Bevaring av landbruket

Bevaringsjordbruk, slik det er definert av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), er «eit jordbrukssystem som fremjar oppretthalding av eit permanent jorddekke, minimal jordforstyrring og diversifisering av planteartar. Det forbetrar biologisk mangfald og naturlege biologiske prosessar over og under jordoverflata, noko som bidreg til auka effektiv bruk av vatn og næringsstoff og til forbetra og vedvarande avlingsproduksjon. IPCCs spesialrapport «Climate Change and Land» (2019) inkluderer bevaringsjordbruk blant dei inkrementelle tilpasningsalternativane for å takle klimarisiko. Dei tre hovudprinsippa for bevaring av landbruket (minimum jordforstyrringar, avlingsdiversifisering og permanent jorddekke) bidreg til å beskytte miljøet og redusere både verknaden av klimaendringar på landbrukssystemer (tilpasning) og bidraget frå landbrukspraksisen til utslepp av klimagassar (reduksjon) gjennom berekraftig arealforvalting. Desse prinsippa, beskrive i flere detaljar nedanfor, bidreg til å beskytte jorda mot erosjon og nedbrytning, forbetre jordkvaliteten og biologisk mangfald, bevare naturressursane og auke brukseffektiviteten, samtidig som avlingane optimaliserast.

Meir detaljert kjenneteiknast «minimum jordforstyrringar» av redusert jordbearbeidingspraksis (som pløying, oppriving og alle jordbearbeidingsoperasjonar som vanlegvis brukast til å førebu jorda for frøspreiing, frøplanteverksemd og vekstvekst og produksjon) gjennom direkte såing og/eller direkte gjødselplassering. Det bidreg til å forbetra jordeigenskapar, bevare og auke jordorganisk materiale, og dermed redusere jorderosjon. Vidare reduserer inga jordbearbeiding og minimal jordbearbeiding energiforbruket ved landbruksmaskinar, forbetrar jorddrenering, forbetrar matforsyninga til insektar, fuglar og små pattedyr på grunn av høgare tilgjengelegheit av avlingsrestar og ugrasfrø i jorda. Faktisk leverast ei rekkje økosystemtenester av minimum jordforstyrring, inkludert: vassregulering, karbonlagring, jordstabilitet, beskyttelse av overflatejord mot erosjon, forbetra vassinfiltrasjon, auka jordfruktbarheit gjennom forbetra nitrogenlager (på lang sikt), forbetra jord, vatn og luftkvalitet, reduksjon av jorderosjon og brenselbruk. Alle desse elementa er av største betydning for å redusere sårbarheita i landbrukssystema og auke deira tilpasningskapasitet til klimaendringar, og bidra også til reduksjonsmåla.

«Avlingsdiversifisering» er praksisen med å dyrke meir enn éin art i eit gjeve landbruksområde, i form av vekselbruk og/eller assosiasjon. Diversifiseringa i dyrka artar aukar tilpasningskapasiteten til landbrukssystemer til klimaendringar ved å forbetra jordas fruktbarheit og struktur, jordvasshaldingskapasitet og vass- og næringsstofffordeling gjennom jordprofilen, bidra til å forhindra skadedyr og sjukdommar, og auka utbyttestabilitet. Faktisk er dei diversifiserte beskjeringssystema meir stabile og motstandsdyktige enn monokultursystemer. Avlingsdiversifisering leverer ei rekkje økosystemtenester, bidreg til å forbetre avlingsproduktiviteten og motstandskrafta til oppdrettssystemer og reduserer klimagassutsleppa frå landbruksaktivitetar.

«Permanent organisk jorddekke» med avlingsrestar og/eller dekkvekstar (t.d. belgfrukter, korn eller andre vekstar som er planta mellom hovudvekstane, hovudsakleg til fordel for jorda i staden for avlingsutbyttet) gjer det mogleg å tilpasse klimaendringane ved å redusere jorderosjon og -nedbrytning som kan forverrast av verknaden av ekstreme vêrforhold (t.d. ekstreme nedbørsmengder, tørke og periodar med jordmetting, ekstrem varme, sterk vind) og forbetra stabiliteten i bevaringssystemet for landbruket. Dekkavlingar forbetrar jordeigenskapane (fruktbarheit og kvalitet), bidreg til å handtere jorderosjon, bevare jordfuktigheit, unngå komprimering av jorda, innehalde skadedyr og sjukdommar og auke biologisk mangfald i agroøkosystemet.

Dei tre prinsippa og tilhøyrande tiltak for bevaring av landbruket gjeld i alle landbruksavlingar, men må tilpassast dei spesifikke avlingskrava og dei lokale tilhøva i kvar landbruksregion. Flere europeiske prosjekter (til dømes SOLMACC, AgriAdapt og HelpSoil) har testa effekten av desse tiltaka på gardar, og fremja bruken av teknikkar som bidreg til å oppnå tilpasnings- og reduksjonsmål.

Ei vellukka gjennomføring av bevaringsjordbruk krev interessentdeltaking frå både offentleg og privat sektor og eit sterkt samarbeid mellom dei ulike aktørane: bønder, gardsrådgivingstenester (som gjev bønder kunnskap og ferdigheiter for å forbetra anvendte agronomiske teknikkar, avlingsproduktivitet og landbruksinntekt), forskarar, beslutningstakarar, etc. Effektive interessentbaserte deltakande tilnærmingar er naudsynte for å sikre spreiing og anvending av bevaringsjordbrukspraksis og for å avgrense tiltaka i samsvar med dei spesifikke eigenskapane til landbrukssystema som vurderast, for å oppnå høgast mogleg effektivitet. Bønder og andre råka partar bør engasjere seg i prosjekter som omhandlar bevaringspraksis i landbruket, for å auke medvitet om den nære samanhengen mellom landbrukspraksis, miljøverknader og sosioøkonomiske verknader, herunder potensialet for tilpasning til og begrensning av klimaendringar.

