Forbetra design av diker og dike

Diker og dike er hydrauliske konstruksjonar som er bygget for å halda på vatn:

• Diker løpar vanlegvis parallelt med ein vasskropp (til dømes ei elv eller eit hav) og har vatn berre på den eine sida. Diker vart først bygget for å vinne tilbake land frå havet og dermed beskytte land som naturleg ville vere under vatn mesteparten av tida. Dei gjev òg beskyttelse mot oversvømmingar frå havet under ekstreme hendingar.
• Levees er fyllingar bygget for flaumvern. Dei er vanlegvis jordvollar og, som dikar, har vatn berre på den eine sida. Levees beskytte land som normalt er tørt, men kan bli overfløymd under ekstreme hendingar.

Diker og diker treng regelmessig vedlikehald og styrking for å sikre deira beskyttelseskapasitet og for å oppfylle tryggingskrav. Nye prognosar for havnivåstiging, omfang og hyppigheit av ekstreme vêrforhold og auka risiko for kyst- og elveflaum kan føre til revurdering av tryggingskrav. Dette kan føre til å byggje nye beskyttar på identifiserte svake punkter eller auke og styrke eksisterande. Gjenforsterkande diker og elvar kan auka stabiliteten og motstanden mot brot og deira sikkerheit mot flaum. Dei vanlegaste metodane for å forsterke diker og dike er:

• Jordarbeid som tek sikte på å flate dike eller levee skråninga, heve og utvide ei dike eller ein levee, eller konstruere berms.

• Strukturelle tiltak med sikte på å styrke diker og diker, herunder sive- eller avskjeringsveggar, overflateforsegling eller ytterlegare bygging av mobile eller ikkje-mobile flaumbeskyttingsveggar.
• Forbetringar av dike- og leveematerialet, til dømes gjennom jordforbedring eller bruk av geosyntetiske materiale.
• Overflatevern av dike og dike, til dømes gjennom berglag for å hindre erosjon eller tillate overtopping.
• Beskyttar av dike og elvar gjennom plantasjen av treaktige plantar.

Ein av dei vanlegaste feilmekanismane til diker og elvar bryt i tilfelle vatn overgår dei. Diker og diker kan byggjast på ein måte som gjer det mogleg for overtopping (t.d. ved å styrkje den indre veggen eller utvide og forsterke overflata). Slike dike og elvar forhindrar dei ukontrollerte katastrofale brota som er forbunde med øydeleggjande flaum i innlandet. Skader kan framleis oppstå på grunn av vatnet som overgår strukturane, men dei er mykje mindre samanlikna med ein dike eller levee pause. Ei anna adaptiv tilnærming til styrking av diker og elvar består i delvis eller fullstendig dekonstruksjon, spesielt i potensielle flaumsletter for å gje meir plass til elva eller sjøen (sjå tilpasningsalternativet rehabilitering og restaurering av elvar og flaumsletter). I dette tilfellet kan dikar eller elvar demonterast heilt, opnast ved å kutte eller flyttast lenger inn i landet om naudsynt, noko som gjev eit meir berekraftig og langsiktig tilpasningspotensial. For diker er utvikling av eit parallelt dikesystem med lukka retensjonspoldar òg eit alternativ for å redusere ekstreme flaumtoppar: Konstruksjonen av doble dikesystemer gjer det mogleg å bruke rommet i mellom for å behalde vatnet som vaskar over.

Derfor bør alternative naturbaserte løysingar alltid vurderast for å sikre langsiktig berekraft av flaumvern, minimere tilhøyrande avveining og gje flere fordelar for miljøet og samfunnet.

Valet av type dike- eller levee-intervensjon som skal gjerast, har viktige implikasjonar, ikkje berre for sikkerheita til menneska og eigedelane bak desse infrastrukturene, men òg når det gjeld visuelle og landskapsmessige konsekvensar. Interessentinvolvering i designfasen er viktig for å informere folk om dei positive effektane når det gjeld tilpasning og sikkerheit. Interessentdeltaking kan òg bidra til å identifisere formildande tiltak som kan redusere dei visuelle og landskapsmessige konsekvensane av dei forbetra dika og elvane og forbetra deira sosiale aksept.

Dike eller levee forsterkning har sterke støttespelarar og motstandarar, med bekymringar og preferansar endrast over tid og sterkt avhengig av lokale prioriteringar. Støtta er vanlegvis sterk etter ei flaumhending. Der forsterkning er planlagt for å proaktivt tilpasse seg klimaendringar, er det meir sannsynleg å møte litt motstand. Høgde og forsterkning av diker og elvar kan påverke det omkringliggande landskapet negativt. I tillegg kan auka elvedykkar auke storleiken på toppstraumar nedstraums, og dermed forsterke flaumfare og risiko nedstraums. Vidare aukar flaumvernet og den påfølgjande reduksjonen i hyppigheita av flaumhendingar til fordel for "tap av flaum" minne. Dette kan føra til auka eksponering i flaumutsette område, som vanlegvis omtalast som”leveeffekt”. Ved uventa og plutseleg svikt i flaumforsvaret kan dette føre til katastrofale konsekvensar (JRC PESETA IV-prosjekt, Dottori eit al., 2020).

