5.4 Koordinerings- og styringsrammer på flere nivåer

5.4 Koordinerings- og styringsrammer på flere nivåer

Klimaendringane påverkar alle nivåer av statleg, administrativ og territoriell organisering, alt frå EU og nasjonalt nivå til subnasjonale, regionale og lokale/bynivå. Alle nivåer må difor planleggja og setje i verk førebyggjande tiltak for klimatilpasning innanfor sine respektive myndigheitsområde. Tilpasning er derfor ei typisk styringsoppgåve på flere nivåer. Gjennomføring av tilpasning på tvers av styringsnivåer på ein samanhengjande og effektiv måte krev hensiktsmessige mekanismar og ordningar for samordning og samarbeid på flere nivåar. Nasjonalt nivå har ei sentral rolle i å tilpasse sin tilpasningspolitikk til EU og transnasjonale nivåar og i å støtte tilpasningsprosessar på lågare nivåar, som omfattar alle trinn i tilpasningssyklusen. Vertikal styring for å fremje tilpasning på lågare nivåar inneber å gje eit klart strategisk og juridisk rammeverk, finansierings- og finansieringsmekanismar, og eit tilretteleggings-, mogleggjerande og myndiggjerande rammeverk, herunder levering av informasjon og andre ikkje-monetære former for støtte.

Støtte til tilpasningsaktivitetar på lågare nivåer med høgare nivåer blir stadig viktigare etter kvart som den nasjonale tilpasningspolitiske prosessen går inn i gjennomføringsfasen. Dette skyldast at klimaendringane rammar mest direkte på meir lokal skala, og det er først og fremst regionalt og lokalt nivå der ein stor del av konkrete tilpasningstiltak må takast. Samstundes er styresmakter på lågare nivå ofte sterkt avgrensa av avgrensa ressursar og kapasitetar (budsjett, tilsette, kompetanse, kontaktar til relevante aktørnettverk, etc.) og treng dermed "hjelp ovanfrå". Climate-ADAPT tilbyr Urban Adaptation Support Tool for å rettleie byar, tettstader og andre lokale styresmakter gjennom tilpasningsprosessen og for å hjelpe dei med å oppfylle krava under Covenant of Mayors for Climate and Energy. Regional Adaptation Support Tool (RAST) er utvikla for å hjelpe lokale og regionale styresmakter på ein svært praktisk måte å utforma og revidere strategiar og planar for tilpasning til klimaendringar.

Høgare (nasjonale eller subnasjonale) nivåer kan støtte tilpasningspolitikk på lågare nivåar gjennom ulike mekanismar og innsats, inkludert juridiske krav, politiske innspel, finansiering, kunnskapsgenerering og overføring, kapasitetsbygging og andre ikkje-monetære støttetiltak. Ved å gjere det er det mogleg å kapitalisere på tilretteleggingsfaktorar:

Rammeverk for støttestyring og ikkje-monetære støttetiltak:

