Tilpassa avlingar og sortar

Bruken av tilpassa avlingar og sortar (herunder både urte- og trevekstar) foreslås av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) blant dei klimasmarte praksisane for risikoreduksjon, jord- og vassbevaring og effektiv vassforvalting. Bruk av tilpassa avlingar og sortar (anten årleg eller fleirårig) bidreg til å redusere dei negative verknadene av klimaendringar på landbrukssystemer og samstundes sikre stabil landbruksproduksjon. Innføring av nye avlingar eller sortar, eller tilbakeføring av kulturminneavlingar, fører til diversifisering av landbruksproduksjonen, med positive verknader på biologisk mangfald og økosystemtenester, særleg dersom dei dyrkast i samband med bevaringsjordbrukspraksis (herunder: minste jordforstyrringar, permanent organisk jorddekke og diversifisering av vekstar). Det styrkar også agroøkosystemets evne til å reagera på biotiske og abiotiske påkjenningar, og reduserer risikoen for total avlingssvikt. Vidare kan innføring av dyrking av tilpassa avlingar og variantar forbetre jordkarbonlagring ved å akselerere atmosfærisk karbonbinding. Til dømes kan ein byte frå årlege til fleirårige energiavlingar føre til endringar i bøndenes inntekt og gje ulike økosystemtenester, som forsyning av energi, regulering av vasskvalitet, sikring av karbonbinding og auke tilstedeværinga av pollinatorar.

I tillegg til bruk av allereie eksisterande genotypar, kan planteavl gje ein portefølje av variantar av eit omfattande utval av avlingar for å tilpasse produksjonssystemer til klimaendringar. Utviklinga av nye planteartar og variantar kommersielt berekraftig og motstandsdyktig mot ulike risikoar inneber bevaring av flere variantar, landrasar, sjeldne rasar og nært beslekta ville slektningar av tamme artar for å oppretthalde ein genetisk bank for bruk i val av nye eigenskapar som er resistente mot ulike påkjenningar.

Som rapportert av FAO, involverer planteforedlingsarbeidet vanlegvis multi-lokasjonsforsøk og tek sikte på å utvikle avlingar som er resistente mot klimastressorar (tilpasning) og òg meir effektive i bruken av ressursar for å redusere miljøpåverknaden (reduksjon). Dei mest undersøkte klimarelaterte eigenskapane er motstand mot tørke, salthaldigheit og flaum. Ulike regionar i Europa treng avlingar tilpassa ulike stressfaktorar: I nokre regionar er det behov for avlingar som er motstandsdyktige mot tørke og/eller ekstreme temperaturar, medan i andre regionar kan dei viktigaste stressorane vere skadedyr og sjukdommar. Artar og variantar avla for å motstå desse tilhøva kan vere den mest effektive tilpasningsstrategien for å takle klimaendringar. Genotypings- og fenotypingsplattformer med høg gjennomstraumning brukast til å gjera prosessane for utvikling av avlingssortar, inkludert pre-avl, meir effektive.

Gjennomføringa av dette tilpasningstiltaket krev eit sterkt samarbeid mellom tverrfaglege grupper av viktige interessentar som inkluderer bønder, små og mellomstore bedrifter, gardsrådgivingstenester (som gjev bønder kunnskap og ferdigheiter for å forbetra dei anvendte agronomiske teknikkane, avlingsproduktivitet og gardsinntekt), oppdrettarar, forskarar og beslutningstakarar. Bønder og rådgivingstenester bør involveres i prosjekter og forsøk for å teste effektiviteten av bruken av tilpassa avlingar og sortar for å innhente alle opplysningar og få erfaring med verknadene av dyrking av forskjellige avlingar, både med omsyn til økonomiske og miljømessige fordelar.

Kompetansen og kunnskapen til beslutningstakarar, utvidingsagentar, landbruksentreprenørar og bønder må styrkast og oppdaterast på ein konsistent basis, med ein koordineringsmekanisme som styrkar organisatorisk og institusjonell kapasitet. Rådgivingstenester i landbruket spelar ei sentral rolle i å gje tilgang til og deling av god praksis og teknologi, forbetra kapasitetsbygging og utdanning, og forbetra bøndenes evne til å implementere dei, og redusere dei oppfatta risikoane for svikt som eit skifte til eit nytt system medfører. Opprettalsen av plattformer for flere interessentar for fellesskapsnivå, deltakande sortsavl og evaluering kan bidra til å auke lokal kapasitet for å velje og evaluere avlingar.

