Etablering og restaurering av riparian bufferar

Riparian buffer strimlar er lineære band av permanent naturleg eller semi-naturleg vegetasjon ved sida av bekkar og elvar. Ein generell, multi-purpose, riparian buffer design består av ei stripe av gras, buskar og tre mellom normal bank-full vasstand og meir intensivt brukt land, til dømes dyrka mark, vegar, bebygde område. Riparian buffer strimlar er eit tilpasningsalternativ i stand til å: 

• forhindre flaum: riparian bufferar gjev rom for naturleg dynamikk i ei elv, til dømes stigande og fallande vasstand, og gjev rom for å bremse straumen og skape buktande straumningsvegar. Dette reduserer kanalens erosjonspotensial i elvar og dermed potensialet for nedstraums flaum. 
• redusere tørke: gjennom å forbetra grunnvassoppladning ved å auke jordpermeabiliteten og auka kontakttida for vatn med jord, eller gjennom skuggeeffektar frå tre og buskar som forbetrar mikroklimatiske tilhøve. 
• sikre kjøling: Skyggeeffekten av riparian bufferar bidreg til å skape eit mikroklima som tener til å kjøle overskygga vasslekamar, auke luftfuktigheita og stabilisere temperaturar. 

Utover tilpasning forventast ei rekkje fordelar frå riparian bufferstrimlar, sidan dei fungerer som: 

• Naturleg filter for miljøgifter og førebygging av eutrofiering: Dei fungerer som eit skjold mot landstraum frå landbruksfelt ved å redusera avrenning av sedimenter og forureinande stoff som når vassdraget. Buffersoner reduserer gjennomsnittleg NO 3-N med 33 % i overflateavrenning og med 70 % i grunnvatn (Valkama eit al., 2019). 

• Naturleg korridor som forbind habitatar og artar som lettar naturleg artsspreiing. Dei tillet tilkopling på tvers av både langsgåande (oppstraums-nedstraums) og laterale (mellom straum og land) gradientar. Langsgåande tilkopling er spesielt viktig for spreiing av artar over temperaturgradientar, medan lateral tilkopling gjev høve for heterogene mikroklima som hjelper artar til å takle varierande vêr. 

Gjeve spekteret av fordelar, er riparian bufferar viktige funksjonar for å oppretthalde og gjenopprette i landskapet. Bufferstrimlar blir dermed mykje støtta som agro-miljøtiltak i europeiske landlege utviklingsprogram. Breidda på ein funksjonell bufferstripe avheng av landskapskonteksten, straumbreidda og dynamikken i straumen. I intensiv landbrukslåglandet er breie bufferstrimlar på 10-100 m spesielt viktige. Breidda på riparian bufferen og styringa av den naturlege eller semi-naturlege vegetasjonen bør vera kontekstspesifikk og ta særleg omsyn til hydraulikken i elva og heile nedslagsfeltet. Av denne grunn krev det samordning mellom ulike styringsnivå og integrasjon i regionale og nedbørfeltsplanar. 

Gjennomføringa av riparian bufferstrimlar krev involvering av ulike aktørar (elvforvaltarar, bønder, etc.) som bør vera involvert for å gjera vedtakinga av tilpasningsalternativet mogleg. Alternativet er vanlegvis godt akseptert av publikum på grunn av sin positive effektar på landskapet og flere co-fordelar det gjev. Lokale styresmakter som er involvert i agr o-environmental ordningar og høg naturverdi jordbruksland kan hjelpe til med på bakken gjennomføring. 

Suksessen til vegeterte bufferstrimlar er sterkt avhengig av eigenskapar som buffersonebreidd, skråning av dei tilstøytande felta, jordtype og variasjon og tettleik av vegetasjon. Mindre mellombelse negative biverknader under plantasjen av vegetasjon og relaterte arbeid langs vasskroppen er høgt kompensert, men middels til langsiktige positive effektar, viss alternativet er nøye utforma og planlagt. 