• Ovanfrå og ned juridiske krav: Juridiske forpliktingar for styresmakter på lågare nivåer for å setje opp tilpasningsplanar kan vere ein viktig driv, men er til no berre til stades i eit mindretal av europeiske land. Nokre nasjonale tilpasningsstrategiar krev at kommunane utviklar sine lokale strategiar, og juridiske forpliktingar kan òg stamme frå sektorpolitikk, mellom anna på EU-nivå. Det kan òg vere aktuelt å inkludere tilpasning eksplisitt i kommunanes lovpålagte oppgåver. I alle fall må topp-down krav gå hand i hand med støtte for å oppfylle denne oppgåva, inkludert finansiering.
• Politiske innspel frå høgare nivåer: Sjølv om dei fleste nasjonale tilpasningsstrategiar og handlingsplanar er mjuke retningslinjer utan juridisk bindande effektar, gjev dei ein kunnskapsbase, referanseramme og modell for lågare nivåar. Dei oppfyller viktige funksjonar når det gjeld medvitsgjering, agendainnstilling, kommunikasjon, motivasjon og kapasitetsbygging, og dei gjev legitimitet til beslutningstakarar som ønskjer å setje opp tilpasningsplanar på eige nivå. På same måte har EUs tilpasningsstrategi understreka behovet for tilpasningstiltak på medlemslandsnivå.
• Kunnskapsproduksjon og -forsyning: Ei viktig rolle for tilpasningsorganer på høgare nivå ligg i å generera eit kunnskapsgrunnlag for tilpasning og gje brukbare kunnskapsressursar og informasjonsprodukter til tilpasningsaktørar på lågare nivåar på ein gjennomførbar måte. Døme på dette er klimascenari, klimapåverknad, sårbarheits- og risikovurderingar og beslutningsstøtteverktøy (manualar, rettleiing, arbeidshjelpemiddel osb.). Desse ressursane bør utarbeidast på tilpassa, skreddarsydde og målgruppeorienterte måtar, vera enkle å forstå og iaugefallande, til dømes ved hjelp av visualiseringsformat. Involvering av lokale eller regionale målgruppemedlemmer i samdesign av slike informasjonsprodukter fordelar deira brukarvennlegheit.
• Kunnskapsmegling: Nettbaserte tilpasningsportalar, som Climate-ADAPT, transnasjonale plattformer og nasjonale tilpasningsportalar, gjev brei tilgang til tilpasningskunnskap på sentrale, samla, kvalitetssikra og brukarvenlege måtar. Spesielt for aktørar på regionalt og lokalt nivå, kan liknande sentrale informasjonshubbar etablerast på subnasjonalt eller regionalt myndigheitsnivå, catering skreddarsydd informasjon til desse spesifikke målgruppene og tilby ytterlegare personleg rådgiving.
• Rådgivingstenester: Personleg kunnskapsmegling andlet til andlet i interaktive innstillingar er meir effektivt enn ovanfrå og ned, einsretta informasjonsformidling åleine. Nokre land tilbyr tilpasningsrådgiving for kommunar, det vil seie kvalifisert personell som vegleiar lokale tilpasningsaktivitetar under besøk på staden.
• Opplæringsprogram for regionale og lokale aktørar: Organisering av opplæringskurs og pear-to-pear-læringsformater om tilpasning retta mot lokale (t.d. kommunale klimaoffiserar) og regionale aktørar (t.d. regionale leiarar) og — etter "train-the-trainers"-prinsippet — tilsette i overføringsbyråar (t.d.
• Samarbeid med overføringsbyråar: Eksisterande overføringsbyråar, formidlande organisasjonar og multiplikatorar bør involveres for å kommunisere tilpasning i regionar og kommunar, fremje agendasetjing, gje prosessstøtte og levere informasjon og råd. Slike organisasjonar og nettverk, som klimaalliansen eller regionale utviklingsbyråar, er vann til å jobbe med lokale aktørar på augenivå og integrerer i aukande grad tilpasning i deira rådgivingsaktivitetar.
• Organisering av dialogformat: Høgare administrative nivåer har ei rolle i å organisere regionale arrangementer, konferansar, utvekslingsverkstader, nettverksmøte og pear-to-pear-læringsformatar om tilpasning. Dette er relativt billige kapasitetsbyggings- og kommunikasjonstiltak som likevel kan ha eit høgt utnyttalsespotensial. På same måte bør fleirnivådialogformatar organiserast for å fremja utveksling og læring mellom tilpasningsaktørar på ulike nivåar og tilpasningskompetanse.
• Samkøyring med eksisterande strukturar og prosessar: Eksisterande og velfungerande strukturar og prosessar som er målretta, t.d. spørsmål knytte til begrensning, berekraftig utvikling, katastroferisikoreduksjon eller økosystemtenester på lokalt/regionalt nivå, gjev eigna inngangspunktar for tilpasning.

Offentleg finansiering og finansiering av høgare nivåer:

