Urban grøn og blå infrastrukturplanlegging

Urban Green and Blue Infrastructure Planning (UGI) er ei strategisk tilnærming for å utvikle samanhengjande og multifunksjonelle nettverk av blå og grøne område som potensielt gjev eit breitt spekter av miljømessige, sosiale og økonomiske fordelar og samstundes forbetre klimamotstanden til byar. EU-kommisjonen legg vekt på strategisk grøn romplanlegging på forskjellige romlege skalaer (frå nabolag til by) og oppfordrar byar til å fremje levering av økosystemtenester og beskyttar av biologisk mangfald. Urban grøn og blå infrastruktur omfattar ulike typar blågrøne område som skogar, våtmarker, jordbruksland, offentlege parkar, private hagar, enkeltgrøne elementar (streetre, grøne tak, etc.) eller dammar og bekkar. Desse spelar ei avgjerande rolle i å forbetra klimatilpasning og reduksjonskapasitet, og redusere negative konsekvensar av klimaendringar som hetebølgjer, flaum og tørke i byar.  

EUs strategi for biologisk mangfald for 2030 inneheld konkrete tiltak for å fremje naturbaserte løysingar som systematisk bør integrerast i byplanlegginga. EU-kommisjonen definerer naturbaserte løysingar (NbS eller NBS) som «løysingar som er inspirert og støtta av naturen, som er kostnadseffektive, samstundes gjev miljømessige, sosiale og økonomiske fordelar og bidreg til å byggje motstandskraft». IUCN etterlyser ei heilskapleg økosystembasert tilnærming ved implementering av NbS og seier: «løysingar basert på naturen brukar krafta i fungerande økosystemar som infrastruktur for å yte naturlege tenester til beste for samfunnet og miljøet». EEA (2021) viser til NbS som eit «paraplykonsept» for ulike politiske tiltak og tilnærmingar (t.d. økosystembasert forvaltning) som har som mål å auke klimamotstanden og samstundes gje samfunnsnytte. 

I urbane samanhengar viser NbS spesifikt til ulike typar grøn og blå infrastruktur som utnyttar naturens eigne lokale ressursar som vegetasjon, vatn og jord. Desse løysingane handterer miljø-, samfunns- og klimautfordringane meir effektivt enn «konvensjonelle» grå infrastrukturar. Den romlege skalaen til NbS i byar kan variere frå store skogkledde område til småskala stormvasssystemer. I tillegg kan rolla som menneskeleg kontroll eller teknologiske løysingar i NbS også variere sterkt frå sjølvregulerte naturlege økosystemar (til dømes flaumkontroll frå urbane våtmarker) som krev ingen eller avgrensa menneskelege inngrep, til hybride grågrøne løysingar (til dømes systemar for styring av overvatn og urban avrenning, til dømes biofilter), der teknologi og menneskeleg inngrep spelar ei betydeleg rolle. 

NBS forbetrar levekåra for alle, og gjev høve både for innbyggjarar og for vitjande i byar med økonomiar som er avhengige av turisme. Spesielt når UGI ligg i nærleiken av viktige kulturminne, kan det bli inkludert i byturismetilbodet, vere ein del av vitjandes reiseruter eller integrert i byens merkevarebygging, og til slutt tilføre verdi til urban turisme (Terkenly eit al., 2020).

Det er behov for deltakande tilnærmingar i byplanlegging for grøn infrastruktur og i design-, implementerings- og vurderingsprosessen for NbS. Engasjement med ulike interessentar forbetrar kunnskapsoverføring mellom aktørar, medan adressering av potensielle sosiale eller institusjonelle barrierar er avgjerande for å auke samfunnsmessig aksept av desse løysingane og finne det beste alternativet som tek omsyn til lokal sosiopolitisk kontekst. Spesielt lokale og regionale styresmakter har ei stor rolle og derfor er det naudsynt med eit sterkt horisontalt og vertikalt samarbeid, men òg koplinga til privat sektor er viktig. 

Administrere det urbane landskapet er ein kompleks prosess underlagt motstridande agendaer som bustad, transport, kommersiell infrastruktur og økonomi. Urban grøn infrastruktur treng omfattande planlegging og vedlikehald. Etablering av eit bydekkande grøntområdenettverk med tilkopla korridorar må vegast og verdsetjast som ein viktig arealbrukstype saman med andre viktige arealbrukssektorar. Konkurrerande og motstridande arealbruksinteresser, svakt samarbeid med sentrale interessentar (t.d grunneigarar, byggesektoren, investorar) eller silo-tenking i byadministrasjonen kan fungere som sterke avgrensande faktorar. Manglande kunnskap om fordelar, eller erfaring i korleis ein implementerer eller utformar NbS kan føra til negative haldningar blant utøvarar, beslutningstakarar eller borgarar.  

Den lokale miljømessige, sosiale, kulturelle og institusjonelle konteksten har stor innverknad på suksessen til UGI planlegging og implementering av spesifikke NbS. Derfor er det utvikla evidensbaserte standardar og retningslinjer for byar for å sikre effektiv og deltakande UGI-planlegging og styring av ulike NbS, til dømes i flere EU-finansierte prosjekter (t.d. I tillegg er integrerande og inkluderande styringstilnærmingar som "mosaikk" -styring (som kombinerer mikronivået av aktivt medborgarskap med makronivået for strategisk byplanlegging, Buijs eit al., 2019) gode måtar å fremje sosialt samanhengjande og samarbeidande UGI-planlegging, implementering og vedlikehald.

