Økologiske nettverk

Økosystemar og biologisk mangfald har lenge vore truga av mange faktorar, til dømes habitatmodifikasjon på grunn av endringar i arealbruk, habitattap på grunn av ulike menneskelege aktivitetar, habitatfragmentering til dømes på grunn av trafikkruter, etc. Klimaendringar er ein viktig faktor som legg ekstra press på habitatar og biologisk mangfald. Kvar organisme har visse krav når det gjeld klimatiske tilhøve. Dette gjenspeglast i den globale utbreiinga av artar. Stigande temperaturar og endra nedbørsforhold samt auka førekomst av ekstreme hendingar inneber at organismar anten må tilpasse seg eller flytte til nye habitatar for å betjene. Forskyvinga av arealgrensene forventast å endre få artar og artssamansetninga i biocoenose og biotopar.

Økologisk tilkopling er ein avgjerande faktor for overleving og migrasjon av artar og tilpasningspotensialet til populasjonar. Å fremje økologisk tilkopling er eit viktig alternativ for å mogleggjere dynamiske tilpasningsprosessar i økosystemar, og dermed bekjempe nedgangen i biologisk mangfald og bevare økosystemtenester, spesielt med tanke på endra klimatiske tilhøve. Vidare gjev sunne økosystemer mange varer og tenester som er avgjerande for det menneskelege samfunn. Desse tenestene er særleg relevante for økosystembaserte tilnærmingar for tilpasning til klimaendringar og reduksjon av katastroferisiko, til dømes sikring mot flaum, snøskred og andre klimarelaterte farar, førebygging av jord- eller kysterosjon og regulering av (mikro)klimaet (reguleringstenester).

Bevaring av biologisk mangfald og forbetring av økosystemtenester må gå utover tilnærminga til statiske beskytta område. Ei forbetring av det økologiske kontinuumet er naudsynt for å redusere effekten av endringar i arealbruk og klimaendringar. Faktisk fører det vedvarande tapet av naturlege habitatar til fragmentering og vidare til landskaps "patchiness" og isolasjon med distinkte habitat "øyer". Desse habitatøyane mister sin økologiske funksjonalitet, viktige økologiske prosessar kan ikkje lenger finne stad og migrasjon til andre habitatar er ikkje lenger mogleg.

EU Natura 2000, lovleg basert på Birds and Habitat Directives, støttar opprettalsen av eit nettverk av naturvernstader blant alle medlemsstatar. Desse verna og høge naturverdiområda kan gje eit viktig utgangspunkt for å oppretthalde økologisk funksjonalitet. For å fremje funksjonell tilkopling og eit arealomfattande økologisk nettverk er det òg naudsynt med økologiske korridorar mellom beskytta område, sjølv på transnasjonalt og makroregionalt nivå. I dette synet er det også behov for generiske habitattiltak på tvers av det breiare miljøet. Desse inkluderer berekraftig arealbruk politikk og tiltak (t.d bevaring av landskapet elementar, økologisk landbruk og økologisk arealforvalting), finansieringsmekanismar og planlegging regulering og politikk.

EUs strategi for grøn infrastruktur forfølgjer målet om eit strategisk planlagt nettverk av naturlege og semi-naturlege område, som støttar bevaring av biologisk mangfald, forbetrar miljøforholda og leverer viktige økosystemtenester. Grøn infrastruktur inkluderer bevaringsstader, stepping steinar og nettverkselementar, men òg greenways, dyreliv korridorar og andre grøne område og øko-tekniske strukturar som gjer det mogleg å dempe dei negative effektane av fragmentering. Denne grøne infrastrukturstrategiske planleggingsmetoden kan gje eit viktig bidrag til å forbetra funksjonell tilkopling av økosystemar og økologiske nettverk.

