Skogplanting og gjenplanting som tilpasningshøve

Klimaendringar og skogøkosystemer er nært forbunde, med klima som hovudsakleg påverkar snøggleik, frekvens, intensitet og timing av lufttemperaturen, solstråling og nedbør. Klimaendringar kan utgjere ein trussel for skogøkosystemer og -tenester, spesielt i Middelhavsregionane, der høgare tredødelegheit og skogbrannar, på grunn av auka temperaturar og tørkeforhold, forventast å auke (EØS, 2016a; 2016b). Modifiserte klimaforhold har allereie ført til negative konsekvensar som endringar i: skogartars samansetning og biologisk mangfald, vekstrate, resistens mot skadedyr og sjukdom, invasiv artforplanting, skogbrannregime og skogfølsemd for brann.

Skogar kan fungere som karbonvask; dei kan akkumulere atmosfærisk CO ₂ som karbon i vegetasjon og jord. Menneskelege aktivitetar som påverkar arealbruk og skogbrukseigenskapar kan imidlertid endre karbonsyklusen mellom atmosfæren og dei terrestriske økosystema, noko som fører til meir CO2-utslepp. Sidan skogar er i stand til å fungere som karbonvask, er dei inkludert i internasjonal politikk (EU LULUCF-forordning 2018/841) for å takle klimaendringar både via reduksjons- og tilpasningsprosessar; å knyte desse to aspekta bør føretrekkast.

Skogplanting og gjenplantingsprosjekter kan forfølgje denne dobbeltrolla for skogøkosystemer. Avskoging (dvs. konvertering av langvarig ikkje-skogkledd land til skog) refererer til etablering av skog der det tidlegare ikkje har vore nokon, eller der skog har vore sakna i lang tid (50 år ifølgje UNFCCC). Gjenplanting refererer til gjenplanting av tre på nyleg avskoga land (dvs. konvertering av nyleg ikkje-skogkledd land i skog). Dersom desse to tilnærmingane betraktast som komplementære, kan dei mogleggjere «vinn-vinn»-politiske alternativ. Men viss ikkje berekraftig forvalta, kan begge praksisar vere kontroversielle, då dei kan føre til øydelegging av originale ikkje-skog økosystemar (t.d.

På internasjonalt nivå har skogplanting og gjenplanting i utgangspunktet vorte anerkjend som avbøtande tilnærmingar, og har vorte fremja for karbonbindingsmål. Dei kan imidlertid òg hjelpe skogar til å tilpasse seg klimaendringar ved å redusere menneskeleg press (til dømes ved å redusere øydelegging eller nedbrytning av habitatar) og styrke landskapssamband og redusere fragmentering (og dermed lette arters migrasjon under klimaendringar). Skogplanting og gjenplanting kan òg bidra til å bevare hotspots for biologisk mangfald, unngå jordforringing og beskytte andre naturressursar (t.d. vatn).

Berekraftig forvalting av skogplanta eller skogplanta land bidreg til å forfølgje tilpasningsresponsar, sidan den opprettheld skogstatus og garanterer økosystemtenester, spesielt på lokal skala, ved å redusere sårbarheita for klimaendringar og tap av biologisk mangfald. I tilfelle avlingssvikt på grunn av klimaendringar, kan skogar gje tryggingsnett for lokalsamfunn med sine produkter (t.d. med både tre eller ikkje-treprodukter, til dømes viltdyr, nøtter, frø, bær, sopp, medisinske planter). Skogar bidreg òg til å regulere vasstraum og vassressursar gjennom sine hydrologiske relaterte økosystemtenester (t.d. I tillegg kan planting av tre skape nye habitatar for meir tolerante artar og auke biologisk mangfald, spesielt når multispecies plantasjar (velgje innfødde artar og unngå invasive, mindre tilpassa habitatet) føretrekkast. Skogplanting og skogplanting kan òg kontrollera jordforringing, hydrauliske og skredrisikoar og oppmuntra lokalsamfunn til agroforestry eller silvo-pastorale systemar, og dermed skapa nye inntektshøve. Til slutt kan skogforvaltingspraksis, som til dømes sanitetshaust, bidra til å redusere skadedyr og sjukdomsåtak.

