5.4 Multilevel koordinering og støttande styringsrammer

Klimaendringar påverkar alle nivåer av statleg, administrativ og territoriell organisasjon, alt frå EU og nasjonalt nivå til subnasjonalt, regionalt og lokalt/bynivå. Alle nivåer må difor planleggje og setje i verk forventingsfulle tiltak om klimatilpasning innanfor sine respektive myndigheitsområde. Tilpasning er dermed ei typisk styringsoppgåve på flere nivåar. Implementering av tilpasning på tvers av styringsnivå på ein samanhengjande og effektiv måte krev tilstrekkelege mekanismar og ordningar for samordning og samarbeid på flere nivåar. Det nasjonale nivået har ei sentral rolle i å tilpasse sin tilpasningspolitikk til EU og transnasjonale nivåar og i å støtte tilpasningsprosessar på lågare nivå, som omfattar alle trinn i tilpasningssyklusen. Vertikal styring for å fremje tilpasning på lågare rangeringsnivå inneber å gje eit klart strategisk og juridisk rammeverk, finansierings- og finansieringsmekanismar og eit tilretteleggande, mogleggjerande og bemyndigande rammeverk, inkludert levering av informasjon og andre ikkje-monetære former for støtte.

Støtte på høgare nivå til tilpasningsaktivitetar på lågare nivåer aukar i betydning jo meir den nasjonale tilpasningspolitiske prosessen utviklar seg mot implementeringsstadiet. Dette skyldast at klimaendringane rammar mest direkte på meir lokal skala, og det er først og fremst på regionalt og lokalt nivå at ein stor del av konkrete tilpasningstiltak må settast i verk. Samstundes er styresmaktene på lågare nivå ofte sterkt avgrensa av avgrensa ressursar og kapasitetar (budsjett, tilsette, kompetanse, kontaktar til relevante aktørnettverk, etc.) og treng dermed "hjelp ovanfrå". Climate-ADAPT tilbyr Urban Adaptation Support Tool for å rettleie byar, byar og andre lokale styresmakter gjennom tilpasningsprosessen og for å hjelpe dei med å oppfylle krava i konvensjonen om ordførarar for klima og energi.

Høgare (nasjonale eller subnasjonale) nivåer kan støtte tilpasningspolitikk på lågare nivåer gjennom ulike mekanismar og innsats, inkludert juridiske krav, politiske inngangar, finansiering, kapasitetsbygging og andre ikkje-monetære støttetiltak. Ved å gjere dette er det mogleg å kapitalisere på tilretteleggingsfaktorar:

Rammeverk for støttestyring og ikkje-monetære støttetiltak:

Lovpålagte krav ovanfrå og ned: Juridiske forpliktingar for styresmakter på lågare nivåer for å setje opp tilpasningsplanar kan vere ei viktig drivkraft, men er til no berre til stades i eit mindretal av europeiske land. Nokre nasjonale tilpasningsstrategiar krev at kommunane utviklar sine strategiar på lokalt nivå, og juridiske forpliktingar kan òg stamme frå sektorpolitikk, mellom anna på EU-nivå. Det kan også vera aktuelt å inkludere tilpasning eksplisitt i kommunanes lovpålagte oppgåver. I alle fall må ovanfrå og ned-krava gå hand i hand med støtte for å oppfylle denne oppgåva, inkludert finansiering.
Politiske innspel frå høgare nivåer: Sjølv om dei fleste nasjonale tilpasningsstrategiar og handlingsplanar er mjuke politikkar utan juridisk bindande effektar, gjev dei ein kunnskapsbase, referanseramme og modell for lågare nivåar. Dei fyller viktige funksjonar når det gjeld bevisstgjering, agendasetjing, kommunikasjon, motivasjon og kapasitetsbygging, og dei gjev legitimering til beslutningstakarar som ønskjer å setje opp tilpasningsplanar på eige nivå. På same måte har EUs tilpasningsstrategi understreka behovet for tilpasningstiltak på medlemslandsnivå.
Kunnskapsproduksjon og -forsyning: Ei viktig rolle for tilpasningsorganer på høgare nivå ligg i å generera eit kunnskapsgrunnlag for tilpasning og gje brukbare kunnskapsressursar og informasjonsprodukter til tilpasningsaktørar på lågare nivåar. Døme inkluderer klimascenari, klimapåverknad, sårbarheits- og risikovurderingar, og beslutningsstøtteverktøy (manualar, rettleiing, arbeidshjelpemiddel, etc.). Desse ressursane bør utarbeidast på tilpassa, skreddarsydde og målgruppeorienterte måtar, vera enkle å forstå og iaugefallande, t.d. ved hjelp av visualiseringsformater. Involvering av lokale eller regionale målgruppemedlemer i co-design av slike informasjonsprodukter dreg nytte av deira brukarvennlegheit.
Kunnskapsmegling: Nettbaserte tilpasningsportalar, som Climate-ADAPT, transnasjonale plattformer og nasjonale tilpasningsportalar, gjev brei tilgang til tilpasningskunnskap på sentrale, samla, kvalitetssikra og brukarvennlege måtar. Spesielt for aktørar på regionalt og lokalt nivå kan liknande sentrale informasjonshubbar etablerast på subnasjonalt eller regionalt myndigheitsnivå, skreddarsy informasjon til desse spesifikke målgruppene og tilby ytterlegare personleg rådgiving.
Rådgivingstenester: Personleg, ansikt-til-ansikt kunne mekling i interaktive innstillingar er meir effektiv enn top-down, einsretta informasjon bestemmelse åleine. Nokre land tilbyr tilpasningsrådgiving for kommunar, det vil seie kvalifisert personell som vegleiar lokale tilpasningsaktivitetar under besøk på staden.
Opplæringsprogram for regionale og lokale aktørar: Organisering av opplæringskurs og pear-to-pear læringsformater om tilpasning retta mot lokale (til dømes kommunale klimaansvarlege) og regionale aktørar (til dømes regionale leiarar) og — etter "train-the-trainers" -prinsippet — tilsette i overføringsbyråar (til dømes Climate Alliance, regionale energibyråar) er nøkkelen til å byggje kapasitet.
Samarbeid med overføringsbyråar: Eksisterande overføringsbyråar, formidlingsorganisasjonar og multiplikatorar bør involveres for å kommunisere tilpasningar i regionar og kommunar, fremje dagsordensetjing, gje prosessstøtte og levere informasjon og råd. Slike organisasjonar og nettverk, som Klimaalliansen eller regionale utviklingsorganisasjonar, er vann til å jobbe med lokale aktørar på augenivå og integrerer i aukande grad tilpasning i deira rådgivingsaktivitetar.
Organisering av dialogformat: Høgare administrative nivåar har ei rolle i å organisere regionale arrangementer, konferansar, utvekslingsverkstader, nettverksmøte og pear-to-pear læringsformat på tilpasning. Dette er relativt rimelege kapasitetsbyggings- og kommunikasjonstiltak som likevel kan ha eit høgt utnyttalsespotensial. Tilsvarande bør dialogformater på flere nivåer organiserast for å fremja utveksling og læring mellom tilpasningsaktørar på ulike nivåar.
Tilpasning til eksisterande strukturar og prosessar: Eksisterande og velfungerande strukturar og prosessar som rettar seg mot t.d. klimatiltak, berekraftig utvikling, reduksjon av katastroferisiko eller økosystemtenester på lokalt/regionalt nivå, gjev eigna inngangspunktar for tilpasning.

Offentleg finansiering og finansiering etter høgare nivåer:

