Tilpasning og diversifisering av reiselivstilbod

Turismetilbodet er nøkkelfaktoren for attraktiviteten til eit turistmål, og det er avhengig av visse fysiske så vel som sosiokulturelle forhold. Gradvise klimatiske endringar samt ekstreme vêrforhold (til dømes tørke, flaum eller stormar) påverkar i aukande grad turismetilbodet.

Ein låg grad av diversifisering av reiselivstilbodet inneber derfor ein høg risiko for klimaendringar. Til dømes er destinasjonar som i hovudsak baserer tilbodet sitt på «sol- og sjøturisme» truga av havnivåstiging og havoppvarming, medan vintersportsdestinasjonar står overfor utfordringar på grunn av det minkande snødekket og kortare vintersesongar. Dei skiftande tilhøva påverkar i aukande grad turistanes tilfredsheit, og dei reagerer ved å justere sine destinasjonsval. Dette kan føra til betydelege økonomiske tap for enkelte turistdestinasjonar. Konsekvensar av klimaendringar kan òg representere nye høve, til dømes ved å forlenge varigheita av milde temperaturperiodar, og dermed auke etterspurnaden i lågsesongen. Dette kan bidra til å redusera sesongmessigheita av turisme og resultere i økonomiske og sosiale fordelar.

Derfor er det viktig å vurdere endringane som kan påverke reiselivssektoren og tilpasse og diversifisere reiselivstilbodet tilsvarande.

Diversifisering mot berekraftige former for turisme er spesielt viktig for destinasjonar som i stor grad er avhengige av turisme. I 2022 var Kroatia, Kypros, Malta, Portugal og Hellas dei EU-landa som var mest avhengige av turisme. Diversifisering er spesielt viktig òg for destinasjonar som baserer tilbodet sitt på visse klimatiske tilhøve (t.d. mildt vêr) eller naturlege (t.d. intakte økosystemar) og sosiokulturelle forhold (t.d. kulturarv, tradisjonar) som sannsynlegvis vil bli påverka av klimaendringar.  Sterke sesongsvingingar utgjer ein ekstra risiko. Diversifisering, utover klimatilpasning, har potensial til å auke attraktiviteten til destinasjonen, og auke motstanden mot ulike endringar i etterspurnaden. Vidare kan det diversifiserte turismetilbodet òg ha positive effektar på bebuarane, til dømes ved å skape nye fritidsaktivitetar som ikkje utelukkande er designa for turistar.

Diversifisering kan oppnåast ved å utvikle nye tilbod eller ved å tilpasse eksisterande tilbod. Nye og tilpassa reiselivstilbod bør utformast med særleg vekt på miljømessige, økonomiske og sosiale konsekvensar. Diversifisering og sesongmessig omfordeling av turisme representerer tilpasningsalternativar berre viss dei ikkje skadar økosystemar og respekterer lokale sosioøkonomiske forhold, og dermed bidreg til å redusere verknaden av masseturisme (t.d. overbefolkning, forstyrring av lokale tradisjonar, miljøforringing, vassstress osb.). Høve for diversifisering varierer avhengig av den lokale konteksten. Det tilrådast til dømes å vurdere tilbod som er uavhengige av bestemte vêrforhold, til dømes innandørs idrettsanlegg eller museum. Ei anna tilråding er å ta omsyn til klimaendringar for å informere reiselivsutviklingsplanar og langsiktige val. Mainstreaming klimatilpasning i nasjonale eller regionale reiselivsutviklingsplanar kan faktisk drive gjennomføringa av dette alternativet.   Til dømes i Spessart (Tyskland) førte fallande skimoglegheiter til utvikling av nye stiar og skifta tilbodet mot fotturar, sykling, velvære og kultur. Dermed kan avhengigheita av snø reduserast, samstundes som sesongvariasjonen reduserast. Nye eller tilpassa reiselivsprodukter kan òg utviklast gjennom diversifisering av andre sektorar. Til dømes i kystområde kan fisketurisme utviklast som ein måte å diversifisere fiskerier, fremje berekraftig fiskepraksis og gje komplementære inntektsskildar for fiskarar (sjå tilpasningsalternativet Diversifisering av fiskeri- og akvakulturprodukter og -systemer). Dette alternativet kan òg kombinerast med strategiar for å beskytte helsa til borgarar og turistar mot varmebølgjer (t.d.

Tilpasning og diversifisering av turismetilbodet er ikkje mogleg utan samarbeid med og støtte frå ulike interessentar. Ein deltakande prosess er avgjerande for å skapa ein felles visjon og for å løyse potensielle konfliktar frå byrjinga. Samle interessentar med ulike erfaringar og bakgrunnar (t.d turisme økonomiske aktørar, cruiseselskaper, offentleg transport leverandørar, leverandørar av kulturarrangementar, miljø- og kulturarv foreiningar, lokale produsentar av mat, kommunar) kan òg fremje innovative idear og unngå maladaptive utfall.  

Involvering av turistar (til dømes ved å gjennomføre ei undersøking eller intervjuar) bidreg til å betre forstå deira behov og forventingar. Det er like viktig å vurdere behova til lokale innbyggjarar, spesielt for sårbare grupper, som diversifisering av turisme tilbodet bør gagne både turistar og lokale innbyggjarar. Diversifisering bør ideelt sett òg bidra til bevaring av naturen. Difor er utveksling med relevante interessentar (t.d. forvaltarar av verneområde og lokale styresmakter med ansvar for miljøvern) naudsynt for å oppmuntre til synergier og unngå at nye konfliktar oppstår som følgje av forslag til diversifisering.