Skogar er ikkje berre viktige for biologisk mangfald, men òg for økonomiske aktivitetar, som handel med tre og ikkje-treprodukter og økoturisme. I 2021 var om lag 473100 personar sysselsette i skogbruk og hogst i Europa. Den totale bruttoprodukt (GVA) generert av skogbruk og logging industrien i EU var 25 milliardar EUR i 2021 (Eurostat)., Skog er ofte ansett estetisk tiltalande for reiselivssektoren: dei tilbyr ulike høve for fotturar og sykling. Nye eller restaurerte skogar kan skape fantastiske landskap som tiltrekkjer seg turistar som søkjer utandørsopplevingar. Turistar er spesielt tiltrekt av biodiversitetsaspekter, t.d. for høvet for fugletitting. Av denne grunn kan skogplanting og gjenplanting ses som tilpasningsmoglegheiter også for reiselivssektoren. Dette refererer til dei tilfella der dei er ein del av regionale eller nasjonale diversifiseringsstrategiar og aukar berekraftige former for turisme som respekterer og til og med bidreg til skogbevaring. Gjennom Agenda 2000-programmet var skogplanting meint som eit tilhøyrande tiltak for EUs felles landbrukspolitikk (CAP). EUs skogplantingspolitikk har støtta planting av om lag 2 millionar hektar tre på jordbruksmark i perioden 1994-2015. Sjølv om skogplanting for tida betraktast som ein reduksjonsstrategi ved CO ₂ sekvestrasjon, har nivået av skogplanting gått ned dei siste tiåra. Tildelinga i EUs Rural Development-program (2014-2020) planla planting av ytterlegare 510 000 hektar.

Det er ikkje nok informasjon tilgjengeleg for å estimere andelen av bartreartar versus breiblada artar i skogplanting og skogplantingsprogram. Likevel har andelen bredbladet og blanda skog auka i Europa dei siste tiåra, sjølv om skogplanting med bartre framleis dominerer i enkelte land.

Ulike interessentar kan vera involvert i skogplanting og skogplanting praksis, avhengig av storleiken og eigarskapen til landet som er involvert. Regjeringar, frivillige organisasjonar og sivilsamfunnsorganisasjonar, privat sektor og forskingsinstitusjonar er å føretrekke å vera involvert for å sikre tilpasning på større romlege og tidsmessige skalaer. Interessentar bør involveres i gjennomføringsfasen av praksisen med skogplanting og gjenplanting (t.d. i utveljinga av det skogkledde eller gjenplanta området og i identifiseringa av kjenneteikn ved treplantasjar). Interessentar har imidlertid ei avgjerande rolle i forvaltingsfasen av dei skogkledde og skogkledde områda, då dei kan bidra til tiltak som sikrar vekst, vedlikehald og beskyttelse.

Fleirtalet av europeiske skogar er privateigde (ca. 60 % av skogarealet) i staden for offentlege (40 %) (EU-faktaark). Difor involverer skogplanting og skogplantingspraksis ofte private landeigarar, og for å lukkast må dei aksepterast av desse interessentane ved å overvinne institusjonelle faktorar, som rettigheiter og tilgang til skog. Spesielt skogplanting skjer hovudsakleg ved å plante tre på private landområde, sidan grunneigarane kan forventa store inntekter enn frå landbrukspraksis. I tillegg vil skogplanting lukkast viss private landeigarar aksepterer å delta i skogplantingsprosjekter over lange periodar.

Overføring av eigarskap til større område med felles skog til lokalsamfunn, og tilhøyrande inntekt basert på forbetra karbonlagring, kan i stor grad vere ein vellukka faktor for å bidra til reduksjon av klimaendringar (primær), men kan òg lette vedlikehaldet av økosystemtenester som er relevante for tilpasning på lokalt nivå (t.d. vassregulerande tenester, jordbevaring, skogprodukter, etc.).

Sosiodemografiske kjenneteikn ved arealeigarar (dvs. arealbrukets storleik og ansiennitet), samfunnets sosiale aksept av skogplanting (t.d. utan å kome i konflikt med landbruksmåla), samt arealeigarars ferdigheiter, kunnskapar og røynsler som er relevante for skogplanting og skogplanting, kan vere suksessfaktorar/avgrensande faktorar for vedtaking av slik praksis.

Deling av informasjon om synergiene mellom tilpasnings- og begrensningsmetodar kan også vera til nytte for suksessen til skogplanting og gjenplanting. Bønder bør kjenne høve (inkludert marknadsføringshøve) og risiko for å setja opp skogplanting og/eller gjenplanting i sine landområde, for å forfølgje både reduksjons- og tilpasningsføremål.

