Klima smart urbant landbruk

Urbant landbruk refererer til dyrking, produksjon og foredling av mat og ikkje-matvarer (t.d. for dekorasjon, materiale) i bymiljøet. Urbant landbruk omfattar òg husdyrhald, akvakultur, birøkt og hagebruk. Synonymt for urbant landbruk, unntatt dyrebasert produksjon, er urbant landbruk og urban hagearbeid. Sistnemnde refererer til ikkje-kommersielle hagebruksaktivitetar. Dyrking kan liggja innandørs og kan vera veldig teknologiavhengig, men frå eit klimatilpasningsperspektiv vurderast urban oppdrett og hagearbeid i utandørs bymiljø. 

Dyrking og hagebruk aktivitetar kan vera plassert på ulike stader som i balkongar, tak, private gardar, tildeling hagar, botaniske hagar, eller offentlege rom. Fellesskapsoppdrett og hagearbeid kan okkupere ei kvar form for tomt stad i byar (til dømes brownfields eller forlate blokk) eller etablerast i offentlege grøne område. 

Urbant jordbruk og hagearbeid kan ha positive bidrag til klimatilpasning ved å auke vegetasjonsdekket i byar. Den planta og dyrka vegetasjonen aukar jordas vassinfiltrasjonskapasitet, noko som igjen fører til betre tilpasning når det gjeld forbetra styring av stormvassavrenning. Som ein konsekvens av den auka vassinfiltrasjonskapasiteten vil grunnvassstabellen stige, og dermed forbetra tørkemotstanden. Ved å gje skugge, auka evapotranspirasjon og transformere sollys til vegetalt materiale i fotosynteseprosessar i staden for å absorbere det, har plantar og tre ein kjølande effekt på miljøet. 

Viss ikkje berekraftig forvalta, kan urbane oppdrett og hagearbeid auke vassforbruket, bruk av plantevernmiddel eller dyrking av ikkje-innfødde artar som kan truga lokalt biologisk mangfald. Derfor bør bønder og gartnarar vedta klimasmarte og biodiversitetsvenlege praksisar som tek omsyn til regionen og lokale biogeografiske og klimatiske tilhøve. Byoffiserar kan òg rettleie lokale aktørar og gje råd for miljøvennleg praksis. Ved bruk av meir tørketolerante plantar kan vassbehovet for vatning reduserast. Dette kan innebera bruk av innfødde avlingar, grønnsaker og taksonomiske grupper som er tørke-tolerante eller takle flere urbane stress. Ved planting av meir salthaldige grønnsaker og tørketolerant vegetasjon, vil urbant landbruk, urbant jordbruk og urban hagearbeid kunne levere produkter òg i tørre periodar. 

Ei overvåkingsrapporterings- og evalueringsordning tilrådast for å halde oversikt over resultata av implementeringa av dette alternativet for klimatilpasning.

Individuelle borgarar og det sivile samfunn spelar ei nøkkelrolle i urbane landbruk fordi dei opprettheld og administrerer jordbruksplott og tildelingshager. I tillegg kan privat sektor og småskala bedrifter (t.d restaurantar) òg vera aktive i dyrking av mat og urter eller biehald i sin private eigedom. Tett samarbeid mellom innbyggjarar og bystyresmakter er ein føresetnad for eit langsiktig urbant landbruk. Lokale urbane bønder treng vanlegvis støtte (til dømes utdanning, kunnskapsutveksling og rettleiing) frå byens styresmakter for å vedta økologisk berekraftig oppdrettspraksis. Å velje nye offisielt anerkjende område for urbant landbruk eller esta blishing urbane oppdrettsnettverk bør forbetra lik fordeling av tilpasningsfordelar på byskalaen.   Dei bør spesielt sørgje for at sårbare grupper (eldre, barn, innvandrarar) og innbyggjarar i nabolag med låg sosioøkonomisk status har høve for lokalt byoppdrett. Planlegging og implementering av urbane oppdrettsnettverk bør gjerast gjennom deliberativ deltaking med borgarar og andre viktige interessentar.

Implementering av urbant landbruk er i stor grad avhengig av lokale faktorar: klima, politikk og planlegging, geografi, økonomi og kulturelle verdiar. 

Sosialt rettferdig og rettferdig tilgjengelegheit for å praktisere urbant landbruk kan støttast av byen via okkupasjons- og soneringsområde for urban oppdrett (t.d. tildeling og samfunnshagar) i forskjellige typar nabolag. Byen kan ha program for å auke engasjementet av ulike sosioøkonomiske grupper. Til dømes, i Barcelona nettverket av urbane hagar er eit deltakingsprogram av Institutt for miljø i bystyret som er adressert til borgarar over 65 år. Målet er òg å støtte berekraftig oppdrettspraksis som økologisk landbruk. Dette krev samarbeid og forhandlingar mellom planleggarar, grunneigarar og lokale innbyggjarar som kan gjennomførast gjennom formell deltaking som ein del av byplanlegging eller reguleringsplan. For å lykkast med å etablere eit nytt, uformelt urbant landbruksområde av innbyggjarar eller lokalsamfunn for stader som ikkje er offisielt bevart eller planlagt for slik arealbruksaktivitet (t.d. brownfields, offentlege parkar), er det naudsynt med eit nært samarbeid mellom borgarar og byadministrasjonar. Sterk politisk støtte og offentleg aksept sikrar suksess for grøntrodsinitiativar i lokalsamfunn når dei ikkje blir sparka av statlege aktørar. 