Generelt er ein brei deltakingsprosess grunnlaget for å sikre vellukka diversifisering og tilpasning av reiselivstilbodet.

Tilpasning og diversifisering av reiselivstilbodet er ei utfordrande oppgåve, då det ikkje finst nokon «one size fits all»-løysing, og det som har fungert på éin destinasjon, ikkje nødvendigvis fungerer på ein annan. Ein nøkkelfaktor for vellukka diversifisering er involvering av alle råka interessentar for å auke aksepten av strategien og byggje støtte for implementeringa. Ein annan viktig faktor er å skape samarbeidsinitiativar med andre leverandørar av reiselivstenester på regional skala, for å skape synergier og unngå konkurrerande tilbod. Vidare foreslås det å følgje ei systematisk tilnærming som omfattar følgjande trinn:

• Innsamling av eksisterande tilbod og målgrupper
• Vurdering av konsekvensar av klimaendringar og andre framtidige utviklingar på tilbod og etterspurnad frå turisme
• Analysere styrkar, veikskapar, høve og truslar (SWOT) av dagens turisme tilbod  
• Strategiutvikling (fokus på å møte utfordringane og bruke nye høve)
• Gjennomføring
• Overvåking, evaluering og læring (MEL)
• Marknadsføring og kommunikasjon.

Utfordringar for vellukka tilpasning og diversifisering av turisme er etableringa av nært samarbeidsinitiativar med andre sektorar, som ofte er naudsynte for turistsektorens tverrgåande karakter. For å unngå maladaptive utfall, er det viktig å vurdere fordelar og ulemper ved ulike diversifiseringsstrategiar i lokal samanheng. Diversifisering kan ha ulike positive fordelar viss det støttar eit skifte mot meir berekraftige reiselivstilbod, til dømes ved å involvere lokalt eigde bedrifter. Det kan imidlertid hindrast av mangel på motiverte, dyktige og framtidsretta operatørar, og av ei generell mangel på medvit om konsekvensane av klimaendringar på reiselivssektoren.

Kostnader kan vere ein betydeleg barriere for gjennomføringa av dette alternativet, men ulike finansieringsmuligheter på EU-nivå, samt på nasjonalt og subnasjonalt nivå kan støtte tilpasning og diversifisering i reiselivssektoren. Guiden om EU-finansiering for turisme kan hjelpe reiselivsinteressatar med å finne eigna EU-finansieringsprogram.

Kostnadane ved diversifisering kan variere betydeleg, og kan vere høge dersom det er behov for ny infrastruktur. Tilpasning og gjenbruk av eksisterande reiselivsinfrastruktur kan derfor vere ein strategi for å redusere kostnadene. Til dømes brukte ein kommune i Allgäu-Alpane ein tidlegare snøproduksjonsdam for å skape ein "vassklatringspark".

Fordelane med eit diversifisert turismetilbod inkluderer eit konkurransefortrinn samanlikna med låg diversifiserte destinasjonar og ein høgare fleksibilitet til å reagere på endringar i etterspurnaden. Vidare kan negative sosiale og miljømessige konsekvensar av turisme reduserast ved berekraftig diversifisering som i staden kan skape høve for verdsetjing og fremjing av kultur- og miljøarv. Dette inkluderer til dømes å skape nye stiar for mindre vitja område, framme av økomuseum, organisering av guida turar for å vise fram miljøeigenskapar etc. Økonomiske fordelar kan realiserast ved å auke samanhengen mellom turisme og lokale bedrifter, til dømes å organisere marknader for å fremje regional mat eller handlaget handverk (sjå til dømes casestudien om løvefisk på Kypros). Når diversifisering av reiselivstilbodet er informert av omsyn til klimaendringar, kan det bidra til å unngå økonomiske tap i reiselivssektoren på lang sikt. Ytterlegare fordelar inkluderer bevisstgjering for sårbarheita til reiselivsdestinasjonar for klimaendringar, og potensielt òg atferdsendringar av turistar og lokalbefolkninga.

Ettersom turisme er ein tverrgåande sektor, kan ulike rettslege aspektar vere relevante for diversifisering og tilpasning av tilbodet om turisme (t.d. direktiv 76/160/EØF med omsyn til badevatn, direktiv 92/43/EØF med omsyn til bevaring av naturlege habitatar). Det tilrådast å diversifisere turisttilbodet gjennom å utnytte Europas felles kulturarv i EF-kommunikasjonen «Europa, verdens første turistdestinasjon — eit nytt politisk rammeverk for turisme i Europa» (COM (2010) 352 endeleg). Diversifisering er òg kalla tilbake i EF-kommunikasjonen “A European Strategy for more Growth and Jobs in Coastal and Maritime Tourism” (COM(2014) 86 final) gjennom å fremje transnasjonale tematiske reiseruter som kulturelle, religiøse eller gamle handelsruter.

Diversifisering er ein langsiktig og dynamisk prosess, då det krev fleksibel tilpasning til endra omstende. Gjennomføringstida for eit bestemt tiltak vil variere avhengig av prosjektets omfang og kompleksitet, det juridiske rammeverket, tilgjengelegheita av økonomiske ressursar og nivået på interessatengasjement.

Ideelt sett representerer dette tilpasningsalternativet ein langsiktig strategi for å handtere klimaendringar. Nøkkelen til lang levetid er å utvikle tilbod som gjer det mogleg å oppretthalde fleksibiliteten til å reagere på endra klimatiske, men òg sosiokulturelle forhold.