Agroforestry

Vellukka gjennomføring av agroforestry ordningar krev involvering av interessentorganisasjonar frå offentleg og privat sektor. Forskings- og utvidingsprogram må involvere interessentar for å sikre at programma er relevante, brukande og praktiske. Multi-stakehaldar fora og inter-avdelingsmøte bør koordinere tilnærminga til agroforestry utvikling og skape synergier mellom flere sektorar. Å adressere agroforestry-strategiar bringar lokale styresmakter nærare leiingas beslutningsnivå. Integrert arealplanlegging gjennom interessentbaserte deltakande tilnærmingar kan gje tverrsektorielle koordinerings- og forhandlingsplattformer. Intersektoriell koordinering bør gjevast til landbruksbyråar sidan agroforestry praktiseres hovudsakleg på gardar. Agroforestry bør òg samle urbane og landlege område (territoriell tilnærming) og bidra til eit multifunksjonelt produksjonssystem (landskapstilnærming). 

Eit nettverk for agroforestry (European Agroforestry Federation,EURAF) er aktivt i Europa og teljar rundt 280 medlemmer frå 20 europeiske land. Det fremjar vedtak av agroforestry praksis i heile Europa og administrerer ein dedikert nettstad for å dele informasjon, vitskaplege resultatar og politiske spørsmål om agroforestry. Det organiserer òg ein halvårleg konferanse og deltek i store forskingsprosjekter.

Offentleg politikk som fremjar utvikling av agroforestry, bør sjåast på som eit sett med tiltak og verktøy som skapar gunstige tilhøve for utvikling av slike systemar. I desse retningslinjene er interessatinnspel, tilgang til informasjon, hensiktsmessig teknologi og utvidingstenester, private og offentlege partnarskap og belønningar for miljøtenester og god styring viktigare enn sjølve forskrifta. Politikk og offentlege inngrep bør fremja kortsiktige og langsiktige fordelar og skapa gunstige tilhøve for utvikling av agroforestry-systemer. 

Agroforestry står overfor utfordringar som ugunstige politiske insentiver, utilstrekkeleg kunnskapsformidling, juridiske begrensningar og dårleg koordinering mellom dei flere sektorane det bidreg til. Det er ikkje tilstrekkeleg adressert i nasjonal politikkutforming, arealplanlegging og distriktsutviklingsprogram. Som eit resultat er dets potensielle bidrag til økonomien og måla for berekraftig utvikling enno ikkje fullt ut anerkjend eller utnytta, og dei forventa resultata er så langt ikkje oppnådd. 

Potensielle avgrensande faktorar omfatta den administrative byrden og skogeigarstrukturen, som kan handterast med ytterlegare utveksling og fremjing av god praksis i og innanfor medlemsstatane. Innanfor CAP er meir enn 25 tiltak utforma for å forbetra dei fem vurderte agroforestry-praksisane (silvopastoral, silvoarable, skogbruk, riparian buffer strips og heimhagar), men kompleksiteten av reglar for agroforestry implementering og mangel på konsistens mellom pilar I og pilar II av CAP støttar ikkje agroforestry aktivitetar. Ei forenkling av reglane for agroforestry implementering er difor ønskt. 

Agroforestry ordningar er ei langsiktig investering. Det tek litt tid før trea mognast og gjev dei funksjonane og fordelane som forventast, noko som inneber at det trengst flere år for at agroforestry-systemer skal bli lønsame. Samstundes kan bønder møte nokre innleiande nettoinntektstap før dei dreg nytte av investeringa, noko som kan redusere deira ynskje om å investere i agroforestry. Fordelane på mellomlang sikt er imidlertid relevante og kan oppmuntre til implementering av agroforestry. 

Til slutt manglar mange bønder kunnskap om agroforestry og utdanning/opplæringsprogram er naudsynt for å fremje denne tilnærminga gjennom CAP. Derfor er integrering av agroforestry innan skule- og høgskuleutdanning avgjerande for å gjera framtidige bønder og sluttbrukarar merksame på dei mange fordelane med denne praksisen. 

