Kriser og katastrofehandteringssystemer og planar

Risikoens fleirdimensjonalitet krev tverrfagleg samarbeid for å fremje synergier mellom forskarar, beslutningstakarar, praktikarar og borgarar. Alle administrative nivåar (frå lokalt til nasjonalt) kan gjennomføre spesifikke beredskapsplanar og ordningar. Dei krev imidlertid høg deltaking og ofte trening for å vera effektive. Samansetninga av råka partar som er involverte i beredskapsplanane, kan variere avhengigav planens administrative nivåog katastrofens særleg art. Dei involverte aktørane er representerte ved: lokale og nasjonale offentlege styresmakter, sivil beredskap, Hæren,brannmenn og politikorps; helsesektoren, representantar for dei viktigaste økonomiske sektoraneog lokalbefolkninga. 

Staten definerer ofte risikostyringsstrategiar på nasjonalt nivå. Det er imidlertidsvært ønskeleg medbreiare deltaking frå råka partar på lokalt administrativt nivå. 

Interessentanes deltaking bør ta sikte på å: i) definere aktørers roller og ansvar før, under og etter ei krise, II) identifisere potensielle motstridande verdiar blant aktørar; II) å byggja tillit og medvit gjennom systematisk deling av informasjon og erfaringar, utdanning og opplæring. Til dømes, i Austerrike,er deltaking av borgarar i DRR sikra i ulike lokale og regionale deltakingsfora. På lokalt nivå er innbyggjarane involvert i planleggingsaktivitetar og i utarbeidinga av lokale farekart og risikohandteringsplanar. Vidare formidlar ulike lokale kanalar og regionale medium omfattande informasjon om farar og risikoar til ulike interessentar.

DRM kan omfatta tiltak som radikalt endrar arealbruk og menneskelege aktivitetar, noko som kan generera bekymring og til og med motstand. Når beredskapsplanar flyttar infrastruktur frå risikable til sikrare område, vert dei generelt høgt verdsett, sjølv om kostnadar og teknisk gjennomførbarheit kan vere viktige barrierar for implementeringa. Omvendt anses strategianeretta mot katastrofebereiskapsplanlegging og sikring av forretningskontinuitet som konkrete og risikofrie løysingar. 

Når planen er godt strukturert og godt gjennomført, handterast naudsituasjonen effektivt, og dei menneskelege og økonomiske tapa minimerast. Beredskaps- og krisehandteringsplanar er generelt strukturert på ein måte som bidreg til å standardisere og prioritere dei tiltaka som bes om å reagere raskt på naturlege eller menneskeskapte katastrofar. Dei forstår forskjellige katastrofale scenari og dei relaterte strategiane som må implementerast for å minimere konsekvensane. Planane er utforma på ein måte som gjer det mogleg å takle eit breitt spekter av situasjonar. Diverre, nokre gonger, den store usikkerheita som hovudsakleg karakteriserer dei hurtige utbrota (som for flash-floods) katastrofar eller den kombinerte førekomsten av meir enn ein katastrofe, kan alvorleg setje planane til ein hard test. 

Hovudmålet med DRM-planar bør vera å redda menneskeliv til ein kvar pris og bruka dei beste instrumenta som er tilgjengelege. Dei fleste av planane er utforma for å minimere ikkje berre menneskelege, men òg økonomiske tap. Økonomiske tap kan skyldast skadar på infrastruktur og driftsavbrot, men òg frå skadar på kunstverk og monumentar.  I denne samanheng er nytte-kostnads- og kostnadseffektivitetsanalysar dei viktigaste verkemidla for å utforma og karakterisere beredskapsplanar. Total beskyttelse er praktisk talt umogleg og forbunde med uendelege kostnader når det gjeld å bringe gjenverande risiko til null. Naudtiltaka er utforma for å kalibrere beskyttelsesnivået med tilhøyrande kostnadar, for kva som gjeld beskyttelse av økonomiske eigedelar. På denne måten tilbyr planen maksimalt beskyttelsesnivå til ein kostnad som teoretisk sett ikkje bør overstige erstatningskostnaden. Viss dei er riktig utforma og implementert, genererer katastrofehandteringsplanar fordelar i form av unngåtte tap som er større enn dei knyta investeringane.  

Mange metodar brukast for kost-nytte-analyse av DRM. Til dømes identifiserer og kvantifiserer Triple Dividend of Resilience-rammeverket til Verdsbanken og Overseas Development Institute (ODI) tre typar fordelar (utbytte) i ei kvar DRM-investering:  

• unngå tap og redde liv under ein katastrofe (utbytte 1),  
• å frigjere økonomisk potensial som følgje av stimulerte innovasjonar og økonomisk verksemd som følgje av reduksjon av bakgrunnsrisiko knytte til katastrofar (utbytte 2),  
• og genererer sosiale, miljømessige og økonomiske fordelar av DRM-investeringar sjølv i fråvær av ein katastrofe (utbytte 3).  

