Økonomiske incentiver for atferdsendring

Economic Policy Instruments (EPIs) er insentiver utforma og implementert med det formål å tilpasse individuelle beslutninger til kollektivt avtalte mål. EPI er tradisjonelt klassifisert i: prising (t.d. vasstariffer), miljøavgifter og -avgifter, subsidiar (på produkter og praksis), handel (t.d. omsetteleg tillating for forureining eller vassabstraksjon, kompensasjonsmekanismar, betalingar for miljøtenester) og til slutt frivillige avtalar og risikohandteringsordningar (til dømes forsikringar eller forpliktingar). EPI-ar kan forbetra eit eksisterande politisk rammeverk betydeleg ved å stimulere, snarare enn å kommandere, atferdsendringar som kan føre til tilpasning.

EPIer kan anspore atferdsendring gjennom insentiver eller disincentiver, endre vilkåra for å mogleggjere økonomiske transaksjonar eller redusere risiko. I dei siste tiåra har økonomiske verkemiddel fått aukande merksemd som ein veg framover i miljøstyring, på grunn av deira evne til å justere individuelle beslutningar med kollektivt avtalte mål og fremje berekraftig økonomisk vekst. Den største fordelen med desse instrumenta er deira økonomiske effektivitet, dvs. evna til å fordele byrda av forvrenging og reduksjon der det er billigare å gjere det. Ulempene er på eigenkapitalsida, då dei påverkar forskjellige agentar eller sosiale grupper, ikkje nødvendigvis på ein progressiv måte, og strengt knytte til dette, er viktige ulemper på den politiske høvessida.

Økonomiske verkemiddel har vorte brukt i ei rekkje ulike miljøpolitikkar. Til dømes er det utvikla ordningar for handel med utsleppsreduksjonar for klimapolitikk, og EPI-ar er òg brukt i samanheng med luftkvalitet, klimatilpasning og energipolitikk. I sistnemnde tilfelle har verkemiddel vorte brukt for å forbetra energieffektiviteten, inkludert energiskattar, forskrifter som fastset eit minimumsnivå for energieffektivitet og omsettelege kvite sertifikatar (TWC) for energisparing. Prosjektet EuroPACE har til hensikt å utvikle ein innovativ finansieringsmekanisme for å auke energieffektiviseringsinvesteringane i eksisterande bustader. Det FP7-finansierte forskingsprosjektet «Weather extremes: impacts on transport systems and hazards for European regions» gjev ei oversikt over moglege insentiver til transporttilpasning og deira potensielle innverknad.

Bruking av EPIer på vasspolitikk presenterer spesifikke eigenskapar og utfordringar. Dei mest tilbakevendande EPI-ane i vasssektoren er tariffer, skattar og avgifter, men òg subsidiar og samarbeidsordningar brukast breitt. I Europa har handelsordningar på vassmengd, som er populære i Australia og USA, vore avgrensa til få tilfelle i Spania, England og Wales. Det EU-finansierte prosjektet EPI-Water gjev ei god oversikt over økonomiske verkemiddel som brukast i vasssektoren og referansar til case-studiar. Prosjektet produserte ei stor mengd prov om ulike typar, designeigenskapar og utfall av vassrelaterte økonomiske politiske verkemiddel på plass, samt om praksisen som styrer utveljing og implementering. Vurderingsøvinga er ein av få omfattande og konsekvente (til dømes ved bruk av dei same vurderingsprinsippa) etter gjennomgangar av EPIer i vassressursdomene i Europa, og i mange tilfelle den første som har belyst bruken av førekomstar av økonomiske instrumentar i EUs medlemsstatar.

Ikkje overraskande er offentleg deltaking eit avgjerande element for å auke den generelle aksepten av EPIer og for å motivere interessentar til å delta. Dette er ikkje å seia at offentleg deltaking alltid er naudsynt for å gjera EPI akseptabel. Til dømes kan betydninga av offentleg deltaking reduserast i tilfelle der EPI i og for seg, eller den spesifikke løysinga EPI har til hensikt å fremje, allereie har fått offentleg (sosial) aksept.