Tapet av grøne område, forringing av det naturlege økosystemet, fortetting av bystrukturen og aukande andel asfaltert jord har negativ innverknad på vatnets syklus, luftkvalitet, lokal temperatur og redusere klimamotstanden til byar. Desse har store økonomiske kostnadar for samfunnet og grønning av byar (til dømes planting av tre eller etablering av nye grøne område), restaurering av forringa økosystemar, val av lågintensive forvaltningspraksis i parkar, eller bygging av lokale naturbaserte løysingar kan gje betydelege direkte innsparingar for å kontrollera avløpsvatn eller flaum samanlikna med tradisjonelle konstruerte baserte løysingar. I tillegg har desse grøne tiltaka også mange indirekte økonomiske fordelar, til dømes ved å tiltrekkja seg investorar og skapa nye arbeidsplassar for ei rekkje sektorar.  Andre fordelar kan relaterast til auken i reiselivsøkonomien. Tilgjengelegheita av grøne område kan spele ei betydeleg rolle som karakteriserer kva for byar som kan tilby (Terkenli, eit. 2020), og skiftar valet mot dei, spesielt i varme stressutsette destinasjonar (til dømes i den varme middelhavssommaren).

Kostnaden for UGI planlegging og implementering av NbS kan variere sterkt avhengig av mange interne faktorar som romleg skala, bruk av teknologi i løysingar, hyppigheit av vedlikehald og behov for reparasjon. Vanlegvis er vedlikehaldskostnadane lågast i naturlege økosystemar som resthabitater (t.d. urbane skogar eller våtmarker) eller semi-naturlege økosystemar (t.d. Etablerings- og vedlikehaldskostnader for enkelte typar NbS dekkast heilt eller delvis av borgarar (t.d. byoppdrett), frivillige organisasjonar (t.d. restaureringstiltak av forringa habitatar) eller private verksemder (stormvassdammar for handtering av avløpsvatn). EU har lagt stor vekt på å mobilisere NbS i Europa ved å tilby økonomisk støtte gjennom European Green Deal, styrke kunnskapsoverføring om vellukka saker (t.d Urban Nature Atlas) og tilby offentlege digitale plattformer for å oppmuntre til samarbeid med privat og offentleg sektor (The Smart Cities Marketplace). 

Grøne område og NbS i byar kan bidra til å redusere katastroferisiko, forbetra vassforvaltinga og produsere lokale kjøleeffektar for betre å takle høge temperaturar og varmebølgjer. I tillegg til å løyse spesifikke miljøutfordringar, tilbyr grøn og blå infrastruktur samfordelar som strekkjer seg utover deira primære føremål. Til dømes kan parkar og vasslekamar forbetre byens venleik, samstundes som dei fungerer som fritidsområde, fremjar mental og fysisk velvære (Nilsson og Johansson, 2021)

Andre medfordelar inkluderer: støtte urban biodiversitet, karbonlagring (reduksjon), reduksjon av luftforureining, og tilbyr rom for rekreasjon, naturoppleving og auka sosial, fysisk og mental velvære. NBS i byområde kan bidra til flere berekraftsmål, og spesielt til måla for berekraftige byar (11). 

I mange EU-medlemsstatar har urban grøn infrastruktur og naturbaserte løysingar allereie vorte støtta av nasjonal lovgiving knytte til arealplanlegging, overvasshandtering, overflatevatn eller biologisk mangfald. Det har vorte utvikla insentiver og betalingar som oppmuntrar til implementering av NbS og UGI i staden for tradisjonell grå infrastruktur. I tillegg kan spesifikke planleggingsverktøy som Biotope Area Factor (sjå til dømes Berlin case study) brukast i lokal reguleringsplan for å krevje at ein del av området skal stå som grøntområde. Den europeiske unionen støttar sterkt konseptet med grøn infrastruktur og naturbaserte løysingar for å auke klimamotstanden, berekraftig vassforvalting og trivsel for menneske og biologisk mangfald i europeiske byar. Til dømes er UGI og NbS sett på som nøkkelomgrepet i EUs strategi for biologisk mangfald 2030 (2020), EUs strategi for grøn infrastruktur (2013) og EUs vassrammedirektiv. Til slutt understrekar EUs strategi for tilpasning til klimaendringar for 2021 viktigheita av å fremje naturbaserte løysingar for tilpasning, også gjennom oppskalering på bynivå. 

Implementeringstida varierer avhengig av romleg skala, frå nokre månader til flere år. Til dømes er implementeringa av småskala NbS som grøne vegger eller lokale biofilter ein ganske rask prosess, og den faktiske byggjetida tek mindre enn eitt år. Imidlertid kan planlegging og utforming, få offisielle tillatingar, integrasjon til andre planleggings- og utviklingsprosessar forlenga implementeringstida. Planlegging og implementering av grøntarealer i stor skala (t.d. utvikling av ein multifunksjonspark) kan ta flere år. Teknisk implementering av nye grøne område er òg kortare enn full økologisk implementering. Det kan ta flere år før vegetasjon planta i grøne område eller enkelt NbS som grøne tak leverer sine fulle økosystemfunksjonar (t.d.  

Forventa levetid —tid for inter tilkopla urban grøn infrastruktur bør vere svært lang, mykje lengre enn enkeltbygningar eller gr e y infrastruktur. Alderen på eit enkelt grøntområde kan variere frå flere hundre år (t.d. historiske parkar) til nokre år (t.d. grøne tak). Levetida for enkelt N bS kan også variera, men målet er ir langsiktig vedlikehald.