Agroforestry

EU-kommisjonen definerte agroforestry som arealbrukssystemer der tre dyrkast i kombinasjon med landbruk på same land. I agroforestry er woody staudar medvite integrert med avlingar og/eller dyr på same pakke eller arealforvaltingseining, utan å ha til hensikt å etablere ein gjenverande skogstativ. Trea kan arrangerast som enkle stenglar, i radar eller i grupper, medan beite kan òg føregå inne i pakkar (silvoarable agroforestry, silvopastoralism, beita eller intercropped frukthagar) eller på grensene mellom pakkar (hedges, tre linjer). Agroforestry kan implementerast i ulike romlege ordningar eller tidsmessige sekvensar, og verdsett økologiske og økonomiske interaksjonar mellom dei ulike komponentane. Det er mogleg å identifisere fem grunnleggjande romlege agroforestry praksis:  

• silvopastoral agroforestry: ein kombinasjon av tre og buskar med fôr og dyreproduksjon; 
• silvoarable agroforestry: tre og buskar intercropped med årlege eller fleirårige avlingar; 
• skogbruk: skogkledde område som brukast til produksjon eller hausting av spesialavlingar som står naturleg, til medisinsk, dekorativ eller kulinarisk bruk, 
• Hekkar, vindfang og riparian bufferstrimlar: linjer med naturleg eller planta fleirårig vegetasjon (tre og buskar) som grensar til avlingar eller beite og vasskilder for å beskytte husdyr, avlingar, jord og/eller vasskvalitet; 
• heimehagar eller kjøkkenhagar: kombinere tre og buskar med grønnsaksproduksjon. 

Agroforestry utnyttar komplementariteten mellom fleirårige artar (tre eller buskar) og avlingar, slik at dei tilgjengelege ressursane kan utnyttast meir effektivt. Effektive og moderne versjonar av agroforestry tillet diversifisering av gardsaktivitet og betre utnyttalse av miljøressursar. Jordbruksplottet held fram med å vere produktivt for bonden og genererer kontinuerleg inntekt, noko som ikkje er tilfelle når dyrkbar jord berre gjenplantes. 

Agroforestry kan implementerast i forskjellige regionar, produsere mat og fiber for betre mat og ernæringsmessig sikkerheit, oppretthalde levebrød, lindre fattigdom og fremje produktive, spenstige landbruksmiljøer. Vidare kan agroforestry bidra til reduksjon og tilpasning av klimaendringar ved å auke karbonlagring, forhindre avskoging, auke bevaring av biologisk mangfald, produsere reinare vatn og kontrollere jorderosjon, og dermed gjere det mogleg for landbruksområde å betre takle flaum og tørkehendingar. I tillegg kan agroforestry gardar over tid bli mindre avhengige av avlingssubsidiar, og mindre utsett for avlingsprisvariasjonar, då tømmer genererer ein betydeleg del av inntektene. Innanfor breie agroforestry-systemer kan tenesteverdien av silvoarable parkområde (ope land med spreidde grupper av tre mellombels eller permanent dyrka) òg vera til nytte for gardsbedrifter snart. 

Ifølgje FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) praktiserer meir enn 1,2 milliardar menneske over heile verd agroforestry på rundt 1 milliard hektar (ha) land (FAO, 2017). I EU er agroforestry no aukande popularitet over heile kontinentet i lys av dets økologiske og økonomiske fordelar. Ifølgje Agforward-prosjektet er det totale arealet under agroforestry i EU-27 rundt 15,4 millionar hektar (nesten 9 % av det utnytta landbruksområdet), med ein dominans av former for silvopastoral agroforestry (15,1 millionar hektar) og ein mindre del under silvoarable agroforestry (358000 hektar).  Inkludert reindrift aukar arealet til 52 millionar hektar. Men ein stor variasjon i mengda jordbruksareal som involverer agroforestry skjer mellom land, varierande frå ca 50 % i Hellas og Portugal til lågare verdiar i Sentral- og Nord-Europa. Døme på agroforestry praksis inkluderer sau beite under kork eik (i montados og dehesas funne i visse delar av Portugal og Spania for totalt 4,6 millionar ha), høge frukttre under kva for avlingar dyrkast, eller husdyr beita (Streuobst i Sentral-Europa), eller reindrift i boreal skogen. 