Ei rekkje tilpasningsalternativar er nært knytte til planlegging og gjennomføring av grøn infrastruktur. Økologisk tilkopling er avgjerande for å forbetra tilpasningskapasiteten til plante- og dyreartar, og styrkje økosystemis motstandskraft. Samstundes, gjennom bevaring av økosystemtenester, kan ein forbetra økologisk og funksjonell tilkopling bidra til andre former for tilpasning som òg er relevante for menneske, til dømes gjennom agroforestry, restaurering av elv og flaumfelt eller adaptiv styring av naturlege habitatar. Både verknaden av det raskt skiftande klimaet på biologisk mangfald og betydninga av økosystemtenester for berekraftig tilpasning til klimaendringar viser kor viktig det er å forbetra økologiske nettverk som eit tilpasningstiltak.

Støtte til økologisk tilkopling og implementering av grøn infrastruktur-tilnærming i landskapsutviklingsprosessen bør vere basert på involvering av regionale og lokale interessentar, for å auke aksepten og tilpasse tiltak til lokale (sosiale, politiske, økonomiske og naturlege) tilhøve. Viktige interessentar inkluderer grunneigarar og representantar for direkte råka sektorar, som jordbruk, skogbruk, arealplanlegging, turisme og naturvern, samt interessentar frå andre sektorar indirekte påverka av habitat og naturressursforvalting.

Økonomiske, sosiale og politiske rammebetingingar spelar ei viktig rolle i regional og romleg planlegging. Dette gjer framme og vurdering av dynamiske naturvern og planlegging tilnærmingar (til dømes grøn infrastruktur) ofte komplisert og vanskeleg. Landbrukskonfliktar mellom ulike sektorar (til dømes landbruk, skogbruk, turisme, fornybar energi, transport, industri, etc.) og naturvern kan fungere som lokalt relevante avgrensande faktorar. Vidare kan ulike arealforvaltings- og planleggingsmetodar samt manglande aksept av betydninga av økologiske nettverk (utover beskytta område) vere relevante avgrensande faktorar.

På den andre sida gjev forbetra økologisk tilkopling eit breitt spekter av medfordelar, og sikrar sosialt relevante økosystemtenester til relativt låge økonomiske kostnadar.

Forbetring av økologisk tilkopling inneber utforming og implementering av arealbrukstiltak og grøne infrastrukturar, som er svært lokale spesifikke. Det strøymer at kostnadene avheng betydeleg av det spesifikke vedtekne tiltaket og lokale forhold, og at dei er vanskelege å generalisere. Ei forbetra økologisk tilkopling gjev eit breitt spekter av fordelar, inkludert dei som er relevante for klimaendring (økosystembasert) tilpasning, noko som i mange tilfelle resulterer i høgare enn kostnadene. Til dømes kan flaumvern ved å gjenopprette flaumsletter og elvehabitater fremjast for i fellesskap å forbetra tilpasninga til flaum og naturvern, i ulike tilfelle billegare enn å vedta tekniske løysingar (til dømes dammar), spesielt på lang sikt. Vidare tilbyr desse økosystembaserte grøne (og blå) infrastrukturtiltaka andre medfordelar i tillegg til flaumvern, til dømes rekreasjonsfunksjon og vassbevaring for landbruksføremål.

På EU-plan støttast og drivast tilnærminga som tek sikte på å forbetra økologiske nettverk og funksjonell tilkopling av habitatar, til og med av eit formulert sett med retningslinjer og direktivar, hovudsakleg inkludert:

• Birds and Habitat-direktiva, som juridisk støttar Natura 2000-nettverket, byggjer eit sterkt grunnlag for å forbetra økologisk tilkopling.
• Biodiversitetsstrategien understrekar viktigheita av økologisk tilkopling.
• Strategien for grøn infrastruktur, som støttar vedtakinga av panoreringsmetodar som går utover beskytta område og tek sikte på å forbetra økologisk tilkopling gjennom grøne tiltak.

Utforminga og implementeringa av tiltak med sikte på å forbetre økologiske nettverk er eit kontinuerleg arbeid. Vanlegvis tek det 5-10 år, sjølv om implementeringstida er sterkt påverka av omfanget av søknaden (lokal, subnasjonal, nasjonal eller hending transnasjonal) og dei spesifikke eigenskapane til det vurderte området.

Livstid er i høg grad avhengig av endringar i arealbruk og endring i politikk som tek for seg naturvern; Det er derfor naudsynt med ei tilpasningsdyktig tilnærming til eit forbetra økologisk nettverk.