Bøndene bør dessutan rettleis i den første omleggingsperioden frå tradisjonelt til bevaringsjordbruk, for å få all naudsynt informasjon og for å få erfaring med den nye praksisen og vere medvite på arbeidskrafta og tida som trengst for overgangen til det nye dyrkingssystemet. I denne konkurransen er rolla som landbruksrådgiving avgjerande, samt forbetring av kapasitetsbygging og utdanning. Presentasjonen av effektane av bevaringsjordbruksteknikkar som brukast på ekte case-studiar, kan bidra til gjennomføringa av tiltaka og gje indikasjonar til nye bønder om kva for nøkkelpraksisar som gjev suksess og kva for feil som skal unngåast.

Blant suksessfaktorane for gjennomføringa av tiltak for bevaring av landbruket er: godt interessentengasjement, politikk og offentlege tiltak for å fremje og skape gunstige tilhøve for bruk av bevaring av landbruket (til dømes fri tilgang til informasjon), passande landbruksrådgivingstenester, offentlege og private partnarskap og belønningar for miljøtenester.

Somme aspektar kan fungere som avgrensande faktorar for småbruksdimensjonar, til dømes for gjennomføring av praksis som krev investeringar i maskineri (som for såing i ikkje jordbearbeidingssystemer). I desse tilfella brukast foreiningar av bønder eller samarbeid med tredjepartar for å overvinne dette aspektet. Andre avgrensande faktorar er mangelfull kunnskapsformidling og god praksis, mangelfullt samarbeid mellom forskarar og gardsrådgiving og manglande støtte til bønder.

I nokre tilfelle er det framleis ei bonde oppfatting at jordbearbeiding er naudsynt for jordforbedring, tilrettelegging av avlingar og høgare avkasting. Vidare er bøndene generelt fornøya med den faktiske praksisen og føler ikkje eit økonomisk press for å endre seg, då reine og godt flislagte felt ofte er forbunde med god oppdrettspraksis. I dette samband spelar gardsrådgivinga ei nøkkelrolle i å oppmuntre tilliten til bønder som er nye til bevaringslandbruk, at teknologien fungerer. Dette inkluderer å demonstrere teknologien på andre bønders felt, demonstrere dei økonomiske fordelane med fakta og tal og trene folk i regionen for å hjelpe andre.

Kostnaden for å gjennomføre tiltak for bevaring av landbruket vil truleg variere mellom gardar (avhengig av storleik og produksjonssystem), geografiske regionar og land. Det er imidlertid rapportert av FAO at ved ikkje å dyrka jorda, kan bønder spare mellom 30 % og 40 % av tid, arbeidskraft og i mekanisert landbruk, fossile brensel i forhold til konvensjonelt landbruk, noko som reduserer dei tilhøyrande kostnadene. Generelt tillet bevaringsjordbruk ein reduksjon av produksjonskostnadane og ein reduksjon av tid og arbeid (t.d. for jordforbereding og planting), og i mekaniserte systemar reduserer det kostnadene ved investering og vedlikehald av maskiner på lang sikt. Vidare tillet det avlingar som kan samanliknast med moderne intensivt landbruk, men på ein berekraftig måte, slik at avlinga betre kan tilpasse seg endra klimaforhold i forhold til den vanlege oppdrettsforvaltinga, særleg ved å redusere årlege utbyttevariasjonar. Dei positive effektane på avlingane avheng imidlertid av intensiteten og alvorsgraden av klimaendringane.

Dei økonomiske, agronomiske og miljømessige fordelane som tilbys av bevaringsjordbruk, kan påvisast på globalt, regionalt, lokalt og gardsnivå. Desse fordelane er òg relevante når det gjeld tilpasning til klimaendringar, då gjennom bevaring av jordbruksavlingar oppretthaldast eller til og med forbetrast, så vel som når det gjeld begrensning, ved å auke karbonbindinga og redusere utsleppa av klimagassar.

Landbrukspraksisen for bevaring bør støttast av klare retningslinjer og prosedyrar. Den felles landbrukspolitikken (CAP) i EU og dei nasjonale og regionale landlege programma er blant dei viktigaste politiske drivkreftene for gjennomføringa av bevaringsjordbruket i EUs medlemsstatar.

Den felles landbrukspolitikk fremjar anvendinga av denne praksisen gjennom «grøn direkte betaling» (eller «grøning») (den første søyla i den felles landbrukspolitikken) for å støtte bønder som innfører eller opprettheld landbrukspraksis (t.d. spreiing av avlingar) som bidreg til å nå miljø- og klimamåla. Den andre pilaren i CAP, EUs politikk for utvikling av landdistrikta, som er utforma for å støtte distrikta, gjer det dessutan mogleg for regionale, nasjonale og lokale styresmakter å formulere sine individuelle program for utvikling av landdistrikta, og støttar mellom anna tiltak for berekraftig forvalting av naturressursar og klimatiltak, herunder bevaring av landbrukspraksis. Dei andre pilarprogramma er samfinansiert av EU-middel og regionale eller nasjonale midlar.

Eit år kan vere nok til å gjennomføre tiltaka for bevaring av landbruket. Tida som krevst er svært avhengig av kunnskapsformidling, politikk og statlege tiltak, kompetanse og midlar tilgjengelegheit, og interessentanes engasjement.

Bevaringsjordbruk er eit langsiktig tilpasningstiltak og har generelt lang levetid (tiår).