Ein analyse av 74 casestudium utført ved hjelp av denne metoden viser at fordelane ved å investere i katastrofehandtering og motstandskraft mot naturlege farar (til dømes flaum, jordskjelv, varmebølgjer og brannfellar) generelt er to til ti gonger høgare samanlikna med DRM-kostnadane.

I Europa er det medlemslanda som har ansvaret for samfunnstryggleiken. EUs sivile beskyttelsesmekanisme (UCPM)vart først etablert i 2001 og bidreg til å koordinere katastrofeførebygging, beredskap og responsaktivitetar frå nasjonale styresmakter som bidreg til utveksling av beste praksis. Dette lettar den kontinuerlege utviklinga av høgare felles standardar som gjer det mogleg for team å betre forstå ulike tilnærmingar og arbeide om kvarandre når ein katastrofe rammar. I samsvar med UCPM må medlemsstatane kvart tredje år rapportere til EU-kommisjonen (1) eit samandrag av risikovurderingar, (2) ei vurdering av risikostyringsevne, samt (3) informasjon om prioriterte førebyggings- og beredskapstiltak. I flaumrisikodomenet gjeld EUs flaumdirektiv for alle typar oversvømmingar (elv, innsjøar, flaumflaumar, urbane oversvømmingar, kystflaumar, inkludert stormflod og tsunamiar) på heile EU-territoriet, og har som mål å handtere risikoen som oversvømmingar utgjer for menneskes helse, miljø, kulturarv og økonomisk aktivitet. Det krev at medlemsstatane nærmar seg flaumrisikostyring ved å utvikle flaumfare- og risikokart og flaumrisikohandteringsplanar. Desse planane må inkludere tiltak for å redusere sannsynet for flaum og dens potensielle konsekvensar.  

Flaumrisikostyringsplanar i samsvar med flaumdirektivet adresserer alle fasar av flaumrisikostyringssyklusen, men fokuserer spesielt på førebygging og beredskap, medan UCPM tek opp spørsmål som er relevante for beredskap og respons.  

EU-kommisjonen, etter den massive flaumen som ramma den sentrale delen av unionen i 2002, grunnla Den europeiske unions solidaritetsfond (EUSF). Instrumentet er oppretta for å hjelpe til medlemslanda i å takle naturkatastrofar. Vidare er fondet utforma for å bidra økonomisk til krisehandteringa og dei første innfordringstiltaka.

Tida som krevst for å utvikle kriser og katastrofehandteringssystemer og planar varierer avhengig av mange faktorar, til dømes administrativt nivå (lokalt, regionalt eller nasjonalt), få sektorar og naturfarar dei adresserer, omfanget av interessatdeltaking etc. Dei kan imidlertid omtrent krevje 1-5 år. 

Gjennomføringstida for dei ulike aktivitetane og tiltaka som planleggast i planane, kan også variere i stor grad. Konstruksjon av strukturelle beskyttelsestiltak kan ta opptil flere år for gjennomføring, medan oppsett av ikkje-strukturelle tiltak vanlegvis krev mindre tid (t.d. for trening og feltøvingar, lagring av utstyr og forsyningar eller for utvikling av ordningar for evakuering). 

Planar er vanlegvis oppfatta som dynamiske dokumenter. Dermed bør dei reviderast og oppdaterast regelmessig etter at dei første erfaringane er oppnådde, og etter at meir spesifikk kunnskap er bygget opp. Planane bør særleg ta omsyn til utviklinga og endringane knytte til dei eksponerte eigedelane og personane samt eventuelle variasjonar i dei forventa farescenaria. Treningsøvingar bidreg òg til oppdatering av planar når dei validerer innhaldet og vurderer personellets operasjonelle og leiingsmessige ferdigheiter. I nokre tilfelle er oppdateringa obligatorisk. Til dømes har kommunale sivile verneplanar i Veneto-regionen (Italia) ubegrensa gyldighet, men dei må periodisk oppdaterast kvar sjette månad. På europeisk nivå må flaumrisikohandteringsplanar utvikla i samsvar med flaumdirektivet gåast gjennom kvart 6. år. 

Handlingane som planleggast i planane og strategiane, antas å halda fram på lang sikt. Dei ulike tiltaka i beredskapsplanen har ulik levetid, avhengig av art. Strukturelle beskyttelsestiltak som dike eller rusk flyt barrierar har vanlegvis ei levetid på flere tiår. Ikkje-strukturelle tiltak som vêrovervåking og tidleg varslingssystem er i staden ei permanent oppgåve.