Agroforestrys potensial for å bidra til berekraftig utvikling har vorte anerkjent av internasjonale politiske rammer, inkludert FNs rammekonvensjon om klimaendringar (UNFCCC) og konvensjonen om biologisk mangfald (CBD), som begrunnar auka investeringar i utviklinga. I Europa er det støtta gjennom den første (direkte betaling) og andre (landutviklingsstøtte) pilarane i den felles landbrukspolitikken (CAP). Som ein berekraftig praksis som leverer flere øko-tenester, kan agroforestry bidra til å oppnå CAPs tre mål: levedyktig matproduksjon, berekraftig forvaltning av naturressursar og klimatiltak og balansert territoriell utvikling. 

Vellukka gjennomføring av agroforestry ordningar krev involvering av interesseorganisasjonar frå offentleg og privat sektor. Forskings- og utvidingsprogram må involvere interessentar for å sikre at programma er relevante, brukande og praktiske. Interessentfora og møter på tvers av avdelingar bør samordna tilnærminga til utvikling av agroforestry og skape synergier mellom flere sektorar. Å adressere agroforestry strategiar bringar lokale styresmakter nærare leiingas beslutningsnivå. Integrert arealplanlegging gjennom interessentbaserte deltakande tilnærmingar kan gje tverrsektorielle koordinerings- og forhandlingsplattformer. Intersektoriell koordinering bør gjevast til landbruksbyråar sidan agroforestry praktiseres hovudsakleg på gardar. Agroforestry bør òg samle urbane og landlege område (territorial tilnærming) og bidra til eit multifunksjonelt produksjonssystem (landskapstilnærming). 

Eit nettverk for agroforestry (European Agroforestry Federation, EURAF) er aktivt i Europa og teljar rundt 280 medlemmer frå 20 europeiske land. Den fremjar bruk av agroforestry praksis i heile Europa og administrerer ein dedikert nettstad for å dele informasjon, vitskaplege resultatar og politiske spørsmål om agroforestry. Det arrangerer også ein halvårleg konferanse og deltek i store forskingsprosjekter.

Offentleg politikk som fremjar agroforestry utvikling bør sjåast på som eit sett av tiltak og verktøy som skapar gunstige tilhøve for utvikling av slike systemar. I desse retningslinjene er interessaters innspel, tilgang til informasjon, passande teknologiar og utvidingstenester, private og offentlege partnarskap og belønningar for miljøtenester og godt styresett viktigare enn sjølve forskrifta. Politikk og statlege intervensjonar bør fremja kortsiktige og langsiktige fordelar og skapa gunstige tilhøve for agroforestry systemutvikling. 

Agroforestry står overfor utfordringar som ugunstige politiske insentiver, mangelfull kunnskapsformidling, juridiske begrensningar og dårleg koordinering mellom dei mange sektorane det bidreg til. Det er ikkje tilstrekkeleg adressert i nasjonal politikkutforming, arealplanlegging og distriktsutviklingsprogram. Som eit resultat er dets potensielle bidrag til økonomien og mål for berekraftig utvikling enno ikkje fullt ut anerkjent eller utnytta, og dei forventa resultata er så langt ikkje oppnådd. 

Potensielle avgrensande faktorar omfatta den administrative byrden og skogeigarstrukturen, som kunne handterast med ytterlegare utveksling og fremjing av god praksis på tvers av og innanfor medlemsstatane. Innanfor CAP er meir enn 25 tiltak utforma for å forbetra dei fem betrakta agroforestry-praksisane (silvopastoral, silvoarable, skogbruk, riparian bufferstrimlar og heimehagar), men kompleksiteten av reglar for agroforestry-implementering og mangel på konsistens mellom pilar I og pilar II av CAP støttar ikkje agroforestry-aktivitetar. Det er difor ønskeleg med ei forenkling av reglane for agroforestryimplementering. 

Agroforestry-ordningar er ei langsiktig investering. Det tek litt tid før trea mognast og gjev dei funksjonane og fordelane som forventast, noko som inneber at det er behov for flere år for at agroforestry-systemer skal bli lønsame. Samstundes kan bønder møte nokre innleiande netto inntektstap før dei dreg nytte av investeringa, noko som kan redusere deira ynskje om å investere i agroforestry. Fordelane på mellomlang sikt er imidlertid relevante og kan oppmuntre til implementering av agroforestry. 

Til slutt manglar mange bønder kunnskap om agroforestry og utdanning/opplæringsprogram er naudsynt for å fremje denne tilnærminga gjennom CAP. Difor er integrering av agroforestry innan skule og høgskuleutdanning avgjerande for å gjera framtidige bønder og sluttbrukarar merksame på dei mange fordelane med denne praksisen. 

