Økologiske nettverk

Økosystemar og biologisk mangfald har lenge vore truga av mange faktorar, til dømes habitatmodifisering på grunn av endringar i arealbruk, tap av habitat på grunn av menneskelege aktivitetar (som urbanisering, industriell ekspansjon, avskoging og forureining), habitatfragmentering til dømes på grunn av trafikkruter, etc. Klimaendringar er ein viktig faktor som legg ekstra press på habitatar og biologisk mangfald. Kvar organisme har visse krav når det gjeld klimatiske tilhøve. Dette gjenspeglast i den globale utbreiinga av artar. Stigande temperaturar, skiftande årstider og skiftande nedbørsforhold samt auka førekomst av ekstreme hendingar inneber at organismar anten må tilpasse seg eller flytte til nye habitatar for å betjene. Skiftet i arealgrensene forventast å endre få artar og artssamansetninga i biocoenose og biotopar.

Økologisk tilkopling er ein avgjerande faktor for overleving og migrasjon av artar og tilpasningspotensialet til populasjonar. Omtrent 10 % av det globale terrestriske området under beskyttelse kan betraktast som strukturelt forbundet gjennom intakte landskap (Word eit al., 2020). Å fremje økologisk tilkopling er eit viktig alternativ for å mogleggjere dynamiske tilpasningsprosessar i økosystemar, og dermed bekjempe nedgangen i biologisk mangfald og bevare økosystemtenester, spesielt med tanke på endra klimatiske tilhøve. Vidare gjev sunne økosystemer mange varer og tenester som er avgjerande for det menneskelege samfunn. Desse tenestene er spesielt relevante for økosystembaserte tilnærmingar for klimatilpasning og katastroferisikoreduksjon, til dømes å sikre beskyttelse mot flaum, snøskred, tørke og andre klimarelaterte farar, førebygging av jord- eller kysterosjon og regulering av (mikro)klimaet (regulerande tenester).

Bevaring av biologisk mangfald og forbetring av økosystemtenester må gå utover tilnærminga til statiske beskytta område. Ei forbetring av det økologiske kontinuumet er naudsynt for å redusere effekten av endringar i arealbruk og klimaendringar. Faktisk fører det vedvarande tapet av naturlege habitatar til fragmentering og vidare til landskaps "patchiness" og isolasjon med distinkte habitat "øyer". Desse habitatøyane mister sin økologiske funksjonalitet, viktige økologiske prosessar kan ikkje lenger finne stad og migrasjon til andre habitatar er ikkje lenger mogleg.

Bevaringsstrategiar som gjer økologiske nettverk meir effektive for å legge til rette for tilpasning til klimaendringar inkluderer: å auke talet på og storleiken på verneområde og andre effektive vernetiltak (OECM), etablering, utviding eller gjenoppretting av tilkoplingsområde; og lokalisering av reservar i dei mest kritiske områda (IUCN, 2020).

EU Natura 2000, lovleg basert på Birds and Habitat Directives, støttar opprettalsen av eit nettverk av samanhengjande naturvernstader blant alle medlemsstatar. Desse beskytta og verdifulle naturområda kan gje eit viktig utgangspunkt for å oppretthalde økologisk funksjonalitet. For å fremje funksjonell tilkopling og eit arealomfattande økologisk nettverk, er det naudsynt med økologiske korridorar mellom beskytta område, sjølv på transnasjonale og makroregionale nivåar. I dette synet er det også behov for generiske habitattiltak på tvers av det breiare miljøet. Desse inkluderer berekraftig arealbruk politikk og tiltak (t.d bevaring av landskapet elementar, økologisk landbruk og økologisk arealforvalting), finansieringsmekanismar og planlegging regulering og politikk.

EUs strategi for grøn infrastruktur forfølgjer målet om eit strategisk planlagt nettverk av naturlege og semi-naturlege område, som støttar bevaring av biologisk mangfald, forbetrar miljøforholda og leverer viktige økosystemtenester. Grøn infrastruktur inkluderer bevaringsstader, stepping steinar og nettverkselementar, men òg greenways, dyreliv korridorar og andre grøne område og øko-tekniske strukturar som gjer det mogleg å dempe dei negative effektane av fragmentering. Denne grøne infrastrukturstrategiske planleggingsmetoden kan gje eit viktig bidrag til å forbetra funksjonell tilkopling av økosystemar og økologiske nettverk. Ei rekkje tilpasningsalternativar er nært knytte til planlegging og gjennomføring av grøn infrastruktur og inkluderer til dømes restaurering av elv og matplain og adaptiv styring av naturlege habitatar.

