Bevaringsjordbruk

Ei vellukka gjennomføring av bevaring landbruk krev interessent deltaking frå både offentleg og privat sektor og eit sterkt samarbeid mellom dei ulike aktørane: Bønder, landbruksrådgivingstenester (som gjev bønder kunnskap og ferdigheiter til å forbetra anvendte agronomiske teknikkar, avlingsproduktivitet og gardsinntekt), forskarar, beslutningstakarar, etc. Effektive interessentbaserte deltakande tilnærmingar er naudsynt for å sikre spreiing og anvending av bevaringsjordbrukspraksis og for å avgrense tiltaka i samsvar med dei spesifikke eigenskapane til landbrukssystema som vurderast, for å oppnå høgast mogeleg effektivitet. Bønder og andre råka partar bør engasjere seg i prosjekter som omhandlar bevaringsjordbrukspraksis, for å skaffe seg meir medvit om den nære samanhengen mellom landbrukspraksis, miljøverknader og sosioøkonomiske effektar, herunder potensialet for tilpasning til og reduksjon av klimaendringar.

Vidare bør bøndene bli rettleidde i den første perioden med konvertering frå tradisjonelt til bevaringsjordbruk, for å få all naudsynt informasjon og å få erfaring med den nye praksisen og vere medvite på arbeidskrafta og tida som trengst for overgangen til det nye dyrkingssystemet. I denne konkurransen er rolla som gardsrådgiving avgjerande, samt forbetring av kapasitetsbygging og utdanning. Presentasjonen av verknadene av bevaringsjordbruksteknikkar som brukast på verkelege casestudiar, kan bidra til å gjennomføre tiltaka og gje indikasjonar til nye bønder om kva for viktige praksisar som genererer suksess og kva for feil som skal unngåast.

Blant suksessfaktorane for gjennomføringa av bevaringsjordbrukstiltak er: godt engasjement frå råka partar, politikk og offentlege tiltak for å fremje og skape gunstige vilkår for brukande av bevaringsjordbruk (til dømes fri tilgang til informasjon), hensiktsmessige rådsgivingstenester for landbruket, offentlege og private partnarskap og belønningar for miljøtenester.

Somme aspektar kan fungere som avgrensande faktorar for små gardsdimensjonar, som til dømes for gjennomføring av praksis som krev investeringar i maskiner (som for såddsåing i ikkje jordbearbeidingsanlegg). I desse tilfella brukast foreiningar av bønder eller samarbeid med tredjepartar for å overvinne dette aspektet. Andre avgrensande faktorar inkluderer utilstrekkeleg formidling av kunnskap og god praksis, utilstrekkeleg samarbeid mellom forskarar og gardsrådgiving og mangel på støtte til bønder.

I nokre tilfelle er det framleis ei bondeoppfatting at jordbearbeiding er naudsynt for jordforbedring, tilrettelegging av avling og høgare utbytte. Vidare er bønder generelt fornøya med den faktiske praksisen og føler ikkje eit økonomisk press for å endre seg, då reine og godt dyrka mark ofte er forbunde med god oppdrettspraksis. I dette samband spelar gardsrådgivingstenestene ei nøkkelrolle i å oppmuntre bøndenes tillit til bevaring av landbruket som teknologien fungerer. Dette inkluderer å demonstrere teknologien i andre bønders felt, demonstrere dei økonomiske fordelane med fakta og tal og trene folk i regionen for å hjelpe andre.

Kostnadane for implementering av bevaringsjordbrukstiltak vil sannsynlegvis variere mellom gardar (avhengig av storleik og produksjonssystem), geografiske regionar og land. Det er imidlertid rapportert av FAO at ved ikkje å dyrka jorda, kan bønder spare mellom 30 % og 40 % av tida, arbeidskraft og, i mekanisert landbruk, fossile brensel samanlikna med konvensjonelt landbruk, noko som reduserer dei tilhøyrande kostnadene. Generelt gjev bevaringsjordbruk ein reduksjon av produksjonskostnadane og ein reduksjon av tid og arbeidskraft (t.d. for jordbearbeiding og planting), og i mekaniserte systemer reduserer det kostnadene ved investering og vedlikehald av maskiner på lang sikt. Vidare tillet det avlingar som er samanliknbare med moderne intensivt landbruk, men på ein berekraftig måte, slik at avlinga betre kan tilpasse seg endra klimatiske tilhøve med omsyn til den vanlege oppdrettsforvaltinga, særleg ved å redusere årleg avkastingsvariabilitet. Dei positive effektane på avlingane avheng imidlertid av intensiteten og alvorsgraden av klimaendringane.

Dei økonomiske, agronomiske og miljømessige fordelane frå bevaringsjordbruk er påviselege på globalt, regionalt, lokalt og gardsnivå. Desse fordelane er òg relevante når det gjeld tilpasning til klimaendringar, som gjennom bevaring av landbruksavlingar oppretthaldast eller til og med forbetrast, så vel som når det gjeld reduksjon, ved å auke karbonbindinga og redusere klimagassutsleppa.

Bevaringsjordbrukspraksisen bør støttast av klare retningslinjer og framgangsmåtar. EUs felles landbrukspolitikk (CAP) og dei nasjonale og regionale landsbygdprogramma er blant dei viktigaste politiske drivkreftene for gjennomføringa av bevaringsjordbruket i EUs medlemsstatar.

Den felles landbrukspolitikken fremjar anvendelsen av denne praksisen gjennom «grøn direkte betaling» (eller «grøngjering») (første pilar i den felles landbrukspolitikken) for å støtte bønder som vedtek eller opprettheld landbrukspraksis (t.d. avlingsdiversifisering) som bidreg til å nå miljø- og klimamåla. Vidare gjer den andre søyla i den felles landbrukspolitikken, EUs politikk for utvikling av landdistrikta, som er utforma for å støtte distrikta, det mogleg for regionale, nasjonale og lokale styresmakter å formulere sine individuelle program for utvikling av landdistrikta og støttar mellom anna tiltak for berekraftig forvalting av naturressursar og klimatiltak, herunder bevaring av landbrukspraksis. Dei andre pilarprogramma er samfinansiert av EU-middel og regionale eller nasjonale midlar.

Eit år kan vere nok til å gjennomføre tiltaka for bevaring av landbruket. Tida som krevst, er i stor grad avhengig av kunnskapsformidling, politikk og offentlege tiltak, ferdigheiter og tilgjengelegheit av midlar og interessentanes engasjement.

Bevaringsjordbruk er eit langsiktig tilpasningstiltak og har generelt lang levetid (tiår).