Kombinasjonenav tre, avlingar og husdyr reduserer miljørisiko, bidreg til å skape eit permanent jorddekke mot erosjon, minimerer skade frå flaum og forbetrar vasslagring, aukar produktiviteten. I tillegg bringar tre næringsstoff frå djupare jordlag, eller i tilfelle av leguminøse tre, gjennom nitrogenfiksering, som kan konvertera bladkull til gjødsel for avlingar. Meir detaljert, agroforestry: 

• bidra til å beskytte og oppretthalde produksjonskapasiteten i landbruket, 
• aukar landbruksproduktiviteten sidan kombinasjonen av tre- og avlingssystemer kan føre til ein meir effektiv fangst av ressursar, til dømes solstråling eller vatn, og reduserer behovet for eksterne inngangar, til dømes gjødsel eller plantevernmiddel; 
• sørgjer for ei diversifisering av landbruksprodukter, noko som kan auke den økonomiske fortenesta ved å gje årlege og periodiske inntekter frå flere produksjonar og ved å redusere risikoen forbunde med å produsere ein enkelt vare, 
• forbetrar jord- og vasskvaliteten, reduserer (vind) erosjon og forhindrar skade på grunn av flaum; 
• reduserer sårbarheita for høge temperaturar, då tre gjev live til avlingar og reduserer relaterte skadar; 

• forbetrar biologisk mangfald på grunn av opprettalsen av eit diversifisert habitat der dyrelivsartar kan leve; 
• verkar i å kontrollera skadedyr, auka pollinering, og halda ved like land for framtidig generasjon; 
• gjev rekreasjonshøve — som ridning, terrengsykling, viltstell og turisme på landsbygda — som kjem ålmenta til gode, gjev grunneigarar inntektsspreiing og aukar landskapets mangfald og attraktivitet, 
• aukar karbonbinding i permanent/årleg avlingsproduksjon, jordsmonn og landskap, og dermed kontrasterande klimaendringar, 

CAP støttar økonomisk agroforestry. Bønder kan ta imot direkte betalingar per hektar land under agroforestry, samt støtte til å etablere eller oppretthalde agroforestry systemer under landleg utvikling strand av CAP. Dei tre kvalifiserte typar land for å ta imot midlar gjennom CAP (Pillar I) er dyrkbar jord (med ein tretettleik under 100 tre per hektar), permanent grasmark (eller permanent beite) og permanente avlingar. Under pilar II støttar tiltak 8.26 etablering og vedlikehald av agroforestry-systemer, som dekkjer etableringskostnadane (opptil 80 %) og vedlikehaldskostnadane med ein årleg premie i fem år. Betydelege kostnader er knytte til agroforestry overgangen, som tek tid, og må støttast. 

Fordelane med agroforestry systemer vart oversett i løpet av slutten av det tjuande århundre. Flere juridiske restriksjonar på multifunksjonell arealforvalting og kompliserte skatterammer avgrensa òg agroforestry utvikling gjennom åra. Frå 2001 til 2010 vart alle agroforestry-systemer gradvis kvalifisert for subsidiar etablert av CAP. No er alle jordbruksarealer berettiga, uavhengig av graden av tredekke, unntatt skogar og landområde som brukast til ikkje-landbruksproduksjon. Agroforestry er òg kvalifisert for både første og andre søyle i CAP etter 2020 (2021-2027), fokusert på miljø- og klimatenester der agroforestry kan ha ei nøkkelrolle i framtidas grøne arkitektur. Medlemsstatane må bestemme korleis og i kva grad dei ønskjer å støtte agroforestry gjennom sine strategiske planar. 

Agroforestry er òg ein del av New Green Deal-politiske rammeverket, med både Farm to Fork-strategien og EUs biodiversitetsstrategi for 2030,som bør fungere saman med den nye CAP for å støtte implementeringa av agroforestry praksis. 

Implementeringstida for agroforestry praksis er vanlegvis omtrent nokre få år. Det er imidlertidsvært avhengig av kunnskapsformidlingen om agroforestry, politikk og offentlege inngrep i regionen, og graden av interessentanes engasjement. 

Agroforestry er eit langsiktig tilpasningstiltak og har generelt lang levetid (tiår).