Oppdrett og framrykking av kystområde

Interessentdeltaking er spesielt naudsynt viss heving eller framrykking av kystland er ein del av større kystplanar. Slike planar som inkluderer forsvarsstrukturar kan vere gjenstand for miljøkonsekvensanalyse, avhengig av nasjonale lover og forskrifter. Når dette tiltaket gjennomførast på verneområde som Natura 2000-område (i samsvar med EUs fugle- og habitatdirektiv) og gjer krav på nytt naturareal, krevst det vanlegvis ei «hensiktsmessig vurdering» som utan tvil involverer råka partar i ein strukturert offentleg deltakingsprosess. På same måte krev EUs flaumdirektiv offentlege deltakingsprosessar for risikohandteringsplanar. Vidare vil forslag om å heve urbane land mest sannsynleg krevje offentleg høyring i samsvar med nasjonale og lokale lover. 

Konfliktar kan oppstå mellom interessentar som direkte eller indirekte kan dra nytte av kystheving eller framgang. Reiselivsaktørar og hamnestyresmakter kan dra nytte av strandforlenging og bygging av nye hamneområde høvesvis. Omvendt kan lokalsamfunn vera bekymra for endring av kystlandskapet, habitat og tap av biologisk mangfald og miljøpåverknad generelt. Slike konfliktar krev eit aktivt engasjement frå alle interesserte aktørar, inkludert lokale styresmakter, kystsamfunn, private selskapar, forskingsinstitusjonar og/eller frivillige organisasjonar. 

Til liks med andre grå tiltak for kystforsvar, kan heving og framrykking av kystland gje føreseielege nivåar av sikkerheit. Viss heile landområdet er heva over det høgaste forventa havnivået, eksisterer det framleis berre låge gjenverande risikoar. Vidare, samanlikna med andre harde beskyttelsestiltak (som sjøveggar og stormflodbarrierar), er det ingen risiko for katastrofal svikt. Med forventa aukar i kystsonepopulasjonar, kan det å få nytt land vere ei innflytelse for framsteg eller heving av kystområde, noko som gjev nye høve for kystutvikling. 

Som andre grå alternativ er heving og framrykking av kystlandet dårleg fleksibelt og krev periodisk vedlikehald eller oppgradering for å sikre tilstrekkeleg beskyttelsesnivå i møte med klimaendringar og progressiv havnivåstiging. Å heve kystlandet kan vere teknisk utfordrande, spesielt i urbane og industrielle område som er vert for komplekse eller svært sårbare infrastrukturar. Dette gjeld òg for skjøre historiske område, som Markusplassen og heile Venezia. I desse tilfella er det berre mogleg å heve land til eit visst nivå, og tekniske begrensningar av forskjellig art (t.d.  bevaring av den kunstnariske verdien av historiske bygningar) kan sigrar.

Framme kystnære land kan endre kystnære økosystemar. Det kan òg krevja andre sjøgåande fysiske førebyggjande tiltak mot flaum, med tilhøyrande bygge- og vedlikehaldskostnader, og konsekvensar (t.d. endring av fast kysttransport). Dette alternativet er spesielt eigna for små inngrep (t.d. for å redusere sårbarheita til små hamner eller byområde eller til spesifikt utstyr som skal plasserast på sikrare område). Å heve eller fremje store kystområde kan krevje uforholdsmessige kostnadar, vere teknisk utfordrande og forårsaka flere miljøpåverknader. 

Hovudfordelen knytte til dette alternativet er reduksjon av flaum, spesielt for område eller infrastrukturar som påverkast av havnivåstiging og aukande frekvens av stormflodhendingar. Det sikrar full beskyttelse av området på føreseielege tryggingsnivåar utan risiko for svikt som nokre gonger er forbunde med andre grå beskyttelsestiltak. Ved å skape nytt brukbart land, kan heving eller framrykking av kystområde bidra til å bevare viktige økonomiske aktivitetar (t.d. trygge hamneområde), utvide arealbruk av borgarar (heving av urbane fortau) og styrke turisme og fritidsaktivitetar (strandutviding). 

Kostnadane avheng i stor grad av den spesifikke plasseringa, tilpasningsbehova og utvidinga av områda som skal hevast. Kostnaden kan òg inkludere kravet om harde beskyttelsestiltak for å forsvare vunne tilbake land frå kystflaum og erosjon. Kostnadsvurderingar bør på riktig måte inkludere både byggefasen og vedlikehaldskostnader. Sistnemnde kan gradvis auke med tanke på det aukande trykket frå havnivåstiging og storminess. Synergiar med andre forsvarsverk som allereie er på plass, bør maksimerast for å redusere kostnadene knytte til dette tilpasningsalternativet, auke dets effektivitet og auke kystområdas generelle motstandsdyktigheit. Synergiar kan òg opprettast med mudringsintervensjonar: heve eller fremje land kan tilby eit høve for materiell disponering frå hamner, hamner og navigasjonskanalar (etter riktig vurdering av forureiningsnivå). Dette kan redusera den totale kostnaden og eliminere behovet for å identifisera offshore deponeringsstader for mudra materiale. 

Bygging av kystarbeid for å redusera erosjon og hardt sjøforsvar «i stand til å endra kysten» omfattast av vedlegg II til direktivet om miljøverknader (EIA): Medlemsstatane avgjer om prosjekter i vedlegg II skal gå gjennom ein framgangsmåte for konsekvensutgreiing, anten i kvart enkelt tilfelle eller med omsyn til tersklar og kriterium. Dette kravet påverkar imidlertid ikkje vedlikehald og gjenoppbygging av desse arbeida. 

I samsvar med EUs habitatdirektivvil det vera behov for ei hensiktsmessig vurdering viss arbeid for å heve eller fremje kystland påverkar beskytta artar eller naturlege habitatar.

Implementeringstid er svært variable,avhengig av omfanget av intervensjonen. Småskala intervensjonar som involverer avgrensa område kan krevje avgrensa tid (& lt; 1 år), medan store intervensjonar, heve breie kystområde, som ein del av breiare intervensjonsplanar, kan krevje mykje meir tid. Tekniske begrensningar knytte til kompleksiteten, skjørheita og verdien av det urbane systemet (og bygningar) aukar vanlegvis implementeringstida. 

Det forventastei middels levetid for dettealternativet (meir enn 15 år). Detmå imidlertid sikrast periodisk vedlikehald og ny vurdering av verknad, særleg for gradvis å tilpasse seg havnivåstiginga og mogleg intensivering av stormar og stormflod.