Implementeringa av dette tilpasningsalternativet, som for andre klimasmarte avlingsproduksjonstiltak, er lettare viss det er marknadsdrive og fullt integrert i marknader. Derfor er ein suksessfaktor å utvikle lokale, regionale, nasjonale og internasjonale marknader for nye avlingar eller variasjon som spelar funksjonelle roller i matsystemer. Vidare kan nasjonale og regionale retningslinjer og forskrifter for utvikling av plantesortar og harmonisering av rammereglar for frø hjelpe bøndene til å få rettidig tilgang til rimelege kvalitetsfrø og plantemateriale av dei mest eigna plantesortane.

Utvikling og bruk av lokalt spesifikke og effektive strategiar for tilpasning til klimaendringar for avlingsproduksjon krev styrking av vitskapleg og teknisk kapasitet på mange nivåer, integrering av forskingsinnsats, samarbeid mellom forskarar og rådgivingstenester for gardar, og levering av klare meldingar og instrumentar til beslutningstakarar og interessentar.

Særleg for bønder er det viktig å skaffe og dele kunnskap om endra klimatiske tilhøve og vedvarande levedyktigheit for tilpassa avlingsproduksjonspraksis når dei utarbeid strategiar for å takle dei avgrensande faktorane som påverkar deira avlingssystem, betre fordele ressursane og foreta grunngjevinga investeringar i tilpasning til klimaendringar. For å garantere vedtakinga av klimasmart praksis, må det gjevast økonomiske insentiver for å auke bøndenes kapasitet eller auke deira tilgang til mjuke lån for å støtte innleiande investeringar i berekraftig praksis og teknologi. Dette kan hjelpe bønder til å dra nytte av tiltak som er sosialt og miljømessig fordelaktige, men har høge førehandskostnader.

Kostnaden ved gjennomføring av dette tiltaket avheng hovudsakleg av prisen på frøa til dei tilpassa avlingane eller sortane og av dei naudsynte investeringskostnadane (viss nokon) på garden (t.d. kjøp av ny type maskiner). Vidare, medan kostnadene ved å introdusere nye årlege avlingar er ganske inneheldt, kan innføring av nye treartar eller variantar innebere høgare investeringskostnader, og dermed auke risikoen for bøndene.

Dei viktigaste fordelane ved innføring av nye artar og variantar er høgare eller stabile avlingar og bondeinntekter på grunn av betre tilpasningsevne av avlingane til miljøet der dei dyrkast og den auka motstandskrafta til avlingssystemer til klimarelaterte risikoar. Vidare fører innføring av ei rekkje avlingar og sortar til diversifisering av landbruksproduksjonen som kan gje positive effektar på biologisk mangfald, økosystemtenester og synergier med begrensning ved å forbetra jordas karbonlagring. Imidlertid kan nokre av desse samfordelane krevja tid til å manifestere seg.

Gjennomføringa av bruken av tilpassa vekstar og sortar bør støttast av klare retningslinjer og framgangsmåtar. Den felles landbrukspolitikken (CAP) i Den europeiske unionen og dei nasjonale og regionale landdistriktsprogramma er blant dei viktigaste drivkreftene for gjennomføringa av dette tiltaket. Den felles landbrukspolitikken gjennom «grøn direkte betaling» (eller «grøning») (den første søyla i den felles landbrukspolitikken) støttar bønder som innfører eller opprettheld landbrukspraksis (t.d. diversifisering av avlingar) som bidreg til å nå miljø- og klimamåla. Den andre pilaren i CAP, EUs politikk for utvikling av landdistrikta, som er utforma for å støtte distrikta, gjer det dessutan mogleg for regionale, nasjonale og lokale styresmakter å formulere sine individuelle program for utvikling av landdistrikta, og støttar mellom anna tiltak for berekraftig forvalting av naturressursar og klimatiltak, herunder bevaring av landbrukspraksis. Dei andre pilarprogramma er samfinansiert av EU-middel og regionale eller nasjonale midlar.

Éit år er naudsynt for å endre dyrka variantar av årlege avlingar og få produksjonen, medan for treavlingar flere år (tiår) er naudsynt for at plantene skal nå modeining og bli lønsame.

Livstid er relatert til den økonomiske bekvemmeleiken av dyrking av dei utvalde avlingar og variantar.