Skogplanting og skogplanting som tilpasningshøve

Ulike interessentar kan vera involvert i skogplanting og skogplanting praksis, avhengig av storleiken og eigarskapen til det aktuelle landet. Regjeringar, frivillige organisasjonar og sivilsamfunnsorganisasjonar, privat sektor og forskingsinstitusjonar er å føretrekke å vere involvert for å sikre tilpasning på større romlege og tidsmessige skalaer. Interessentar bør involveres i gjennomføringsfasen av praksisen med nyplanting og gjenplanting av skog (t.d. i utveljinga av det nyplanta eller gjenplanta området og i identifiseringa av eigenskapane til treplantinga). Interessentar har imidlertid ei avgjerande rolle i forvaltingsfasen av dei skogkledde og gjenplanta områda, då dei kan bidra til tiltak som sikrar vekst, vedlikehald og beskyttelse.

Fleirtalet av europeiske skogar er privateigd (ca. 60 % av skogkledde land) i staden for offentleg (40 %) (EUFactsheet). Derfor involverer skogplantings- og skogplantingspraksis ofte private landeigarar, og for å lukkast må dei aksepterast av desse interessentane ved å overvinne institusjonelle faktorar, til dømes rettigheter og tilgang til skog. Spesielt skogplanting skjer hovudsakleg ved å plante tre på private land, sidan grunneigarane kan forventa store inntekter enn frå landbrukspraksis. I tillegg vil skogplanting lukkast viss private landeigarar aksepterer å delta i skogplantingsprosjekter over lange periodar.

Overføring av eigarskap til større område med felles skog til lokalsamfunn, og tilhøyrande inntekter basert på forbetra karbonlagring, kan i stor grad vere ein vellukka faktor for å bidra til reduksjon av klimaendringar (primær), men kan òg legge til rette for vedlikehald av økosystemtenester som er relevante for tilpasning på lokalt nivå (t.d. vassregulerande tenester, jordbevaring, skogprodukter, etc.).

Sosiodemografiske kjenneteikn ved landeigarar (dvs. gardsstorleik og driftsforhold), samfunnets sosiale aksept av skogplanting (t.d. utan konflikt med landbruksmål), samt jordeigarars ferdigheiter, kunnskap og erfaring som er relevant for skogplanting og skogplanting, kan vere suksess-/avgrensande faktorar for vedtaking av slik praksis.

Deling av informasjon om synergiene mellom tilpasnings- og begrensningsmetodar kan òg vera til nytte for at praksis for skogplanting og gjenplanting lukkast. Bønder bør kjenne høve (inkludert marknadsføringshøve) og risiko for å setja opp skogplanting og/eller skogplanting i deira land, for å forfølgje både reduksjons- og tilpasningsføremål.

Skogplanting og skogplanting kan endra landskapet og dei tilhøyrande økosystemtenestene. Godt forvalta økosystemar kan imidlertid hjelpe samfunn til å tilpasse seg klimaendringane ved å generere flere sosio-økologiske fordelar og fremje langsiktige tilnærmingar til tilpasning til klimaendringar.

Vedtaket av skogplanting og skogplanting som tilpasningspraksis, ved å integrere reduksjonsmål, kan bidra til å overvinne økonomiske hindringar for tilpasning, då det kan dra nytte av karbonfinansiering (CDM, REDD +, frivillige karbonmarknader). Som tilpasningspraksis kan dei òg bidra til å auke lokale reduksjonsfordelar, og den lokale kapasiteten til å takle klimaendringar.

Skogplanting og skogplanting kan sikre sosiale, økonomiske og miljømessige forbetringar, bidra til berekraftig utvikling (t.d. auke produktiviteten og motstandsdyktigheita til land) og gje ytterlegare inntektsgenerering. Desse praksisane bidreg òg til å garantere økosystemtenester ved å redusere sårbarheita for klimaendringar (dvs. skogar bidreg til å regulere naturressursar, kontrollere hydrologiske prosessar og jordforringing, oppretthalde artanes biologiske mangfald og redusere skadedyr og sjukdomsåtak).

Kostnadane bør haldast oppe for å førebu bakken, skaffe og plante treartar, gjødsle og gjerde landet, kontrollere vegetasjonen og for all vedlikehalds- og forvaltningspraksis, spesielt i løpet av dei første tre/fem åra. Kostnadane for vedlikehald varierer frå eit gjennomsnitt på 300 EUR per hektar i løpet av det første året, til ca 100 EUR per hektar i løpet av det tredje året (EuropeanForest Institute, 2000). Men bistandsmiddel er gjevne for å støtte lokale landeigarar til å setje opp skogplanting og skogplanting praksis. Støtte til skogplanting avheng av treslag, varierande frå maksimalt ca 2 400 EUR ha^-1 for eukalyptus til 4 800 EUR ha^-1 for breiblada blanda plantasjar. I tillegg gjevast det kompensasjon til grunneigarar for å dekkje inntektstap som følgje av skogplanting i jordbruksareal. Maksimalt beløp på 725 EUR ha^-1 år^-1 er faktisk estimert for bønder som hovudsakleg hentar inntektene sine frå landbruksaktivitetar, medan 180 EUR ha^-1 år^-1 er estimert for annan privatrettsleg person. Desse kostnadene vart fastsette ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1054/94 for å regulere finansprogrammet, som vart vedteken 5. mai 1994.

