Bruk av tilpassa vekstar og sortar

Gjennomføringa av dette tilpasningstiltaket krev eit sterkt samarbeid mellom tverrfaglege grupper av sentrale interessentar som inkluderer bønder, små og mellomstore bedrifter, landbruksrådgivingstenester (som gjev bønder kunnskap og ferdigheiter til å forbetra anvendte agronomiske teknikkar, avlingsproduktivitet og gardsinntekt), oppdrettarar, forskarar og beslutningstakarar. Bønder og rådgivingstenester bør delta i prosjekter og eksperimenter for å teste effektiviteten av bruken av tilpassa avlingar og sortar for å skaffe seg all informasjon og for å få erfaring med verknadene av dyrking av ulike avlingar, både når det gjeld økonomiske og miljømessige fordelar.

Ferdigheitene og kunnskapen til beslutningstakarar, utvidingsagentar, landbruksgründere og bønder må forbetrast og oppdaterast på ein konsistent basis, med ein koordineringsmekanisme som styrkar organisatoriske og institusjonelle kapasitetar. Rådgivingstenester i landbruket spelar ei sentral rolle i å gje tilgang til og deling av god praksis og teknologi, forbetra kapasitetsbygging og utdanning og styrke bøndenes kapasitet til å gjennomføre dei, og redusere den oppfatta risikoen for feil som eit skifte til eit nytt system medfører. Opprettalsen av plattformer med flere interessentar for deltakande sortsavl og evaluering på fellesskapsplan kan bidra til å auke lokal kapasitet til å velje ut og evaluere sortar.

Gjennomføringa av dette tilpasningsalternativet, som for andre klimasmarte avlingstiltak, er lettare viss det er marknadsdrive og fullt integrert i marknadane. Derfor er ein suksessfaktor å utvikle lokale, regionale, nasjonale og internasjonale marknader for nye avlingar eller variasjon som spelar funksjonelle roller i matsystemar. Vidare kan nasjonale og regionale retningslinjer og forskrifter for utvikling av vekstar og harmonisering av rammereglar for frø hjelpe bøndene til å få rettidig tilgang til frø av rimeleg kvalitet og plantemateriale av dei mest eigna vekstsortane.

Utvikling og bruking av lokalt spesifikke og effektive strategiar for tilpasning til klimaendringar for avlingsproduksjon krev styrking av vitskapleg og teknisk kapasitet på mange nivåer, integrering av forskingsinnsats, samarbeid mellom forskarar og rådsgivingstenester i landbruket og levering av klare meldingar og instrumentar til politiske beslutningstakarar og interessentar.

Særleg for bønder er det viktig å skaffe og dele kunnskap om endra klimaforhold og den vedvarande levedyktigheita til tilpassa avlingsproduksjonspraksis når dei utarbeid strategiar for å takle dei avgrensande faktorane som påverkar deira avlingssystem, betre fordele ressursane og foreta grunngjevinga investeringar i tilpasning til klimaendringar. For å garantere innføringa av klimasmart praksis må det gjevast økonomiske insentiver for å auke bøndenes kapasitet eller auke deira tilgang til mjuke lån for å støtte innleiande investeringar i berekraftig praksis og teknologi. Dette kan hjelpa bønder til å dra nytte av tiltak som er sosialt og miljømessig fordelaktige, men har høge førehandskostnader.

Kostnaden ved å gjennomføre dette tiltaket avheng hovudsakleg av prisen på frøa til dei tilpassa avlingane eller sortane og på dei naudsynte investeringskostnadane (viss nokon) på garden (t.d. kjøp av ny type maskiner). Vidare, medan kostnadene ved å introdusere nye årlege avlingar er ganske avgrensa, kan innføring av nye tresortar eller sortar innebere høgare investeringskostnadar, noko som aukar risikoen for bøndene.

Dei viktigaste fordelane ved innføring av nye artar og sortar er høgare eller stabile avlingar og bønders inntekter på grunn av betre tilpasningsevne av avlingane til miljøet der dei dyrkast og auka motstandskraft av beskjeringssystemer til klimarelaterte risikoar. Vidare fører innføring av ei rekkje avlingar og sortar til diversifisering av landbruksproduksjonen som kan generere positive effektar på biologisk mangfald, økosystemtenester og synergier med reduksjon ved å forbetra karbonlagringa i jorda. Imidlertid kan nokre av desse medfordelane krevja tid til å manifestera seg.

Gjennomføringa av bruken av tilpassa vekstar og sortar bør støttast av klare retningslinjer og framgangsmåtar. EUs felles landbrukspolitikk (CAP) og dei nasjonale og regionale landbruksprogramma er blant dei viktigaste drivkreftene for gjennomføringa av dette tiltaket. Den felles landbrukspolitikken gjennom «grøn direkte betaling» (eller «grøngjering») (første pilar i den felles landbrukspolitikken) støttar bønder som vedtek eller opprettheld jordbrukspraksis (t.d. avlingsdiversifisering) som bidreg til å nå miljø- og klimamåla. Vidare gjer den andre søyla i den felles landbrukspolitikken, EUs politikk for utvikling av landdistrikta, som er utforma for å støtte distrikta, det mogleg for regionale, nasjonale og lokale styresmakter å formulere sine individuelle program for utvikling av landdistrikta og støttar mellom anna tiltak for berekraftig forvalting av naturressursar og klimatiltak, herunder bevaring av landbrukspraksis. Dei andre pilarprogramma er samfinansiert av EU-middel og regionale eller nasjonale midlar.

Éit år er naudsynt for å endra dyrka variantar av årlege avlingar og oppnå produksjon, medan for tre avlingar flere år (tiår) er naudsynt for plantane å nå modeining og bli lønsame.

Livstid er relatert til den økonomiske bekvemmeleiken av dyrking av dei utvalde avlingar og variantar.