Finansiering påEU-nivå for tilpasning: Finansiering og finansiering for tilpasning i Europa er tilgjengeleg gjennom eit breitt spekter av EU-finansieringsinstrumenter, mange av dei tilbyr også økonomisk støtte til regionar og aktivitetar på lokalt nivå. Omfattande oversikter over finansieringsmekanismar er tilgjengeleg på Climate-ADAPT på EUs finansieringsseksjon, EUs regionale politikkseksjon og Urban Adaptation Support Tool. Nasjonale styresmakter bør ta ei rolle i å leggje til rette for tilgang for subnasjonale aktørar til desse finansieringskildene og sørgje for nasjonal medfinansiering.
Dedikert finansiering for gjennomføring: Det er heilt klart ein fordel dersom nasjonale tilpasningsplanar omfattar eksplisitte budsjettløyvingar eller einsarta finansieringsressursar for gjennomføring av tilpasningstiltak på tvers av nivåer elles er tilgjengelege. I dei fleste statar har imidlertid ikkje nasjonale tilpasningskoordinatorar nokon betydeleg finansiering å fordele, men gjennomføringa må finansierast gjennom «standard budsjettmekanismar», herunder regulære budsjetter for sektorstatspolitikk.
Opprettalse av offentlege finansieringsprogram for tilpasning: Nasjonal offentleg finansiering av tilpasning er ein tydeleg suksessfaktor og sterk utløyser for opptak av tilpasningspolitikk på lågare nivå. Framfor alt bidreg økonomisk støtte til å overvinne kapasitetsbegrensningar på regionalt og lokalt nivå. Det bør difor opprettast finansieringsordningar for å støtte tilpasning på tvers av nivåer, anten ved å skape nye stimuleringstiltak eller ved å integrere tilpasning i andre eksisterande program, til dømes for å avgrense, berekraftig utvikling eller redusere risikoen for katastrofar. For å vere effektive når det gjeld å nå lokale styresmakter, bør finansieringsorganer ta omsyn til nokre føresetnader for tilbehøyr: klar og samanhengjande struktur av finansieringslandskapet; unngåing av parallelle eller konkurrerande finansieringsinstrumenter, tilpasning av finansieringsmekanismar på ulike nivåer (EU, nasjonal stat, subnasjonale regjeringar); langsiktig kontinuitet og tematisk stabilitet av finansieringstilbod, noko som gjer det mogleg å støtta langsiktige tilpasningsprosessar og transformative endringar.
Låg terskel tilgang til finansiering: Spesielt mindre kommunar manglar kompetanse og administrativ kapasitet til å få tilgang til mange finansieringsmuligheter. Finansieringsprogram frå nasjonale eller subnasjonale styresmakter bør dermed senke tilgangsterskelen, lette administrative byrdar og tilby rettleiings- og rådgivingstenester til interesserte mottakarar.
Styring av finansiering på dei mest effektive faga: I prinsippet er eit breitt spekter av finansieringsfag tilgjengeleg for å støtte tilpasning på lågare nivå, mellom anna: ekstern kompetanse, sårbarheits- og risikoanalyse, utarbeiding av tilpasningskonseptar, tilpasningsprosessar eller planlegging av gjennomføring. Prov tyder imidlertid på at det er mest effektivt å gje økonomisk støtte til samordningskapasitet (tilsettekostnader for lokale tilpasningsansvarlege/regionale tilpasningsleiarar), organisering av interkommunale eller interregionale nettverk og kapasitetsbygging (opplæring) for lokale/regionale aktørar. Det er verdt å vurdere å finansiere investeringskostnadane for å gjennomføre konkrete tilpasningstiltak på bakken, til dømes i form av pilottilpasningsprosjekter, fordi realisering av tiltak med konkrete, synlege effektar kan vere eit motiverande utgangspunkt for ein varig og heilskapleg tilpasningsprosess.
Kombinere finansiering med "mjuk tvang": Det tilrådast å kople tildeling av offentleg finansiering med bindande krav, som sikrar overhalding av kvalitetskriterium for "god tilpasning", favoriserer forventa tilpasningsmetodar og bidreg til samordning på flere nivåar av tilpasningspolitikk. Døme på slike krav er: obligatorisk klimapåverknad, sårbarheit eller risikoanalyse, skriftleg tilpasningsplan, avdrag på særleg samordningsfunksjonar (tilpasningsoffiser/leiar osb.), vurdering av tilpasningsplanar på høgare nivå og obligatorisk kontakt med sine koordinatorar, offentleg deltaking.
Modellregion eller pilottilpasningsprogram: Program som finansierer strukturerte tilpasningsaktivitetar i utvalde regionar eller kommunar har vist seg å vere spesielt vellukka i enkelte land. Dei fremjar frontrunners i tilpasning og genererer gode praksisdøme og fyrprosjekter for å inspirere andre kommunar og regionar. Tilrettelegging av denne typen program er at dei kombinerer ovanfrå og ned-råderettar med nedanfrå og opp-prioritet, fremjar pear-to-pear-læring og regionale nettverk, og gjev rom for å eksperimentere med innovative løysingar utan frykt for fiasko.