Oversvømmelses- og tørkereduserande effektar kan variere, avhengig av lokale forhold og kvaliteten på design og implementering. Skogkledde bufferar skapar treaktig rusk som påverkar straummorfologien mest. Tre og busk storleik, alder og tettleik er faktorar som skal vurderast i effektiviteten av flaumkontroll, vassretensjon og filtreringskapasitet. Vegetative striper som er planta med innfødde artar, kan òg bidra til det lokale biologiske mangfaldet på lang sikt. Der ikkje-opphavlege artar er planta, kan dei ha negative effektar på den langsiktige berekrafta til bufferane, eller potensielt skade innfødde etablerte økosystemar i området.  Faktisk må valet av passande vegetasjon vurderast nøye for å sikre høg kapasitet til å behalde jord og vatn og for å bidra til det lokale biologiske mangfaldet. Behovet for regelmessig vedlikehald av vegetasjon bør også vurderast for å minimere innsatsen som er naudsynt for bevaring på lang sikt. 

Det er òg ei rekkje sosiale og økonomiske faktorar som kan dempe vedtaket av riparian bufferar, inkludert: mangel på insentivprogram, dårleg definerte mål, mangel på vedlikehald og motstand frå grunneigarar. 

Den totale kostnaden for riparian bufferstrimlar inkluderer kostnadene ved planlegging, kostnadene ved planting (tre, buskar, lokal vegetasjon), kostnadene for land og/eller inntekter som går tapt ved å erstatta gard/beiteområde, og kostnaden for vedlikehaldsarbeid. Desse kostnadene er enormt avhengig av plasseringa og storleiken på bufferstripa, men dei er vist å vera sterkt balansert med dei langsiktige fordelane. 

Riparian bufferar gjev flere fordelar for tilpasning til klimaendringar som mikroklima skaping, flaum og tørke reduksjon. Vidare, ved å fungere som korridor for biologisk mangfald og ved å forbetra lokal vasskvalitet gjennom filtreringskapasitet for næringsstoff og forureinande stoff, er riparian bufferar viktige funksjonar for å oppretthalde og gjenopprette i landskapet. Bufferstrimlar kan òg redusera kostnadene ved befruktning på grunn av reduksjon av næringsavrenning og kan redusera hyppigheita av elvebreidda restaurering på grunn av redusert flaum og erosjon. 

I tillegg er fleirårig vegetasjon som tre spesielt gunstig for langsiktig atmosfærisk karbonbinding, noko som òg gjer riparian bufferar eit potensielt verktøy for vidare framgang mot reduksjon av klimaendringar. 

Den CAP krev bønder å beskytte og administrere vatn gjennom etablering av buffer strimlar langs vassdrag, administrere vatn for vatning og beskytte grunnvatn frå forureining. I det nye forslaget til felles landbrukspolitikk for 2023-2027 må bøndene oppfylle grøntkrava for å kvalifisere for støtte, og dette inkluderer bufferstriper langs elvar på minst 3 m i breidda som er fri for plantevernmiddel og gjødsel. Inntil dei nye CAP-reformene kjem på plass, er det imidlertid ingen felles definisjon av bufferstripestorleik eller -område, og regjeringar kan laga sine eigne bufferstripdefinisjonar. Under Rural Development-programmet er det gjeve utbetalingar for å utvida slike buffersoner. Dette kan òg inkludere meir skogkledde soner. 

Tilpasningsalternativet for riparian bufferkonstruksjon er òg knytt til EUs vassrammedirektiv, som krev at kvart nedbørsfelt sender inn ein forvaltningsplan kvart 6. år for å beskytte vassressursen mot menneskeleg press, inkludert avrenning frå landbruket, for å oppnå god økologisk status. 

10-15 år kan vera naudsynt for å utvikla ein fullt moden riparian buffer som inkluderer tre og skugge fordelar samt skapa ein biologisk mangfald korridor. Men innan 1 år kan buskar og lokal vegetasjon plantast som allereie byrjar å visa sine første positive effektar i form av redusert erosjon og forureinande filtrering. Overvåking og vedlikehald av området bør styrast nøye, spesielt i løpet av dei første 5 åra, og skalera ned forvaltingsinnsatsen mellom 5-10 år etter bufferverksemda, når den blir meir moden og mindre sårbar for lokalt miljøtrykk. 

Forventa levetid er meir enn 25 år dersom tiltaka er godt etablert i dei første åra av gjennomføringa, med det meste av vedlikehaldet i dei første 5-10 åra.