Forbetra utforming av dikar og dikar

Valet av kva type dike eller dikeintervensjon som skal gjerast, har viktige implikasjonar, ikkje berre for sikkerheita til menneska og eigedelane bak desse infrastrukturene, men også når det gjeld visuelle og landskapsmessige konsekvensar. Interessentmedverknad i designfasen er viktig for å informere folk om dei positive effektane når det gjeld tilpasning og sikkerheit. Interessentmedverknad kan òg bidra til å identifisere formildande tiltak som kan redusere dei visuelle og landskapsmessige konsekvensane av dei forbetra dike og dike og forbetra deira sosiale aksept.

Dike eller levee forsterkning har sterke støttespelarar og motstandarar, med bekymringar og preferansar endrast over tid og sterkt avhengig av lokale prioriteringar. Støtte er vanlegvis sterk etter ei flaumhending. Der forsterkning er planlagt å proaktivt tilpasse seg klimaendringar, er det meir sannsynleg å møte noko motstand. Høgde og forsterkning av diker og diker kan påverke det omkringliggande landskapet negativt. I tillegg kan auka elvedyker auka omfanget av toppstraumar nedstraums, og dermed forsterke flaumfare og risiko nedstraums. Vidare favoriserer heving av flaumvern og den påfølgjande reduksjonen i frekvensen av flaumhendingar minnet om "tap av flaum". Dette kan føra til auka eksponering i flaumutsette område, som vanlegvis omtalast som”leveeffekt”. I tilfelle uventa og plutseleg svikt i flaumforsvaret kan dette føre til katastrofale konsekvensar (JRC PESETA IV-prosjektet, Dottori eit al., 2020).

Tatt i betraktning fysiske grenser for kor høge og sterke dikar og dikar kan byggjast, er det viktig å vurdere og vurdere alternative og integrerande løysingar. Det betyr å fokusere spesielt på løysingar som gjev meir plass til elva eller havet. Vidare vart mange eksisterande dikar og dikar bygget for flere tiår sidan. Dei oppfyller kanskje ikkje gjeldande standardar for flaumvern, og krev kostbare oppgraderingar.

Bygging av dikar og dikar inneber betydelege finansielle investeringar. Finansiering kan vera eit stort hinder, spesielt i økonomisk mindre velståande regionar. Kostnadsestimatar for tilpasning av dike og dike varierer avhengig av type struktur og forsterkningsmetode. Nokre vegleiande kostnadar er rapportert i ein gjennomgangsstudie (Aerts, 2018): 20,8–25 millionar dollar/km per meter sjødike oppdrettet i Nederland, 21,8–31,2 millionar dollar/km per meter sjødike reist for europeiske byar, $ 5,3 millionar/km per m levee oppvaksen i Canada; $ 1,9 millionar/km per m jordvatn oppvaksen i Canada; $ 5,6 millionar/km for mobile flaumveggar i USA; 130–330/m2 dollar til pansring av kystlinjer med stein eller anna materiale i Storbritannia. Desse kostnadene inkluderer ikkje vedlikehaldskostnader.Dei er avgjerande for effektiviteten av desse tiltaka. Dei kan vere spesielt høge for stor infrastruktur, spesielt med tanke på nye utfordringar som følgje av klimaendringar.

Fordelane ved å implementere ulike flaumtilpasningstiltak uttrykkast vanlegvis som redusert flaumrisiko eller redusert skade, og aukar dermed samfunnets sikkerheit og velvære. Eigedomsvern, landbrukstryggleik og turismeøkonomi dreg nytte av desse strukturane. Når utforminga av dikar og dikar er godt integrert i territoriet, kan desse beskyttelsestiltaka forbetra rekreasjons- og turismehøve. Døme er strandpromenadar (sjå til dømes casestudien Implementering av den integrerte hovudplanen for kysttryggleik i Flandern).

Investeringar i dikar og dikar kan vere økonomisk attraktive for å redusera flaumrisiko i store delar av verd, men ikkje overalt. Derfor bør alternative løysingar alltid vurderast, og det bør bemarks at tiltak som gjev meir plass til sjø eller elv ofte gjev flere medfordelar for økosystema.

Eventuelle endringar i eksisterande dike- og dikesystemer må vere i samsvar med krava i rammedirektivet om vatn, som krev god status for Europas vassførekomstar. Vidare, frå og med den andre implementeringssyklusen og framover, er vurderinga av klimaendringar obligatorisk i samsvar med EUs flaumdirektiv. For å unngå miljøskadar krev EU-direktivet om konsekvensutgreiing (EIA) at visse infrastrukturprosjekter skal gå gjennom ein EIA. Bygging av kystarbeid for å redusera erosjon og hardt sjøforsvar «som kan endra kysten», til dømes dikar, samt flaumavlastningsarbeid i innlandet, omfattast av vedlegg II til EIA-direktivet. Medlemsstatane avgjer om prosjekter i vedlegg II skal gå gjennom ein framgangsmåte for konsekvensutgreiing, anten i kvart enkelt tilfelle eller med omsyn til tersklar og kriterium. Vedlikehald og gjenoppbygging av desse arbeida er eksplisitt utelukka. Eit kvart infrastrukturprosjekt, herunder diker og diker, som kan ha ein betydeleg innverknad på habitatar og artar som er verna i samsvar med EUs Natura 2000-nett, skal underkastast ei «riktig vurdering av dens implikasjonar for området» for å avgjere om prosjektet vil ha negativ innverknad på områdets integritet.

Tida for å setje i verk tilpasningstiltak for dike og dike varierer betydeleg avhengig av strukturens typologi, det valde styrketiltaket og om det må gjennomførast ei EIA. Implementeringstider er i grovt spekter av 5-25 år.

Forventa levetid for tilpassa dikar og dikar er vanlegvis meir enn 30 år. Det bør bemarks at vedlikehald spelar ei viktig rolle, og at vedlikehaldskrav endrast over tid på grunn av aldring av strukturar og endringar i elveutslepp og havnivå.