Økologisk tilkopling er avgjerande for å forbetra tilpasningskapasiteten til plante- og dyreartar, og styrkje økosystemis motstandskraft. Samstundes kan bevaring av økologisk tilkopling oppnåast gjennom tilpasningstiltak som òg er til fordel for det menneskelege samfunn. Dei inkluderer til dømes agroforestry og klimasmart urbant landbruk som støttar naturen i å tilby økosystemtenester. Både verknaden av det raskt skiftande klimaet på biologisk mangfald og betydninga av økosystemtenester for berekraftig tilpasning til klimaendringar viser kor viktig det er å forbetra økologiske nettverk som eit tilpasningstiltak.

Støtte til økologisk tilkopling og implementering av grøn infrastruktur-tilnærming i landskapsutviklingsprosessen bør vere basert på involvering av regionale og lokale interessentar, for å auke aksepten og tilpasse tiltak til lokale (sosiale, politiske, økonomiske og naturlege) tilhøve. Viktige interessentar inkluderer grunneigarar og representantar frå direkte råka sektorar, som jordbruk, skogbruk, arealplanlegging, turisme og naturvern. Interessentar frå andre sektorar som er indirekte råka av habitat- og naturressursforvalting, bør òg konsulterast. I tillegg er det avgjerande at urfolk og lokalsamfunn involveres frå tidleg fase for å sikre inkluderande beslutningstaking og respekt for sine rettigheiter.

Økonomiske, sosiale og politiske rammebetingingar spelar ei viktig rolle i regional og romleg planlegging. Dette gjer framme og vurdering av dynamiske naturvern og planlegging tilnærmingar (til dømes grøn infrastruktur) ofte komplisert og vanskeleg. Landbrukskonfliktar mellom ulike sektorar (til dømes landbruk, skogbruk, turisme, fornybar energi, transport, industri, etc.) og naturvern kan fungere som lokalt relevante avgrensande faktorar. Vidare kan manglande aksept av betydninga av økologiske nettverk (utover beskytta område) hindre opprettalse eller restaurering av økologiske korridorar. Dette understrekar viktigheita av målretta medvitegjeringsinitiativar. 

På den andre sida gjev forbetra økologisk tilkopling eit breitt spekter av medfordelar til ulike sektorar, og sikrar sosialt relevante økosystemtenester til relativt låge økonomiske kostnadar. 

Forbetring av økologisk tilkopling inneber utforming og implementering av arealbrukstiltak og grøne infrastrukturar, som er ekstremt stadsspesifikke. Det følgjer av dette at kostnadene i stor grad avheng av det konkrete vedtatte tiltaket og lokale forhold og knapt kan generaliserast.  

Forutan klimaendringsmotstand, gjev den forbetra økologiske tilkoplinga eit breitt spekter av miljømessige og sosiale fordelar som kan vere høgare enn kostnadene. Til dømes kan flaumvern ved å gjenopprette flaumsletter og elvehabitater fremjast for i fellesskap å forbetra tilpasninga til flaum og naturvern, i ulike tilfelle billegare enn å vedta tekniske løysingar (til dømes dammar), spesielt på lang sikt. Vidare tilbyr desse økosystembaserte grøne (og blå) infrastrukturtiltaka andre medfordelar i tillegg til flaumvern, som rekreasjonsfunksjon og vassbevaring for landbruksføremål. Det er imidlertid komplisert å kvantifisere effektane av tilkoplingstiltaka i monetære termar. Ofte er desse effektane sakte å visast og vekse over tid. Til dags dato er dette problemet framleis ei av hovudutfordringane for vedtakinga av denne typen tiltak. 

På EU-plan støttast og drivast tilnærminga som tek sikte på å forbetra økologiske nettverk og funksjonell tilkopling av habitatar, til og med av eit formulert sett med retningslinjer og direktivar, hovudsakleg inkludert: 

• Birds  and Habitat-direktiva, som juridisk støttar Natura 2000-nettverket, byggjer eit sterkt grunnlag for å forbetra økologisk tilkopling. 

• Biodiversitetsstrategien  understrekar viktigheita av økologisk tilkopling. 

• Naturrestaureringslova, eit viktig element i strategien for biologisk mangfald, med bindande mål for å gjenopprette forringa økosystemar (EU-kommisjonen) 

• Strategien for grøn infrastruktur, som støttar vedtakinga av panoreringsmetodar som går utover beskytta område og tek sikte på å forbetra økologisk tilkopling gjennom grøne tiltak. 

• Det nyleg lanserte EU-initiativet for naturkredittar kan støtte investeringar i naturpositive tiltak. 

Utforminga og implementeringa av tiltak med sikte på å forbetre økologiske nettverk er eit kontinuerleg arbeid. Vanlegvis tek det 5-10 år, sjølv om implementeringstida er sterkt påverka av omfanget av søknaden (lokal, subnasjonal, nasjonal eller hending transnasjonal) og dei spesifikke eigenskapane til det vurderte området.

Livstid er i høg grad avhengig av endringar i arealbruk og endring i politikk som tek for seg naturvern; Det er derfor naudsynt med ei tilpasningsdyktig tilnærming til eit forbetra økologisk nettverk.