5.1 Utarbeiding av handlingsplan for tilpasning

5.1 Utarbeiding av handlingsplan for tilpasning

Tilpasningshandlingsplan er det sentrale, viktigaste, etablerte og velprøvde verkemiddelet for gjennomføring av tilpasning. Den beskriv kva som må gjerast for å konvertere prioriterte tilpasningsalternativar til handlingar, spesifisere av kven og når, og adressere ressursbehov og allokering. Hovudføremålet med ein tilpasningshandlingsplan er å rettleie gjennomføringsprosessen ved å gje eit detaljert vegkart for å setje tilpasningsalternativar ut i livet.

Handlingssplandokumentet representerer det politiske resultatet av dei føregåande stadia av tilpasningspolitikken. Det bør derfor vere fast basert på resultata av trinn 1-4 i tilpasningssyklusen. Ved å byggje på tilpasningsstrategien og konkretisere dens overordna mål og strategiske retningar, presenterer den tilhøyrande handlingsplanen porteføljen av utvalde tilpasningstiltak, beskriv dei i operasjonelle termar og på ein strukturert måte, og skisserer ein strategisk prosess og koordineringsmekanismar for gjennomføring. I forhold til det strategiske rammeverket adresserer ein handlingsplan vanlegvis ei kortare tidshorisont og er derfor gjenstand for hyppigare revisjonar. På grunnlag av den nasjonale handlingsplanen bør subnasjonale styringsnivå i eit land utvikle eigne tilpasningspolitiske dokumenter, prioritere og operasjonalisere tilpasningstiltak i samsvar med deira spesifikke samanhengar. The Urban Adaptation Support Tool gjev respektive rettleiing for europeiske byar, tettstader og andre lokale styresmakter. Regional Adaptation Support Tool (RAST) er utvikla for å hjelpe lokale og regionale styresmakter med strategiar og planar for tilpasning til klimaendringar.

I samsvar med den tverrgåande karakteren av klimatilpasning, vil tilpasningshandlingsplanar bli integrert, fleirsektorielle politiske dokumenter som legg fram tilpasningstiltak innanfor og på tvers av eit breitt spekter av klimafølsame sektorar. For å rettleie og lette integreringa av tilpasning på relevante sektorpolitiske område kan det utarbeidast sektorvise tilpasningsplanar som utfyller omfattande tilpasningsplanar.

Det tilrådast sterkt at råka partar frå relevante sektorar og nivåar, som omfattar alle samfunnsgrupper, søkjer og opprettar avtalar med sikte på gjennomføring og drøftar handlingsplanen for tilpasning i ei offentleg høyring. Dette er viktige elementar i styringa av tilpasning og banar veg for effektiv implementering.

For at ein tilpasningshandlingsplan skal vera effektiv, er det viktig å få politisk godkjenning. Tilpasningsstrategiar og handlingsplanar kan vera effektive dersom dei er juridisk ikkje-bindande, «mjuke» retningslinjer, men å forankra dei i lovgivinga vil skape lovfesta ansvar og dermed vere til fordel for gjennomføringa.

Utarbeiding av handlingsplanen for tilpasning

Tilpasningshandlingsplanen presenterer og beskriv dei utvalde tilpasningsalternativane, eventuelt organisert på sektorrelaterte verksemdsområde og tverrgåande eller generiske tiltak, og skisserer vegar for gjennomføring av desse. Sjølv om detaljnivået og strukturen kan variere, bør den innehalde mellom anna følgjande informasjon, så langt som mogleg stava ut for kvar enkelt handling:

• Mål for handlingar
• Rasjonalitet og relevans av handlingar
• Gjennomføringstrinn og -vegar
• Instrumentar som gjev inngangspunktar for mainstreaming og implementering
• Roller og ansvar for å implementere aktørar, eksplisitt vurderer behovet for koordinering og samarbeid mellom aktørar på alle nivåer
• Tidslinje for implementering
• Berekning av nødvendige ressursar med omsyn til menneskelege, økonomiske og kunnskapsrelaterte ressursar
• Tilgjengelege høve for finansiering og finansiering
• Potensielle konfliktar og synergier
• Indikatorar og mekanismar for å overvaka og evaluere implementeringssuksess
• Bestemmelser om revisjon av tiltak
• Informasjonsbehov, opne forskingsspørsmål og måtar å lukka kunnskapshull på
• Potensielle hindringar for handling og tilrettelegging av faktorar for å overvinne desse