Skogplanting og gjenplanting kan endre landskapet og dei tilhøyrande økosystemtenestene. Godt forvalta økosystemar kan imidlertid hjelpe samfunn til å tilpassa seg klimaendringar ved å generera flere sosio-økologiske fordelar og fremje langsiktige tilnærmingar til klimatilpasning.

Vedtakinga av skogplanting og gjenplanting som tilpasningspraksis, ved å integrere reduksjonsmål, kan bidra til å overvinne økonomiske hindringar for tilpasning, då det kan dra nytte av karbonfinansiering (CDM, REDD +, frivillige karbonmarknader). Som tilpasningspraksis kan dei òg bidra til å auke lokale reduksjonsfordelar, og den lokale kapasiteten til å takle klimaendringar.

Skogplanting og gjenplanting kan sikre sosiale, økonomiske og miljømessige forbetringar, bidra til berekraftig utvikling (t.d. auka produktivitet og motstandsdyktigheit av land) og gje ekstra inntektsgenerering. Desse praksisane bidreg òg til å garantere økosystemtenester ved å redusere sårbarheita for klimaendringar (dvs. skogar bidreg til å regulere naturressursar, kontrollere hydrologiske prosessar og landforringing, oppretthalde artsmangfald og redusere åtak av skadedyr og sjukdommar).

Kostnadane bør oppretthaldast for å førebu bakken, erverve og plante treslag, gjødsle og gjerde landet, kontrollere vegetasjon, og for all vedlikehalds- og forvaltingspraksis, spesielt i løpet av dei første tre/fem åra. Kostnadane for vedlikehald varierer frå eit gjennomsnitt på 300 EUR per hektar i løpet av det første året, til ca 100 EUR per hektar i løpet av det tredje året (European Forest Institute, 2000). Imidlertid er bistandsmiddel gjevne for å støtte lokale landeigarar til å setje opp skogplanting og skogplanting praksis. Støtte til skogplanting avheng av treslag, varierande frå maksimalt ca 2 400 EUR ha^-1 for eukalyptus til 4 800 EUR ha^-1 for broadleaves blanda plantasjar. I tillegg gjevast det kompensasjon til grunneigarar for å dekkje inntektstap på grunn av skogplanting i jordbruksareal. Eit maksimumsbeløp på 725 EUR ha^-1 år^-1 er faktisk estimert for bønder som hovudsakleg stammar si inntekt frå landbruksaktivitetar, medan 180 EUR ha^-1 år^-1 er estimert for andre privatrettslege personar. Desse kostnadene vart fastsette ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1054/94 for å regulere finansprogrammet, som vart vedteke 5. mai 1994.

Den felles landbrukspolitikken (CAP) representerer den viktigaste kilden til EU-middel til skog.  Omtrent 90 % av EU-finansieringa til skog kjem frå European Agricultural Fund for Rural Development, EAFRD. Dette inkluderer skogplanting og gjenplanting praksis. Totalt 27 % av dei 8,2 milliardar EUR som er etablert for perioden 2015-2020, er tildelt skogplanting, medan 18 % er dedikert til å gjere skogane meir motstandsdyktige og 18 % for skadeførebygging. Cap gjev økonomisk støtte til landlege område, men EU-landa kan velje å finansiere skogbrukstiltak gjennom sine nasjonale landlege utviklingsprogram. Som det kjem fram av kapittel VIII i landdistriktsforskriften 1257/1999, skal slik økonomisk støtte berre gjevast til skogar og område som eigest av private eigarar, av deira foreiningar, av kommunar eller deira foreiningar.

Kommersiell interesse (logging) eller turismeinntekter kan òg vera ei finansieringskilde for dette tilpasningsalternativet. Gjenplanting og skogplanting kan endeleg skapa nye høve for økoturisme. Dei kan òg kompensere for negative konsekvensar av vinterturisme, til dømes fjellandskapsendring på grunn av til dømes skibakkar og tilhøyrande infrastruktur.