Den felles landbrukspolitikken (CAP) er den viktigaste kilden til EU-middel til skog.  Omtrent 90 % av EUs finansiering for skog kjem frå Det europeiske landbruksfondet for landsbygdutvikling, EAFRD. Dette inkluderer skogplanting og skogplanting praksis. Totalt 27 % av dei 8,2 milliardar euro som er etablert for perioden 2015-2020, er tildelt for skogplanting, medan 18 % er dedikert til å gjere skogane meir motstandsdyktige og 18 % for skadeførebygging. Cap gjev økonomisk støtte til distrikta, men EU-landa kan velje å finansiere skogbrukstiltak gjennom sine nasjonale distriktsutviklingsprogram. Som det kjem fram av kapittel VIII i Rural Development Regulation 1257/1999, skal slik økonomisk støtte gjevast berre for skogar og område eid av private eigarar, av deira foreiningar, av kommunar eller deira foreiningar.

Kommersiell interesse (logging) eller turismeinntekter kan òg vera ein finansieringskilde for dette tilpasningsalternativet. Skogplanting og skogplanting kan endeleg skapa nye høve for økoturisme. Dei kan òg kompensere for negative konsekvensar av vinterturisme, til dømes fjelllandskapsendring på grunn av t.d. skibakkar og tilhøyrande infrastruktur.

Skogplanting og skogplanting er kvalifisert under Clean Development Mechanism (CDM), som er det viktigaste internasjonale politiske instrumentet under UNFCCC som knyter reduksjon og tilpasning. Dei 2 % av CDM-karbonkompensasjonane er pålagt å finansiere tilpasningsfondet (Kyoto-protokollens artikkel 12.8), sjølv om CDM-prosjekter ikkje formelt er pålagt å innlemme tilpasningsaktivitetar.

Redd-initiativet (Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation) er òg nyttig for å finansiere skogbevaring, auke karbonbestandane i skogøkosystema og nyleg fremje berekraftig skogforvalting med ei kopling til tilpasningsamfang.

På internasjonalt nivå legg internasjonale avtalar, som Kyoto-protokollen og Paris-avtalen, innsats for å fremja integrering av tilpasning og begrensning i skogøkosystemer, men dette potensialet har enno ikkje fullt ut realisert, så langt.

På europeisk nivå inkluderer den vedtekne EU 2030 Biodiversity Strategy, som ein del av European Green Deal, å gjenopprette forringa økosystemar over heile Europa ved å plante minst 3 milliardar ekstra tre innan 2030. Det tek òg sikte på å utvikle retningslinjer for biodiversitetsvennleg skogplanting og skogplanting ved hjelp av naturnærare skogbrukspraksis.

EUs skogstrategi for 2030 er eit av flaggskipinitiativa i European Green Deal og byggjer på EUs 2030-strategi for biologisk mangfald. Strategien skal bidra til å nå ulike mål: EUs mål for biologisk mangfald samt mål for reduksjon av klimagassutslepp innan 2030, mål for klimatilpasning og klimanøytralitet innan 2050. Strategien set òg eit spesielt fokus på turisme: Kommisjonen skal fremje samarbeid mellom turistsektoren, skogeigarar og naturverntenester, og fastsetje standardar og normer for økoturismeaktivitetar. Reiselivsnæringa bør jobbe i nært samarbeid med skogforvaltarane for å utvikle berekraftige reiselivsprodukter som positivt påverkar menneskes helse, utan å ha negativ innverknad på dei naturlege verdiane til dei tiltenkte destinasjonane, spesielt i beskytta område.

Forest EUROPE (Ministerial Conference on the Protection of Forests in Europe) er ein pan-europeisk frivillig skogpolitikk på høgt nivå. Sidan 1990 har målet vore å utvikle felles strategiar for dei 46 signatarlanda (45 europeiske land og EU) om korleis ein skal beskytte og forvalte skog på ein berekraftig måte.

Ein viktig finansieringsmekanisme for skogplanting er CAP. Reglar for støtte til strategiske planar utarbeidast av EU-land under den felles landbrukspolitikken (forordning (EU) 2021/2115)(delegert forordning (EU) 2022/126). Reglar for finansiering, forvaltning og overvåking av den felles landbrukspolitikk er fastsett i forordning (EU) 2021/2116(gjennomføringsforordning (EU) 2022/128). Det vil finansiere nesten 623000 hektar for skogplanting eller agroforestry restaurering (CAP2023-27 — 28 CAP Strategiske planar på ein augneblink).

I tillegg sikrar forordninga om arealbruk, arealbruksendring og skogbruk (LULUCF) (EU) 2018/841 at utslepp og fjerning frå LULUCF inkluderast i klima- og energirammeverket, og medlemsstatane må sikre at utslepp frå arealbruk, arealbruksendring eller skogbruk motverkast av minst ei tilsvarande fjerning av CO₂ i sektoren («ikkje gjeldsregel»).

Vidare kan nasjonal politikk gje incentiver eller innføra reguleringar for å fremje praksis med synergier mellom reduksjon og tilpasning. Inkludert tilpasning i nasjonale retningslinjer og godkjenningsprosedyrar for utsleppsreduserande prosjekter kan stimulere til tilpasning av skogplantings- og gjenplantingsverksemd.

Skogplanting og skogplanting krev lang gjennomføringstid, sidan dei involverer eit breitt spekter av aktørar og kan møte institusjonell kompleksitet, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Skogplanting og skogplanting som tilpasningspraksis er ein del av prinsippa for berekraftig skogforvalting. Dei bør òg bli ein del av lokale eller nasjonale arealplanar og har derfor generelt lang levetid (tiår). I tillegg, for å ta imot støtte og kompensasjonar for å dekkje tap på grunn av skogplanting i jordbruksland, må eigarane garantere vedlikehald av den forplanta jorda i minst 5 år.