Konkurrerande og motstridande arealbruksinteresser og svakt samarbeid med sentrale aktørar — spesielt med bystyresmakter eller grunneigarar — er kritiske avgrensande faktorar for gjennomføringa av urbane jordbrukstiltak. Auke i landpremiar og sterk etterspørsel mot tildeling av hageplott kan føra til stor auke i leige- eller salspremiar, noko som fører til utestenging av låge sosioøkonomiske grupper.

Urbant landbruk og hagearbeid gjev flere miljøfordelar. Dei støttar bevaring av rik matjord, forbetrar lokale mikroklimaforhold, aukar gjenvinning av urbant avfall som kilde til jordnæringsstoff og organisk materiale, og støttar biologisk mangfald i byar, og tiltrekkjer seg ei rekkje fauna. Dyrkingsaktivitetar styrkar direkte samhandling mellom menneske og natur og aukar derfor miljømedvitet og forvaltinga av naturen. Tildelings- og samfunnshagar kan brukast som rekreasjonsområde og møteplassar for menneske, og forbetrar menneskes velvære i urbane område. Urbant landbruk og hagearbeid kan òg forbetre sosial inkludering, fellesskapsidentitet og sosial eigenkapital. Gartnarar kan jobbe saman, nokre gonger på tvers av forskjellige tomter, og dele sine erfaringar, kunnskap og deira produkter med kvarandre. Urbant landbruk aukar mattryggleiken spesielt for låg sosioøkonomiske grupper og kan bidra til grøn økonomi i å skape ein lågkarbon, ressurseffektiv og sosialt inkluderande økonomi. 

Forretningsmodellar for urbant landbruk kan variere mykje. Privateigde eller administrerte tildelingshager finansierast hovudsakleg av enkelthushaldningar. Samfunnsstyrt landbruk er hovudsakleg basert på ein ganske ny type sirkulær økonomi, dvs. delt økonomi. Kostnader, verktøy og leiingsoppgåver delast mellom medlemmer av samfunnet. Kommunar kan gje støtte gjennom å tilby kompetanse, verktøy eller halde landleieprisar rettferdig spesielt for innbyggjarar med låg inntekt. Kommunen kan vera ein sentral pådrivar for urbant landbruk, og gjev tomter, gjerde, husly for lagring av verktøy, vatn til vatning, opplæring og teknisk støtte til alle brukarane. Kommunen kan òg vera ein pådrivar for nettverkshøve mellom ulike urbane jordbrukstiltak. Til dømes tilbyr byen Berlin juridisk støtte til å førebu kontraktar, økonomisk støtte, kunnskap og kompetanse, jordtestar og til og med organiserte offentlege møte for å mobilisere lokalbefolkninga til å ta på seg eit hagearbeidsprosjekt.

Vanlegvis er områda for urbant landbruk kontrollert og regulert av bystyresmaktene, òg basert på nasjonal eller subnasjonal lovgiving (t.d. gjennom ei godkjenning frå kommunen, basert på lokale planar). Design, eigarskap og leiing kan delegerast til lokalsamfunn eller foreining av einslege eigarar. I løpet av dei siste åra har det imidlertid vore aukande semje om å gå frå «regjering» ovanfrå og ned til meir inkluderande, tilpasningsdyktig og «styring» på flere nivåar. I nokre tilfelle kan ikkje-autoriserte grasrotinitiativar oppstå og okkupere offentleg rom for urbant landbruk, noko som kan skape konfliktar mellom bystyresmakter, grunneigarar og andre brukarar av rommet: Desse har imidlertid vore relativt sjeldne.

På EU-plan dreg ikkje urbant landbruk direkte fordel av støtta til den felles landbrukspolitikken, men prinsippa for økologisk landbruk som er definert i EU-forordninga om økologisk produksjon og spesifikke teknologiar, kan brukast i bymiljøet. Urbant landbruk spelar òg saman med EUs Farm to Fork-strategi, som har som mål å akselerere EUs overgang til eit berekraftig matsystem. Det er òg døme på politikkutforming på nasjonalt og bynivå, og ei anerkjenning av den aukande betydninga av å styre slike matsystemer. Til dags dato er det imidlertid lite innsikt i effektiviteten av slike retningslinjer. (Vitenskap for miljøpolitikk, Nyheter artikkel 2023).

Gjennomføringstida varierer, avhengig av omfanget og storleiken på initiativet. Autonome initiativer av urbane landbruket ta ein vekstsesong for å bli etablert. Meir formelle tildelingshager eller fellesskapsjordbruk er etablert langs lengre periodar opp til 1-5 år, og det meste av denne tida kan forbrukast til forhandlingar og byråkratispørsmål (t.d. avtalar og tillatingar). 

Avhengig av type urbant landbruk kan levetida variere frå nokre få år (spontane jordbruksområde i brownfields) opp til århundre. Dei eldste allotmenthagane i Europa har allereie blitt etablert i byrjinga av det 20. århundre. Dei brukast framleis til oppdrett, medan uformelle hageplott i boksar kan bytast ut og brukast berre i ein sesong på same stad.