Etablering og gjenoppretting av riparian bufferar

Gjennomføringa av riparian buffer strips krev involvering av ulike aktørar (elvforvaltarar, bønder, etc.) som bør vera involvert for å gjera vedtaket av tilpasningsalternativet mogleg. Alternativet er vanlegvis godt akseptert av publikum på grunn av dets positive effektar på landskapet og dei mange samfordelanedet gjev. Lokale styresmakter som er involverte i miljøordningarog høg naturverdi jordbruksland kan hjelpe til med implementering på bakken. 

Suksessen til vegeterte bufferstrimlar er sterkt avhengig av eigenskapar som buffersonebreidd, helling av dei tilstøytande felta, jordtype og variasjon og vegetasjonens tettleik. Mindre mellombelse negative biverknader under plantasjen av vegetasjon og relaterte arbeid langs vasskroppen er høgt kompensert, men middels til langsiktige positive effektar, viss alternativet er nøye utforma og planlagt. 

Effektane av flaum- og tørketiltak kan variere, avhengig av lokale forhold og kvaliteten på utforminga og gjennomføringa. Skogkledde bufferar skapar treaktig rusk som påverkar straumen morfologi mest. Tre og busk storleik, alder og tettleik er faktorar som skal vurderast i effektiviteten av flaum kontroll, vassretensjon og filtrering kapasitetar. Vegetative strimlar som er planta med innfødde artar, kan òg bidra til det lokale biologiske mangfaldet på lang sikt. Når ikkje-innfødde artar plantast, kan dei ha negative effektar på bufferanes langsiktige berekraft, eller potensielt skade innfødde etablerte økosystemar i området.  Faktisk må utveljinga av passande vegetasjon vurderast nøye for å sikre høg kapasitet til å behalde jord og vatn og bidra til det lokale biologiske mangfaldet. Behovet for regelmessig vedlikehald av vegetasjon bør også vurderast for å minimere innsatsen som er naudsynt for å bevare den på lang sikt. 

Det er også ei rekkje sosiale og økonomiske faktorar som kan dempe adopsjonen av riparian bufferar, inkludert: Mangel på insentivprogram, dårleg definerte mål, manglande vedlikehald og motstand frå grunneigarar. 

Den totale kostnaden for riparian buffer strips inkluderer kostnadene ved planlegging, kostnadene ved planting (tre, buskar, lokal vegetasjon), kostnadene for land og/eller inntekter tapt frå å erstatte gard/beiteområde, og kostnaden for vedlikehaldsarbeid. Desse kostnadene er enormt avhengig av plasseringen og storleiken på bufferstripa, men dei viser seg å vera sterkt balansert med dei langsiktige fordelane. 

Riparian bufferar gjev flere fordelar for tilpasning til klimaendringar som mikroklima skaping, flaum og tørke reduksjon. Vidare, ved å fungera som korridor for biologisk mangfald og ved å forbetra lokal vasskvalitet gjennom deira filtreringsevne for næringsstoff og forureinande stoff, er riparian bufferar viktige funksjonar for å oppretthalde og gjenopprette i landskapet. Bufferstrimlar kan òg redusera kostnadene ved befruktning på grunn av reduksjon av næringsavrenning og kan redusera hyppigheita av rivbank restaurering på grunn av redusert flaum og erosjon. 

I tillegg er fleirårig vegetasjon som tre spesielt gunstig for langsiktig atmosfærisk karbonbinding, noko som òg gjer riparian bufferar til eit potensielt verktøy for ytterlegare framgang mot reduksjon av klimaendringar. 

Cap krev at bønder skal beskytte og administrere vatn gjennom etablering av bufferstrimlar langs vassdrag, administrere vatn til vatning og beskytte grunnvatn mot forureining. I samsvar med det nye forslaget til den felles landbrukspolitikken for 2023-2027 må bøndene oppfylle grøne krav for å kvalifisere for støtte, og dette inkluderer bufferstrimlar langs elvar med minst 3 m breidd som er fri for plantevernmiddel og gjødsel. Men inntil dei nye CAP-reformene kjem på plass, er det ingen felles definisjon av ein bufferstripestorleik eller -område, og regjeringar kan laga sine eigne bufferstripdefinisjonar. Under Rural Development program betalingar er gjevne for å utvida slike buffersoner. Dette kan òg omfatta flere skogkledde soner. 

Tilpasningsalternativet for riparian bufferkonstruksjon er òg knytt til EUs vassrammedirektiv,som krev at kvart nedbørsfelt skal sende inn ein forvaltningsplan kvart 6. år for å beskytte vassressursen mot menneskeleg press, inkludert jordbruksavrenning, for å oppnå god økologisk status. 

10-15 år kan vera naudsynt for å utvikla ein fullt moden riparianbuffer som inkluderer tre og skuggefordelar, samt å skapa ein korridor for biologisk mangfald. Men innan 1 år kan buskar og lokal vegetasjon plantast som allereie byrjar å visa sine første positive effektar når det gjeld redusert erosjon og forureinande filtrering. Overvåking og vedlikehald av området bør styrast nøye, spesielt i løpet av dei første 5 åra, og nedskalarar forvaltingsarbeidet mellom 5-10 år etter bufferverksemda, når den blir meir moden og mindre sårbar for lokale miljøpåverknader. 

Forventa levetid er meir enn 25 år dersom tiltaka er godt etablert i dei første åra av gjennomføringa, med hovuddelen av vedlikehaldet i dei første 5-10 åra.