• Finansiering på EU-nivå for tilpasning: Finansiering og finansiering for tilpasning i Europa er tilgjengeleg gjennom eit breitt spekter av EU-finansieringsinstrumenter, mange av dei tilbyr også økonomisk støtte til regionar og aktivitetar på lokalt nivå. Omfattande oversikter over finansieringsmekanismar er tilgjengeleg på Climate-ADAPT på EUs finansieringsseksjon, EUs regionale politikkseksjon, finansieringsguiden for bytilpasning og på Urban Adaptation Support Tool og Regional Adaptation Support Tool (RAST). Nasjonale styresmakter bør ta ei rolle i å lette subnasjonale aktørars tilgang til desse finansieringskilda og sørgje for nasjonal samfinansiering.
• Dedikert finansiering for gjennomføring: Det er openbert ein fordel dersom nasjonale tilpasningsplanar inneheld eksplisitte budsjettløyvingar, eller det elles finst konsistente finansieringsressursar for gjennomføring av tilpasningstiltak på tvers av nivåer. I dei fleste land har imidlertid nasjonale tilpasningskoordinatorar ingen betydelege midlar å fordele, men gjennomføringa må finansierast gjennom «standard budsjettordningar», herunder regelmessige budsjetter for sektorstatspolitikken.
• Opprettalse av offentlege finansieringsprogram for tilpasning: Nasjonal offentleg finansiering av tilpasning er ein tydeleg suksessfaktor og sterk utløyser for opptak av tilpasningspolitikk på lågare nivåar. Framfor alt bidreg økonomisk støtte til å overvinne kapasitetsbegrensningar på regionalt og lokalt nivå. Finansieringsordningar for å støtte tilpasning på tvers av nivåer bør difor etablerast, anten ved å skape nye incentiver eller ved å integrere tilpasning i andre eksisterande program, til dømes for begrensning, berekraftig utvikling eller reduksjon av katastroferisiko. For at finansieringsorgana skal kunne nå lokale styresmakter på ein effektiv måte, bør dei ta omsyn til visse tilbehørsføresetnader: tydeleg og samanhengjande struktur i finansieringslandskapet, unngåing av parallelle eller konkurrerande finansieringsordningar, Tilpasning av finansieringsmekanismar på ulike nivåer (EU, nasjonalstat, subnasjonale regjeringar); langsiktig kontinuitet og tematisk stabilitet av finansieringstilbod, noko som gjer det mogleg å støtte langsiktige tilpasningsprosessar og transformative endringar.
• Låg terskel tilgang til finansiering: Spesielt mindre kommunar manglar kompetanse og administrativ kapasitet til å få tilgang til mange finansieringsmuligheter. Finansieringsprogram frå nasjonale eller subnasjonale styresmakter bør dermed senke tilgangsterskelen, lette administrative byrder og tilby rettleiings- og rådgivingstenester til interesserte mottakarar.
• Styring av finansiering på dei mest effektive faga: I prinsippet er eit breitt spekter av finansieringsfag tilgjengeleg for å støtte tilpasning på lågare nivå, mellom anna: Ekstern kompetanse, sårbarheits- og risikoanalyse, utarbeiding av tilpasningskonseptar, tilpasningsprosessar eller planlegging av gjennomføring. Prov tyder imidlertid på at det er mest effektivt å gje økonomisk støtte til koordineringskapasitet (personalkostnader for lokale tilpasningsansvarlege/regionale tilpasningsleiarar), organisering av interkommunale eller interregionale nettverk og kapasitetsbygging (opplæring) for lokale/regionale aktørar. Det er verdt å vurdere finansiering av investeringskostnadane for gjennomføring av konkrete tilpasningstiltak på bakken, til dømes i form av pilottilpasningsprosjekter. Dette skyldast at realisering av tiltak med konkrete, synlege effektar kan vere eit motiverande utgangspunkt for ein varig og heilskapleg tilpasningsprosess.
• Kombinere finansiering med "mjuk tvang": Det tilrådast å kople tildeling av offentleg finansiering med bindande krav, som sikrar overhalding av kvalitetskriterium for "god tilpasning", favoriserer forventa tilpasningsmetodar og bidreg til samordning av tilpasningspolitikk på flere nivåar. Døme på slike krav er obligatorisk klimapåverknad, sårbarheit eller risikoanalyse. skriftleg tilpasningsplan, avdrag av særleg samordningsfunksjonar (tilpasningsansvarleg/leiar osb.), vurdering av tilpasningsplanar på høgare nivå og obligatorisk kontakt med deira koordinatorar, Folkesetnadens deltaking omfattar òg sårbare grupper.
• Modellregion eller pilottilpasningsprogram: Program, finansiering av strukturerte tilpasningsaktivitetar i utvalde regionar eller kommunar, har vist seg å vere spesielt vellukka i enkelte land. Dei fremjar frontrunners i tilpasning, genererer døme på god praksis og fyrprosjekter for å inspirere andre kommunar og regionar. Tilretteleggande trekk ved desse typar program er at dei kombinerer ovanfrå og ned bestemmelser med bottom-up prioritet innstilling, fremje pear-to-pear læring og regionale nettverk, og gje rom for å eksperimentera med innovative løysingar utan frykt for fiasko. Det skal bemarks at slike pilotar ikkje berre skal dekkja velståande store samfunn, men òg mindre med mindre ressursar.

Ytterlegare ressursar

• Coutry profilar
• Kartlegging av styring av tilpasning til klimaendringar i det alpine rom