Kombinasjonen av tre, avlingar og husdyr reduserer miljørisiko, bidreg til å skape eit permanent jorddekke mot erosjon, minimerer skade frå flaum og forbetrar vasslagring, aukar produktiviteten. I tillegg bringar tre næringsstoff frå djupare jordlag, eller i tilfelle av leguminøse tre, gjennom nitrogenfiksering, som kan konvertera bladsøppel til gjødsel for avlingar. Meir i detalj, agroforestry: 

• bidra til å beskytte og oppretthalde produksjonskapasiteten i landbruket, 
• aukar produktiviteten i landbruket fordi kombinasjonen av tre- og avlingssystemer kan føre til ei meir effektiv fangst av ressursar, til dømes solstråling eller vatn, og reduserer behovet for eksterne tilførsler, til dømes gjødsel eller plantevernmiddel, 
• gjev ei diversifisering av landbruksprodukter, som kan auke økonomisk forteneste ved å gje årlege og periodiske inntekter frå flere utgangar og ved å redusere risikoen forbunde med å produsere ein enkelt vare; 
• forbetrar jord- og vasskvaliteten, reduserer (vind) erosjon og forhindrar skade på grunn av flaum; 
• reduserer sårbarheit for høge temperaturar, då tre gjev live til avlingar og reduserer relaterte skadar; 

• forbetrar biologisk mangfald på grunn av opprettelsen av eit diversifisert habitat der dyrelivsartar kan leve; 
• verkar i å kontrollera skadedyr, auka pollinering og oppretthalde land for framtidig generasjon; 
• gjev rekreasjonsmoglegheiter — som ridning, terrengsykling, dyrelivstitting og bygdeturisme — som kjem ålmenta til gode, gjev grunneigarar inntektsspreiing og forbetrar landskapets mangfald og attraktivitet, 
• aukar karbonbindinga i permanent/årleg avlingsproduksjon, jordsmonn og landskap, og dermed kontrasterer klimaendringane; 

CAP støttar agroforestry økonomisk. Bønder kan ta imot direkte utbetalingar per hektar land under agroforestry, samt støtte til å etablere eller oppretthalde agroforestry-systemer under landutviklingsstrengen i CAP. Dei tre kvalifiserte typar land for å ta imot midlar gjennom CAP (Pillar I) er dyrkbar jord (med ein tretettleik under 100 tre per hektar), permanent grasmark (eller permanent beite) og permanente avlingar. Under Pilar II støttar tiltak 8.26 etablering og vedlikehald av agroforestry-systemer, som dekkjer etableringskostnader (opptil 80 %) og vedlikehaldskostnader med ein årleg premie i fem år. Betydelege kostnader er knytte til agroforestry-overgangen, som tek tid, og må støttast. 

Fordelane med agroforestry systemer vart oversett i løpet av slutten av det tjuande århundre. Flere juridiske restriksjonar på multifunksjonell arealforvalting og kompliserte skatterammer avgrensa òg agroforestry utvikling gjennom åra. Mellom 2001 og 2010, som byrja med intercropping-systemer, vart alle agroforestry-systemer gradvis kvalifisert for subsidiar etablert av CAP. No er alle landbruksarealer kvalifisert, uavhengig av graden av tredekke, bortsett frå skogar og landområde som brukast til ikkje-landbruksproduksjon. Agroforestry er òg kvalifisert for både første og andre søyle i CAP etter 2020 (2021-2027), fokusert på miljø- og klimatenester der agroforestry kan ha ei nøkkelrolle i framtidas grøne arkitektur. Medlemsstatane må bestemme korleis og i kva grad dei ønskjer å støtte agroforestry gjennom sine strategiske planar. 

Agroforestry er òg ein del av New Green Deal-politiske rammeverket, med både Farm to Fork-strategien og EUs biodiversitetsstrategi for 2030, som skal fungere saman med den nye CAP for å støtte implementeringa av agroforestry-praksis. 

Implementeringstida for agroforestry praksis er vanlegvis om nokre få år. Det er imidlertid svært avhengig av kunnskapsformidling om agroforestry, politikk og statlege inngrep i regionen, og graden av interessentanes engasjement. 

Agroforestry er eit langsiktig tilpasningstiltak og har generelt lang levetid (tiår).