Med tanke på fysiske grenser for kor høge og sterke diker og diker kan byggjast, er det viktig å vurdere og vurdere alternative og integrerande løysingar. Det betyr å fokusere spesielt på løysingar som gjev meir plass til elva eller havet. Vidare vart mange eksisterande diker og dike bygget for flere tiår sidan. Dei oppfyller kanskje ikkje gjeldande standardar for flaumvern, noko som krev kostbare oppgraderingar.

Bygginga av diker og elvar inneber betydelege økonomiske investeringar. Finansiering kan vere eit stort hinder, spesielt i økonomisk mindre velståande regionar. Kostnadsestimatar for tilpasning av diker og dike varierer avhengig av type struktur og forsterkningsmetode. Nokre vegleiande kostnader er rapportert i ein gjennomgangsstudie (Aerts, 2018): 20,8–25 millionar/km per meter havdike heva i Nederland, 21,8–31,2 millionar/km per meter havdike heva for europeiske byar, $ 5,3 millionar/km per m levee heva i Canada; 1,9 millionar dollar/km per m jordlevande levee oppdregen i Canada; 5,6 millionar dollar per kilometer for mobile flaumveggar i USA 130–330/m2 til panserkystlinjer med stein eller anna materiale i Det sameinte kongerike. Desse kostnadene inkluderer ikkje vedlikehaldskostnader.Dei er avgjerande for effektiviteten av desse tiltaka. Dei kan vere spesielt høge for stor infrastruktur, spesielt med tanke på nye utfordringar som følgje av klimaendringar.

Fordelane ved å implementere ulike flaumtilpasningstiltak uttrykkast vanlegvis som redusert flaumrisiko eller redusert skade, og forbetrar dermed samfunnets sikkerheit og velvære. Eigedomsvern, landbrukstryggleik og turisme økonomi dra nytte av desse strukturane. Når utforminga av diker og dike er godt integrert i territoriet, kan desse beskyttelsestiltaka forbetra rekreasjons- og reiselivshøve. Døme er promenadar (sjå til dømes casestudien Implementering av den integrerte hovudplanen for kysttryggleik i Flandern).

Investeringar i dike og dike kan vera økonomisk attraktive for å redusera flaumrisiko i store delar av verd, men ikkje overalt. Derfor bør alternative løysingar alltid vurderast, og det bør bemarks at tiltak som gjev meir plass til havet eller elva ofte gjev flere samfordelar for økosystema.

Eventuelle endringar i eksisterande dike- og leveesystemer må vere i tråd med krava i rammedirektivet om vatn, som krev god status for Europas vassførekomstar. Vidare, frå og med den andre implementeringssyklusen og framover, er vurderinga av konsekvensar av klimaendringar obligatorisk i samsvar med EUs flaumdirektiv. For å forhindre miljøskadar krev EU-direktivet om konsekvensutgreiing for miljø (EIA) at visse infrastrukturprosjekter går gjennom ei miljøutgreiing. Bygging av kystarbeid for å redusera erosjon og forsvar mot hardt hav som er i stand til å endra kysten, til dømes dikar, samt arbeid for flaumavlastning på innlands vassvegar, omfattast av vedlegg II til EIA-direktivet. Medlemsstatane avgjer om prosjekter i vedlegg II bør gå gjennom ein framgangsmåte for miljørisikovurdering, anten i kvart enkelt tilfelle eller når det gjeld tersklar og kriterium. Vedlikehald og rekonstruksjon av desse arbeida er eksplisitt utelukka. Eit kvart infrastrukturprosjekt, herunder dikar og dike, som sannsynlegvis vil ha ein betydeleg innverknad på habitatar og artar som er verna i samsvar med EUs Natura 2000-nett, er underlagt ei «passande vurdering av områdets implikasjonar» for å avgjere om prosjektet vil ha negativ innverknad på områdets integritet.

Tida det tek å setje i verk tilpasningstiltak for dike og dike varierer betydeleg, avhengig av strukturtype, valt styrkingstiltak og om det skal gjennomførast ei EIA. Implementeringstider er i grovområdet 5-25 år.

Forventa levetid for tilpassa dike og dike er vanlegvis meir enn 30 år. Det skal imidlertid bemarks at vedlikehald spelar ei viktig rolle, og at vedlikehaldskrav endrast over tid på grunn av aldring av strukturane og endringar i elveutslepp og havnivå.