadia, kan dette ta flere år å gjennomføre — avhengig av kostnadene og få involverte interessentar. 

Levetida kan vere 20 år eller meir, avhengig av leiingas kompleksitet, kapasitet og vedlikehald.