Når det gjeld brukinga av EPIer, er det betydeleg variasjon i dei behov, høve og begrensningar som kvart land står overfor. Sjølv innanfor land er det stor variasjon i evna til å gjennomføre økonomiske verkemiddel på tvers av regionar eller sektorar. Nokre ønskte endringar er enklare å gjennomføre gjennom økonomiske verkemiddel, medan andre er enklare å gjennomføre gjennom kommando- og kontrollforskrifter. EPI er på ingen måte erstatning for andre former for statleg handling, men verkemiddel som kan utfylle og styrke styringa som ein del av ei brei blanding av verkemiddel. Stort sett er det mogleg å skilje mellom: (i) kombinasjonar av EPI-ar, som ein del av ein strategi for «pakkeincentiver», og (ii) blanding med andre typar politiske verkemiddel, herunder regulering, medvitegjering, informasjon osb.

Kostnadane og fordelane ved EPI er knapt undersøkt, og lite informasjon kan bli funne om korleis dei samanliknar med klassiske kommando- og kontrolltilnærmingar.

Kostnadane ved ein EPI kan skiljast mellom dei direkte kostnadene (t.d. kostnaden ved å betale skatten) og transaksjonskostnadane (t.d. tids- og pengekostnadane ved å koma til marknaden, finne ein kjøpar eller sel, forhandle om eit kjøp, fullføre handelen og returnere frå marknaden). Transaksjonskostnader kan òg vera knytte til ytterlegare overvåking som krevst. Til dømes kan transaksjonskostnadane ved overvåking av grunnvatn eller overflatevatn hindre vedtakinga av ein skatt (til dømes skatt på avhending av forureina dreneringsvatn på volumetrisk basis), men det kan òg vera verdt å betale for å sikre at skatten er effektiv. På same måte kan ein ny vassallokeringsmekanisme auke økonomisk effektivitet, men pålegge høge forhandlings- og handhevingskostnader, noko som gjer enklare allokeringsmekanismar potensielt å føretrekke.

Fordelane med EPIer inkluderer forbetra miljøkvalitet og økonomisk effektivitet, samt ei betre sosial fordeling av byrden for å oppnå det ønskte målet. Samstundes aukar EPI-ane inntekter (ved avgifter) til dømes for å finansiere forureiningsovervåking og -kontroll eller allokeringsaktivitetar, og kan difor vere relevante for finansiering av tilpasningstiltak.

EPI-ar anerkjennast på politisk nivå i flere viktige delar av europeisk lovgiving og politiske dokumenter:

• EUs rammedirektiv for vatn introduserer eit sett med prinsipper og tiltak som rasjonaliserer vassforbruket på tvers av medlemslanda. Artikkel 9 krev full kostnadsgjenvinning av vasstenester gjennom prising.
• EUs Blueprint to Safeguard Europe’s Waters frå 2012 understrekar viktigheita av incentivprising av vatn og andre EPI-ar som handel med vatn og betalingar for økosystemtenester i policymiksen for å forbetra Europas vassforvalting.
• EUs tiltak mot vassknapphet og tørke (frå 2007) framhevar rolla som incitamentprising for å tilpasse vassbehov og sikre berekraftig vassforvalting.
• EUs flaumdirektiv (2007) oppfordrar til bruk av grøn infrastruktur og naturleg flaumforvalting av økonomisk gjevande arealforvaltarar og vassbrukarar.
• Den felles landbrukspolitikken omfattar økonomisk belønning (i form av subsidiar) for beskyttelse av vassmiljøet.
• Nitratdirektivet (1991) fremjar vedtaking av samarbeidsavtalar gjennom kodar for god landbrukspraksis.
• Klimatilpasningsstrategien (2013) oppfordrar til større bruk av forsikring for å byggje motstandskraft mot klimaendringar, særleg vassmangel, tørke og flaumrisiko.
• EUs biodiversitetspolitikk (inkludert habitat- og fugledirektiva og LIFE-finansieringsmekanismen) oppfordrar til bruk av økonomiske og ikkje-finansielle belønningar for beskyttelse av akvatiske økosystemar.

Utforminga og implementeringa av EPI kan ta frå 1 til 5 år.

EPI er vanlegvis langvarige tiltak. Imidlertid er levetida ofte bestemt av det politiske rammeverket, den spesifikke lovgivinga på plass og sosial aksept.