Økonomiske incentiver for atferdsendring

Ikkje overraskande er offentleg deltaking eit avgjerande element for å auke den generelle aksepten av EPIer og for å motivere interessentar til å delta. Dette er ikkje å seie at offentleg deltaking er alltid naudsynt for å gjera EPI akseptabelt. Til dømes kan betydninga av offentleg deltaking reduserast i tilfelle der EPI i og for seg, eller den spesifikke løysinga EPI har til hensikt å fremje, allereie har fått offentleg (sosial) aksept.

Når det gjeld brukinga av EPIer, er det betydeleg variasjon i behov, høve og begrensningar som kvart land står overfor. Sjølv innan land er det stor variasjon i evna til å implementere økonomiske verkemiddel på tvers av ulike regionar eller sektorar. Nokre ønskte endringar er lettare å gjennomføre gjennom økonomiske verkemiddel, medan andre er lettare å gjennomføre gjennom kommando- og kontrollforskrifter. EPI-ar erstattar på ingen måte andre former for statlege tiltak, men verkemiddel som kan utfylle og styrke styresett som ein del av ei brei blanding av verkemiddel. I stor grad er det mogleg å skilje mellom: i) kombinasjonar av ytingsindikatorar, som ein del av ein strategi for «pakkeinsentiver», og ii) blanding med andre typar verkemiddel, herunder regelverk, medvitegjering, informasjon osb.

Kostnadane og fordelane ved EPI er knapt undersøkt, og det finst lite informasjon om korleis dei samanliknast med klassiske kommando- og kontrolltilnærmingar.

Kostnadane ved ein EPI kan skiljast mellom dei direkte kostnadene (t.d. kostnadene ved å betale skatten) og transaksjonskostnadane (t.d. tids- og pengekostnadane ved å koma til marknaden, finne ein kjøpar eller sel, forhandle om eit kjøp, fullføre handelen og returnere frå marknaden). Transaksjonskostnader kan òg vera knytte til ytterlegare overvåking som krevst. Til dømes kan transaksjonskostnadane ved overvåking av grunnvatn eller overflatevatn hindre innføring av ei avgift (t.d. skatt på avhending av forureina dreneringsvatn på volumetrisk basis), men det kan òg vera verdt å betale for å sikre at avgifta er effektiv. På same måte kan ein ny vassfordelingsmekanisme auke økonomisk effektivitet, men påføre høge forhandlings- og handhevingskostnader, noko som gjer enklare tildelingsmekanismar potensielt å føretrekke.

Fordelane med EPIer inkluderer forbetra miljøkvalitet og økonomisk effektivitet, samt ei betre sosial fordeling av byrden for å oppnå det ønskte målet. Samstundes aukar EPI-ane inntekter (for avgifter) for å finansiere forureiningsovervåking og -kontroll eller tildelingsaktivitetar, til dømes, og kan derfor vere relevante for finansiering av tilpasningstiltak.

EPI-ar er anerkjend på politisk nivå i flere viktige delar av europeisk lovgiving og politiske dokumenter:

• EUs rammedirektiv for vatn introduserer eit sett med prinsipper og tiltak som rasjonaliserer vassbruk på tvers av medlemslanda. Artikkel 9 krev full kostnadsgjenvinning av vasstenester gjennom prising.
• EU Blueprint to Safeguard Europe’s Waters frå 2012 understrekar betydninga av insentivprisar for vatn og andre EPI-ar som handel med vatn og betaling for økosystemtenester i policymiksen for å forbetra Europas vassforvalting.
• EU Action on Water Scarcity and Droughts (frå 2007) belyser kva rolle incentivprising spelar for å tilpasse vassbehov og sikre berekraftig vassforvalting.
• EUs flaumdirektiv (2007) oppfordrar til opptak av grøne infrastrukturar og naturleg flaumhandtering ved å økonomisk belønne landforvaltarar og vassbrukarar.
• Den felles landbrukspolitikken omfattar økonomisk belønning (i form av subsidiar) for beskyttelse av vassmiljøet.
• Nitratdirektivet (1991) fremjar vedtaking av samarbeidsavtalar gjennom reglar for god landbrukspraksis.
• Klimatilpasningsstrategien (2013) oppfordrar til større bruk av forsikring for å byggje motstandskraft mot klimaendringar, særleg vassmangel, tørke og flaumrisiko.
• EUs politikk for biologisk mangfald (inkludert habitat- og fugledirektiva og LIFE-finansieringsmekanismen) oppmuntrar til bruk av økonomiske og ikkje-økonomiske belønningar for beskyttelse av akvatiske økosystemar.

Utforminga og implementeringa av EPI-ar kan ta frå 1 til 5 år.

EPI-ar er vanlegvis langvarige tiltak. Levetida bestemmast imidlertid ofte av det politiske rammeverket, den spesifikke lovgivinga som er på plass og sosial aksept.