Forbetre den funksjonelle tilkoplinga til økologiske nettverk

Økosystemar og biologisk mangfald har lenge vore truga av mange faktorar, til dømes habitatmodifikasjon på grunn av endringar i arealbruk, tap av habitat på grunn av ulike menneskelege aktivitetar, habitatfragmentering til dømes på grunn av trafikkruter, etc. Klimaendringar er ein viktig faktor som legg ytterlegare press på habitatar og biologisk mangfald. Kvar organisme har visse krav når det gjeld klimatiske tilhøve. Dette gjenspeglast i den globale fordelinga av artar. Stigande temperaturar og endra nedbørsforhold samt auka førekomst av ekstreme hendingar inneber at organismar anten må tilpasse seg eller flytte til nye habitatar for å betjene. Forskyvinga av arealgrensene forventast å endre få artar og artssamansetning i biokoenose og biotopar.

Økologisk tilkopling er ein avgjerande faktor for overleving og migrasjon av artar og tilpasningspotensial av populasjonar. Å fremje økologisk tilkopling er eit viktig alternativ for å mogleggjere dynamiske tilpasningsprosessar i økosystemar, og dermed å bekjempe nedgangen i biologisk mangfald og bevare økosystemtenester, spesielt med tanke på endra klimatiske tilhøve. Vidare gjev sunne økosystemer mange varer og tenester som er avgjerande for det menneskelege samfunn. Desse tenestene er spesielt relevante for økosystembaserte tilnærmingar for tilpasning til klimaendringar og katastroferisikoreduksjon, til dømes sikring av beskyttelse mot flaum, snøskred og andre klimarelaterte farar, førebygging av jord- eller kysterosjon og regulering av (mikro)klimaet (regulerande tenester).

Bevaring av biologisk mangfald og forbetring av økosystemtenester må gå utover tilnærminga til statiske beskytta område. Det er behov for ei forbetring av det økologiske kontinuumet for å redusere effekten av endringar i arealbruk og klimaendringar. Faktisk fører det vedvarande tapet av naturlege habitatar til fragmentering og vidare til landskap "patchiness" og isolasjon med distinkte habitat "øyer". Desse habitatøyane misser sin økologiske funksjonalitet, essensielle økologiske prosessar kan ikkje lenger finne stad og migrasjon til andre habitatar er ikkje lenger mogleg.

EU Natura 2000, juridisk basert på fugle- og habitatdirektiva, støttar opprettalsen av eit nettverk av naturvernstader blant alle medlemsstatar. Desse verneområda og områda med høg naturverdi kan gje eit viktig utgangspunkt for å oppretthalde økologisk funksjonalitet. For å fremje funksjonell tilkopling og eit områdeomfattande økologisk nettverk er det òg behov for økologiske korridorar mellom beskytta område, sjølv på transnasjonale og makroregionale nivåar. I denne oppfattinga er det også naudsynt med generiske habitattiltak over det breiare miljøet. Desse inkluderer berekraftig arealbruk politikk og tiltak (t.d bevaring av landskap elementar, økologisk landbruk og økologisk arealforvalting), finansieringsmekanismar og planlegging regulering og politikk.

EUs strategi for grøn infrastruktur følgjer målet om eit strategisk planlagt nettverk av naturlege og semi-naturlege område, som støttar bevaring av biologisk mangfald, forbetring av miljøforhold og levering av viktige økosystemtenester. Grøn infrastruktur inkluderer bevaringsstader, stepping stones og nettverkselementar, men òg greenways, dyrelivskorridorar og andre grøne område og øko-tekniske strukturar som gjer det mogleg å redusere dei negative effektane av fragmentering. Denne tilnærminga til strategisk planlegging av grøn infrastruktur kan gje eit viktig bidrag til å forbetra funksjonell tilkopling av økosystemar og økologiske nettverk.

Ei rekkje tilpasningsalternativar er nært knytte til planlegging og implementering av grøn infrastruktur. Økologisk tilkopling er viktig for å forbetra tilpasningskapasiteten til plante- og dyreartar, og styrkje økosystemis motstandskraft. Samstundes, gjennom bevaring av økosystemtenester, kan ein forbetra økologisk og funksjonell tilkopling bidra til andre former for tilpasning som òg er relevante for menneske, til dømes gjennom agroforestry, riv og floodplain restaurering eller adaptiv forvaltning av naturlege habitatar. Både verknaden av det raskt skiftande klimaet på biologisk mangfald og betydninga av økosystemtenester for berekraftig tilpasning til klimaendringar viser kor viktig det er å forbetra økologiske nettverk som tilpasningstiltak.