Allereie når handlingsplanen utformast, tilrådast det på det sterkaste å ta omsyn til behovet for overvåking og evaluering av gjennomføringsframdrift og tilpasningsutfall. Definere måla for kvar handling på ein klar og verifiserbar måte, og foreslå moglege indikatorar støttar den påfølgjande måling av implementeringssuksess. Kvart tilpasningstiltak kan ha potensial for synergier og konfliktar med andre tiltak, sektorinteresser eller andre mål for offentleg politikk, og for ulike samfunnsgrupper, herunder reduksjon av klimaendringar og katastroferisiko. Viss konfliktar og avvik er skjult, trugar dette samanhengen mellom ulike retningslinjer og kan resultere i utilsikta ikkje-berekraftige eller mistilpassa utfall. For å fremje synergistiske og unngå antagonistiske effektar av tilpasningstiltak, er det difor nyttig å identifisere og flagga potensielle konfliktar og synergier i policydokumentet, og dermed støtte mainstreaming. Avhengig av handlingsplanens omfang og ambisjon, kan målgruppene som takast opp variere og vere så breie som alt frå offentlege styresmakter på ulike nivåer, infrastruktur/tenesteytarar, interessegrupper/NGOer, forskings- og utdanningsorganisasjonar til private selskapar (inkludert forsikring og industri), ressursforvaltarar og grunneigarar, private hushald og det sivile samfunn generelt, inkludert alle grupper som potensielt påverkast av planen. Så langt det er relevant, kan det vere nyttig å dele dei inn i gjennomføringsaktørar som har hovudansvar for ei handling, samarbeidspartnarar og vidare involverte interessentar.

Tilpasningsvegar for planlegging

Ein tilpasningshandlingsplan kan organiserast i tilpasningsvegar, der gjennomføringsordninga for kvart tilpasningsalternativ består av ein tiltakssekvens mot eit førehandsdefinert tilpasningsmål. På den måten representerer kvart implementeringstrinn ein byggestein som er knytte til tidshorisontar og vurderer usikkerheit langs implementeringsprosessen. Tilpasningsvegar gjev eit konseptuelt rammeverk for fleksibel politikkplanlegging, slik at ein iterativ og dynamisk implementeringsprosess kan handtere usikkerheiter, handtere endring innanfor komplekse sosioøkologiske systemer og avgrense uønskte og maladaptive konsekvensar. Tilpasningsvegar er samansett av ein sekvens av moglege handlingar som lignar eit beslutningstre. I løpet av tida kan moglege «tipping points» (t.d. klimahendingar, endringar i eksterne rammevilkår) utløyse ei vurderingsordning for å kontrollere om tiltakslinja framleis oppfyller det angitte målet eller ikkje. Dette kan føra til behov for å skifte til ein annan implementeringsveg. Når denne tilnærminga er forbunde med god overvåking og evaluering av implementering, kan den bidra til å støtte læring over tid og auka motstandskrafta eller tilpasningskapasiteten.

Kilde: Zandvoort eit al. (2017): Tilpasningsvegar i planlegging for usikre klimaendringar: Søknader i Portugal, Tsjekkia og Nederland. Miljøvitskap og politikk 78 (2017) 18–26.

Læring frå gode døme frå transnasjonale, nasjonale og subnasjonale nivåar

Tilpasningsstrategiar og handlingsplanar frå andre europeiske land, samt slike som finst i enkelte transnasjonale (makro-) regionar, kan tene som nyttige døme for land eller regjeringar på subnasjonalt territorielt nivå når dei utviklar sine eigne tilpasningsplanleggingsdokumentar. Det er best å vurdere og samanlikna dokumenter frå flere land, lære av beste praksis og bruke dei på ein tilpassa måte. Transnasjonale samarbeidsstrukturar og -nettverk, som europeiske transnasjonale samarbeidsregionar, makroregionale strategiar og internasjonale konvensjonar, kan i stor grad støtte deling av kunnskap og gjensidig læring av erfaringar mellom land og regionar. Transnasjonale nettverk kan òg bidra til betre tilpasning av tilpasningspolitikk på EU-plan, på transnasjonalt og nasjonalt plan, og til å vurdere grenseoverskridande tilpasningsspørsmål i tilpasningspolitiske dokumenter.

Flere Climate-ADAPT case studies, filtrert etter styringsnivå og Key Type Measure i Climate-ADAPT ressurskatalogen, rapporterer om state-of-the art styringsmetodar for planlegging og implementering av tilpasning på ulike styringsnivå.

Ytterlegare ressursar

• Landsprofilar
• Transnasjonale regionar i EU
• Kartlegging av styring av tilpasning til klimaendringar i det alpine rom
• Tilpasningspolitikk og kunnskapsbase i transnasjonale regionar i Europa
• Grunngjeving, tilnærming og meirverdi for viktige typar tiltak for tilpasning til klimaendringar
• DIY-handbok om å engasjere interessentar og borgarar i klimatilpasning: Verktøy, god praksis og erfaringar
• Bruke sentrale typetiltak for å rapportere klimatilpasningstiltak i EØS-landa