Skogplanting og skogplanting er kvalifisert under Clean Development Mechanism (CDM), som er det viktigaste internasjonale politiske instrumentet under UNFCCC som knyter reduksjon og tilpasning. Dei 2 % av CDM-karbonkompensasjonane er pålagt å finansiere tilpasningsfondet (Kyoto-protokollens artikkel 12.8), sjølv om CDM-prosjekter ikkje formelt er pålagt å innlemme tilpasningsaktivitetar.

Redd-initiativet (Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation) er òg nyttig for å finansiere skogbevaring, auke karbonlager i skogøkosystemer og nyleg fremje berekraftig skogforvalting med kopling til tilpasningsomfang.

På internasjonalt nivå legg internasjonale avtalar, som Kyoto-protokollen og Paris-avtalen, innsats for å fremje integrering av tilpasning og begrensning i skogøkosystemer, men dette potensialet har enno ikkje fullt ut realisert, så langt.

På europeisk nivå inkluderer den vedtekne EU 2030-strategien for biologisk mangfald, som ein del av European Green Deal, å gjenopprette forringa økosystemar over heile Europa ved å plante minst 3 milliardar flere tre innan 2030. Det tek òg sikte på å utvikle retningslinjer for biodiversitetsvennleg skogplanting og skogplanting som brukar nærare natur-skogbrukspraksis.

EUs skogstrategi for 2030 er eit av flaggskipsinitiativa i European Green Deal og byggjer på EUs strategi for biologisk mangfald for 2030 (.). Strategien vil bidra til å nå ulike mål: EUs mål for biologisk mangfald samt mål for reduksjon av klimagassutslepp innan 2030, mål for klimatilpasning og klimanøytralitet innan 2050. Strategien set òg eit spesielt fokus på turisme: den seier at kommisjonen vil fremje samarbeid mellom reiselivssektoren, skogeigarar og naturverntenester, og sette standardar og normer for øko-turismeaktivitetar. Reiselivsnæringa bør jobbe i nært samarbeid med skogforvaltarane for å utvikle berekraftige reiselivsprodukter som positivt påverkar menneskes helse, utan å ha negativ innverknad på dei naturlege verdiane til dei tiltenkte destinasjonane, spesielt i beskytta område.

Forest Europe (Ministerial Conference on the Protection of Forests in Europe) er ein felleseuropeisk skogpolitikk på høgt nivå. Sidan 1990 har målet vore å utvikle felles strategiar for dei 46 underskrivarane (45 europeiske land og EU) om korleis ein skal beskytte og berekraftig forvalte skog.

Ein viktig finansieringsmekanisme for skogplanting er CAP. Reglar for støtte til strategiske planar utarbeidast av EU-land under den felles landbrukspolitikken (forordning (EU) 2021/2115)(delegert forordning (EU) 2022/126). Reglar for finansiering, forvaltning og overvåking av den felles landbrukspolitikken er fastsett i forordning (EU) 2021/2116 (gjennomføringsforordning (EU) 2022/128). Det vil finansiere nesten 632000 hektar for skogplanting eller agroforestry restaurering (CAP 2023-27 — 28 CAP strategiske planar på ein augneblink).

I tillegg sikrar arealbruk, arealbruksendring og skogbruk (LULUCF) forordning (EU) 2018/841 at utslepp og fjerning frå LULUCF inkluderast i klima- og energirammeverket, og medlemsstatane må sikre at utslepp frå arealbruk, arealbruksendring eller skogbruk vegast opp av minst ei tilsvarande fjerning av CO ₂ i sektoren («ikkje gjeldsregel»).

Vidare kan nasjonal politikk gje incentiver eller pålegge forskrifter for å fremje praksis med synergier mellom begrensning og tilpasning; herunder tilpasning i nasjonale retningslinjer og godkjenningsprosedyrar for begrensningsprosjekter kan stimulere til tilpasning av skogplantings- og skogplantingsaktivitetar.

Skogplanting og gjenplanting krev lang gjennomføringstid, sidan dei involverer eit breitt spekter av aktørar og kan møte institusjonell kompleksitet, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Skogplanting og gjenplanting som tilpasningspraksis er ein del av prinsippa for berekraftig skogforvalting. Dei bør også bli ein del av dei lokale eller nasjonale arealbruksplanane og har derfor generelt lang levetid (tiår). I tillegg, for å ta imot støtte og kompensasjon for å dekkje tap på grunn av skogplanting i jordbruksmark, må eigarane garantere vedlikehald av det skogkledde landet i minst 5 år.